Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Aasmund Robert Vik (68) og Kenneth Brophy (70) ble utnevnt til æresmedlemmer i LLH under landsmøtet lørdag 2. april.

Aasmund Robert Vik startet i 1976 Åpen kirkegruppe, et kristent felleskap for lesbiske og homofile, og han er fortsatt aktiv i styret i LLH Oslo og Akershus, hvor han også er aktiv i seniornettverket som jobber for en bedre alderdom for den eldre lhbt-befolkningen.

Kenneth Brophy tok som 23-åring initiativ til at homofile i Bergen organiserte seg. Han var med på å danne Bergensavdelingen av DNF-48 høsten 1970.

Allerede da han var tolv år gammel, gruet Aasmund Robert Vik seg til ekteskapet. Datidas ufravikelige krav om at man måtte gifte seg, passet ikke inn med det Vik kjente på, hva nå enn det var.
– Ja, det var ikke noe navn på det på den tida. På det å være homofil. Som barn og tidlig tenåring gruet jeg meg til å måtte finne meg ei kone. For sånn var det bare når du vokste opp på bygda. Det var fullstendig umulig å snakke om, og det fantes ikke noe språk eller noen form for anerkjennelse av det jeg gikk rundt og kjente på, sier Aasmund Robert Vik, som på samme tid oppdaget en annen kjærlighet. En kjærlighet som skulle vise seg å være omtrent like livsforandrende.

– Jeg var bærehjelp da Riksteateret spilte på skolen vår da jeg gikk på videregående i Bø i Telemark. Det litterære budskapet, helheten og scenelysets fascinasjon bergtok meg. Det var da jeg oppdaget min retning, teaterretningen, sier Vik, som etter den ordinære skolegangen reiste til Romerike folkehøgskole for å studere musikk og teater. Derfra var veien kort til Oslo og til den mystiske Foreningen for bygd og by som Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) het utad. Da Vik gikk på videregående, var han blitt kjent med at det fantes en forening for slike som ham. Samtidig med at han fylte 21 år meldte han seg inn DNF-48 og fikk medlemsnummer 147.

Fra munk i Italia til DNF-48
Det var på et medlemsmøte i DNF-48 at Vik fremmet et forslag om å jobbe innad i kirken for å skape resultater. Han hadde sett seg lei på at homofili i kirken ble diskutert for n-te gang uten at det kom noe konstruktivt ut av det.
– Det var den 10. februar 1976. Jeg husker det som om det var i går. I organisasjonen var det opplest og vedtatt at kirken var umulig og nytteløs å forholde seg til, men jeg sa at hvis vi jobbet innenfor i kirken i stedet for å bannlyse den fra utsiden, ville vi kanskje oppnå resultater. Jeg ba de som ønsket å støtte opp om initiativet om å bli igjen etter møtet. Vi var fem stykker som satt igjen da møtet var omme, sier Vik. Han forteller at noe av troen hans har blitt med fra barndommen, mens en del også har kommet underveis.

– Moren min var den drivende i Misjonssambandet i bygda mens faren min ga lite uttrykk for sin tro. På videregående hadde vi en religionslærer fra Jæren som lesset oss ned med synd og straff, og det orket jeg rett og slett ikke å være med på lenger. Det sies og gjøres så usigelig mye dumt i kristendommens navn, sier Vik, som tok et drastisk valg og meldte seg ut av Den norske kirke. Så tok han kontakt med den katolske presten i Porsgrunn. Det først å forlate kirken for så å vedkjenne seg homofilien, var ikke lett for Vik, som i likhet med mange andre konvertitter ønsket å vie seg til en større oppgave. Det brakte ham til et kloster i Italia, hvor han levde som munk i Fransiskanerordenen i halvannet år.

– Det var ei tid som har etterlatt seg gode minner. Hver morgen ble vi vekket klokka kvart på seks med tamburin så det skrallet i middelalderveggene. Deretter fulgte morgenbønnen, og så spiste vi frokost, som alltid besto av en stor bolle med halvparten melk og halvparten kaffe og tørt brød til. Min oppgave var å ta meg av besøkende fra Skandinavia og vise dem rundt. Etter to år kom jeg til den erkjennelse at jeg prøvde å rømme fra meg selv og undertrykke følelsene mine, så da reiste jeg hjem. Men jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve litt av den italienske kulturen fra innsiden, sier han.

Les portrettintervju med Aasmund Robert Vik i aprilutgaven av Blikk.

Homobergens far
I Norge kan vi ikke snakke om homokampen uten å nevne Kim Friele. I Bergen kommer vi ikke utenom Kenneth Brophy.

Som 23-åring tok Kenneth Brophy initiativ til at homofile i Bergen organiserte seg. Han var med på å danne Bergensavdelingen av Forbundet høsten 1970.
– Jeg var sjømann og hadde sett hvordan det fungerte i store byer rundt omkring i verden og mente at vi måtte klare å få til dette i Bergen også. Etter mye om og men med DNF-48 i Oslo, ble vi enige om at vi skulle trø til her i byen, fortalte Kenneth Brophy i et intervju med Blikk i 2010.

Gjennom bekjente fikk de leid Kafé Arnold på Landås og etter hvert fikk de innpass på Folkets hus, som ble den første faste møteplassen for homobevegelsen i Bergen. Nye bekjentskaper førte dem etter hvert videre til Ranhuset der det viktigste av den bergenske homohistorien ble skrevet..
– Trykkemaskinen vår på Ranhuset var helt rød da vi jobbet med å avskaffe 213-paragrafen, forteller Brophy.

Under fullt navn
Straffeparagrafen som kriminaliserte sex mellom menn, ble opphevet i 1972.
– Kampen mot den står igjen som det viktigste minnet mitt fra den tida. Det var en hard kamp vi gikk gjennom. Å sitte i galleriet på Stortinget som kriminell og høre at paragrafen ble opphevet, det sitter friskt i minne, forteller Brophy.

Samme år sto Brophy som en av få, offentlig fram som homofil. Faren var en gammel konservativ sjømann som ikke kunne akseptere at sønnen var homofil og Brophy hadde ellers ingen nær familie å forholde seg til.
– Jeg hadde ingen familietilknytning å forholde meg til, så jeg kunne stå frem uten å risikere så mye. Mens andre bare brukte fornavn og første forbokstav i etternavnet, gikk jeg under fullt navn. Jeg ble en homsefigur i byen og et ansikt utad i organisasjonen.

Det gikk tolv år før han og faren fikk kontakt igjen. På den tida hadde Brophy bidratt til at den lokale homobevegelsen hadde vokst betraktelig. Ranhuset, den store trevillaen i Kalfaret, ble fra tidlig 1970-tall og de neste 15-20 årene et hyppig treffsted for både heterofile og homofile.

Arrangementene her var det økonomiske grunnlaget for Forbundet av 1948 i Bergen.
– Jeg syns vi har vært i en særstilling i Bergen. Homser som kom fra Oslo og gikk på diskotek her og var åpne, og sa at dette kunne de aldri ha gjort i Oslo. Og man kan si hva man vil om politiet, men når det gjaldt problemer på Ranhuset, stilte de alltid opp. De kom og ordnet opp og spurte oss aldri hva vi gjorde.

Trygg i egen by
Hadde han selv ikke tatt initiativet den gangen, tror han homofile i Bergen likevel ville blitt organisert på en eller annen måte.
– Men jeg tror vi ville opplevd en større fraflytting fra Bergen til hovedstaden. Jeg tror vi klarte å stoppe litt av det. Folk kunne være trygge i sin egen by. Ikke minst ble Ranhuset et viktig tilholdssted.

70 år gammel er Brophy nå opptatt av at homohistorien ikke må gå i glemmeboka.
– Ungdommene som vokser opp i dag skal være den eldre generasjonen evig takknemlig. De skal vite at vi ikke har fått dette gratis. Det har kostet noe for mange i alle år. Derfor er viktig at vi får fram historien slik at ungdom også skjønner hva det betyr å være organisert i bevegelsen og hvor mye makt det kan ha. Jeg føler jeg har bidratt med det jeg kunne.