Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Snart er det Pride. Jeg ser at regnebueflaggene vaier på halv stang på sosiale medier. Heis alle flagg på full stang, skriver Sven Henriksen.

Noen få av oss kom ut av skyggene på tidlig 70-tall.

Vi kom fra små og litt større plasser mot de store byene, med hån, mobbing og trakassering som et ekko i ørene. Vi var en liten skjelven flokk som ikke hadde all verdens selvtilitt. Noen av oss hadde stått på en krakk ved speilet der hjemme og mønstret dette hvite fugleskroget som kanskje skulle bli et menneske en dag. Vi trodde at ingen var som oss, vi trodde vi var alene i verden og at det vi følte i hjertene våre var abnormt. Over oss hang hele tiden en mental løkke i taket, den kunne bli en vei ut fra angst og skrekk for ikke å passe inn, om vi ikke slapp unna.

Vi gikk mot lyset i de store byene, det iskalde lyset. Vi fant en flik av et dansegulv, folk som oss, fant vår egen beat, varme fra fremmede kropper. Men det vi gjorde var forbudt. Vi var kriminelle. Noen av oss var ribbet til beinet, hadde mistet mor og far, søsken og familie. Vi var utstøtte, vi var flyktninger vekk fra røtter og det stedet vi ble født. Vi fant et goldt felleskap, men det var det harde veien vi gikk på. Kjærligheten vi følte var hemmelig, den skulle ikke nevnes. Vi ville miste jobb, bosted, hele vår eksistens.

Langsomt blir allting til, står det i diktet.

Langsomt begynte det å snu. Sakte, men sikkert ble vi bedt inn i varmen. Vi fikk lover i ryggen. Dansegulvet ble større og mer polert, alle ville plutselig danse med oss, lytte til vår musikk, kle seg som oss. Vi var de folk ville henge med.

Vi fikk enda flere lover som beskyttet oss, partnerskapsloven, for litt siden fikk vi lov til å gifte oss i kirken. Til slutt ble vi så «vanlige» og assimliert at noen ble irriterte på oss som ikke synes det er stas med kirkebryllup, og at riskasting på trappa var det siste vi ville utsette oss for. Postkassene ble malt i samme farge som alle andre. Vi forsvant i mengden i borettslaget, ble mette og trette med labrador og stasjonsvogn, barn.

Nesten heterofile, kunne vi se ut som om du ikke så ekstra nøye etter.

Politiske partier som før hadde stemt mot alle forslag som kunne gjøre livet litt enklere for oss begynte å si at «I vårt parti har vi et så naturlig forhold til homofili at vi ikke synes det er noe å mase med» og «er det ikke egentlig litt diskriminerende å støtte homofile, lesbiske og transpersoner med statlige penger slik at de kan drive organisasjoner vi ikke trenger lenger?» Homokamp ble plutselig like unødvendig og antikvarisk som kvinnedagen i noens øyne. «Vi er der vi skal være nå, likestilte, ferdig snakka!»

Men så begynte ting å skje.

En homo ble slått ned der og en annen banket opp her. Fot to år siden var jeg i New York der en ung homofil gutt ble sparket ihjel midt i tryggeste West Village som har vært et «fristed» for oss i mange tiår. Og historiene begynte å tikke inn her hjemme.

Var vi ikke der vi skulle være allikevel?

Og for to dager siden falt skuddene i Orlando der femti mennesker ble skutt og drept, og like mange ble alvorlig såret. Skutt og drept dansende på nattklubb i et land som etter 9/11 sørget for at en hel verden fremdeles ikke får ta med seg væske, lommekniver eller bodylotion ombord i et fly, men som fremdeles mener at den eneste løsningen på utrygghet er våpen i fritt salg til Gud og hvermann. Jeg forstår det ikke.

Mange her hjemme, og enda flere ute prøver å linke denne tragedien til islam. Jeg synes det et søkt. Mannen var muslim ja, men bipolar og hatet homofile etter at han hadde sett to menn kysse i Florida. Og det er faktisk de kristenkonservative i USA som skårer dårligst på hva de sier og skriver om homofile og lesbiske.

Men jeg er enig. Vi skal også adressere religion.

Vi skal adressere islam, kristendommen og alle religioner og sekter som diskriminerer. Vi skal adressere machokulturer, men mest av alt skal vi adressere alle de som oppdrar gutter til å bli redde menn, livredde menn som tilter og føler at egen manndom bli truet ved synet av to menn som kysser.
Jeg skal tilstå. Jeg var også en av dem som sovnet på post. Jeg trodde et øyeblikk at kampen var over, at vi endelig var inne i varmen og hadde fått et dansegulv der vi kunne danse side om side alle som èn uansett farge, legning og fasong.

Men jeg tok feil. Hatet var ikke borte, det hadde bare tatt en liten pause.
Snart er det Pride. Ser at regnebueflaggene vaier på halv stang på sosiale medier. Heis alle flagg på full stang! Kom ut i lyset, dans med oss. Dere har stått på fortauet og sett på oss lenge nok nå.

Tar noen min frihet fra meg, er din frihet også truet.

Sven Henriksen
Publisert på svenhenriksen.wordpress.com