Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Sjekk Blikk Netts anbefalinger på årets Øyafestival i Oslo.

Savages vil bergta deg
Savages fra London er grunn god nok til å besøke Øyafestivalen i år. For tre år siden nådde de topp 20 på den britiske albumlista med debuten Silence Yourself. Allerede året før, i 2012, rakk de innom Middelalderparken for sin første Øyakonsert. Siden da er fanbasen og oppmerksomheten vokst betraktelig. I januar slapp de sitt andre album vor bandet fortsetter å øse av sin moderne variant av støyrock og postpunk. Låtene deres er mørke, kraftfulle og urolige – og på scenen formidler de det med upåklagelig innstilling. Savages har opparbeidet seg en stor skeiv fanbase – og du trenger bare se dem live for å skjønne hvorfor.

En alliert på Øya
Verdt å få med seg er også Fort Romeau, som gjennom sin fem år lange karriere har tøyd grensene for housemusikk. Tøyde grenser til tross. Rytmene er trygt plassert i Chicago-housen, en sjanger med sterk tilknytning til det skeive miljøet. Fort Romeau er bevisst på musikkens opphav og var derfor klar i sin tale da dj-kollega Ten Walls havnet i homobråk i juni i fjor.

Marijus Adomaitis, kjent som dj og produsent Ten Walls, er kjent for store klubblåter som «Gotham» og «Walking with Elephants», som har over 4 millioner visninger på YouTube og lå på mange hitlister sommeren 2014.

Men stjernen til Ten Walls sluknet og forsvant da han postet homofobe kommentarer på sin private Facebook-side. I kommentaren sammenlignet Marijus Adomaitis homofile med pedofile og beskrev en hendelse hvor en musiker i Litauen forsøkte å hjernevaske han med homopropaganda.

Det er holdninger Fort Romeau ikke deler og han avlyste en spillejobb med Ten Walls med følgende kommentar på sin Facebook-side: «Hello. I was due to support Ten Walls at Koko, London in November, in light of recent comments made by him on Facebook I have decided to cancel.»
En artist med meningers mot med andre ord.

Björks faggot
Venezuelanske, London-baserte Alejandro Ghersi, er bedre kjent under artistnavnet Arca og opphavet til merkelig og utenomjordiske rytmer og lyder. Alle som har stiftet bekjentskap med albumet Mutant (2015) vet hva vi snakker om. Det bobler og knitrer og lokker med låter som blant andre «Faggot». Eksepsjonelt bra. Til Oslo og Øyafestivalen kommer Arca for å spille et eksklusivt dj-sett på Hi-Fi Klubben-scenen torsdag 11. august.

Mange kjenner til Arcas arbeid som produsent, for blant andre Kanye West og FKA Twigs, og ikke minst Björk, hvor han var medprodusent på flere av sporene på mesterverket Vulnicura. Dette kan bli en spennende kveld.

The Black Madonna
Det er ikke veldig mye Kentucky igjen i Marea Stamper, aka The Black Madonna, som på mange måter kan sies å være Chicagos housemusikkarv inkarnert.

Hun er kreativ leder på Smart Bar, en legendarisk klubb i byen, og har kjørt en kompromissløst åpen linje der alle legninger og kjønn har vært velkomne bak platespillerne og på dansegulvet, og på feministiske workshops om å kombinere moderskap med DJ-virksomhet eller opplæring i synthesizere.

Stamper forklarer det i grunnen best selv i presseskrivet:
«Dance music needs riot grrrls. Dance music needs Patti Smith. It needs DJ Sprinkles. Dance music needs some discomfort with its euphoria. Dance music needs salt in its wounds. Dance music needs women over the age of 40. Dance music needs breastfeeding DJs trying to get their kids to sleep before they have to play. Dance music needs cranky queers and teenagers who are really tired of this shit. Dance music needs writers and critics and academics and historians. Dance music needs poor people and people who don’t have the right shoes to get into the club. Dance music needs shirts without collars. Dance music needs people who struggled all week. Dance music needs people that had to come before midnight because they couldn’t afford full admission. Dance music does not need more of the status quo.»

På Øya skal The Black Madonna først og fremst vise hvorfor hun anses å være en utrolig strøken dj. Teknisk kapabel, god til å bygge atmosfære og ikke minst med upåklagelig utvalg i spennet mellom livsbejaende disco og fremoverlent house.

Anohni til Øya
Sangeren og låtskriveren fra Antony & The Johnsons er tilbake med et helt nytt prosjekt, kalt Anohni. I starten av mai kom albumet Hopelessness, men de flotte smakebitene «4 Degrees» og «Drone Bomb Me» hadde vært ute en stund og holdt appetitten til publikum i sjakk.

Låta «4 Degrees» ble sluppet i anledning klimakonferansen i Paris og er et samarbeid mellom Anohni, Hudson Mohawke og Oneohtrix Point Never. Låta er en bombastisk dancelåt som er mer elektronisk enn tidligere utgivelser, og som retter søkelyset mot global oppvarming og kollapsen av verdens biologiske mangfold. Den direkte og subversive teksten omhandler temaer som klimaendring, overvåking, krigføring med droner, ecocide og fracking. I stedet for å lene seg på gode intensjoner, gir Anohni en stemme til holdningene som ligger bak hennes egne handlinger idet hun fortsetter å være en konsument i en økonomi som baserer seg på fossilt brensel.

«I wanna burn the sky/I wanna burn the breeze/I wanna see the animals die in the trees» synger Anohni.

Anohni + Naomi
Singel nummer to fra albumet Hopelessness var «Drone Bomb Me», en kjærlighetssang skrevet fra perspektivet til en ung jente i Afghanistan som ser familien sin bli drept av amerikanske droner.
– Hun drømmer om å bli tilintetgjort, sa Anohni selv om låta i en pressemelding.

Den sterke musikkvideoen med Naomi Campbell i hovedrollen er regissert av Nabil, mens art direction og styling er gjort av Riccardo Tisci for Givenchy.

Kjente navn og anerkjente kunstnere flokker til når Anohni vil samarbeide. Det samme gjorde da Anohni gikk under navnet Antony and the Johnsons.

En sjelden fugl
Mange fikk ørene opp for Antony and The Johnsons på singelen «I Fell In Love With A Dead Boy» (2001). Forløperen var debutplata «Antony And The Johnsons» (2000) som inntil da hadde hatt en ytterst eksklusiv fanskare.

Blant fansen var Diamanda Galás som sa dette om Antony: «Alle følelser som eksisterer på denne planeten finnes i den fantastiske stemmen. Antony er en ekstraordinær personlighet og sammen med bandet The Johnsons har han tatt Manhattens performance og kabaretscener med storm de siste årene.»

Androgyne Antony Hegarty kom som en sjelden fugl seilende inn på musikkhimmelen – og snart begynte pressen å stille spørsmål. Og Antony svarte: «Jeg har aldri vært en dragqueen. Drag er menn som kler seg som kvinner for å underholde. Kanskje jeg er en kjønnsoverskrider? Jeg er i hvert fall ikke en dragqueen».

Inspirasjonskilder som Kate Bush, Marc Almond, Alison Moyet, Billie Holiday, Diamanda Galás og selvfølgelig Nina Simone, gjorde Antony and The Johnsons til en sterk lytteopplevelse. Og de tråkket gjerne utenfor stiene, som på en minnekonsert i Tyskland for ofrene etter Holocaust hvor Antony tok på seg rollen som Anne Frank og framførte sin egen låt «Rapture». Da Antony i tillegg framførte en unik versjon av Gloria Gaynors «I Will Survive», fikk homohymnen en absolutt ny betydning og artisten etterlot seg et publikum med tårevåte øyne.

Anohni til Oslo
Nå er Antony and the Johnsons historie og fra asken stiger Anohni. På albumet Hopelessness tar Anohni et par store steg vekk fra den type melankoli vi kjenner fra Antony & The Johnsons. Nå er utgangspunktet dansbar, fengende og elektronisk pop, selv om sårheten og samfunnsengasjementet fortsatt er tydelig.

Tidligere, i perioden under navnet Antony & The Johnsons, har hun samarbeidet med blant andre Lou Reed, Rufus Wainwright, CocoRosie, Hercules & Love Affair og Björk og for ikke lenge siden ble Anohni nominert til en Oscar for låta «Manta Ray» fra dokumentaren Racing Extinction. Men Anohni endte med å boikotte prisutdelingen. På sin egen Facebook-side forklarte hun at hun er den første trans*musikkartisten som har blitt nominert til Oscar og hun takket alle som stemte på henne. En uke etter at nominasjonene ble kjent ble det annonsert at Sam Smith, Lady Gaga og The Weeknd skulle opptre på prisutdelingen i kraft av å være nominert. Anohni ble aldri invitert til å opptre.

«Da jeg var i 20- og 30-årene fikk jeg alltid høre at «en som meg» aldri ville få en karriere innen musikk, et perspektiv som ble gjentatt av mange bransjefolk opp gjennom årene, samt i pressen. Jeg ga nesten opp. Heldigvis hadde jeg venner som Lou Reed, som snakket om meg og promoterte meg så intenst at jeg fikk et fotfeste til tross for all motgangen jeg møtte. I så måte er jeg en av verdens heldigste,» skrev Anohni.

Alle som har opplevd Anohni på en scene vet hva Oscarpublikummet gikk glipp av. Men Øyafestivalen gjør ikke samme tabbe. Onsdag 10. august går Anohni på scenen på Tøyen i Oslo. Gled deg.

Mer info: øyafestivalen.no