Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Wenches liv spenner over en periode med fortielse og forbud, til beskyttelse og anerkjennelse.

Wenche Lowzow 1926-2016

Wenche Lowzow er død. En kvinne som allerede var et navn og sammen med sin Kim en institusjon i homobevegelsen da jeg halvskremt oppsøkte DNF-48 i begynnelsen av åttiåra. Wenche skulle bli nesten femti før forbudet mot homofili ble opphevet i Norge. Riktignok var forbudet rettet mot menn, men det beskriver hvilket klima og hvilket samfunnssyn som rådet den gang. Skulle vi reise til USA, måtte vi lyve for å få visum, homofili ble klassifisert som en psykiatrisk diagnose og var grunnlag for å nekte en innreise. I dag snakker USAs president om homofiles rettigheter, og vi lever i et land med ekteskapslov og åpne homofile og lesbiske i alle samfunnslag. Wenches liv spenner over en periode med fortielse og forbud, til beskyttelse og anerkjennelse.

Wenche var skolepolitikeren i Høyre som kom ut med et brak på et politisk møte på Metropol. Hvilket mot det måtte ha krevd. Ikke bare var stortingsrepresentanten lesbisk, hun var også kjæreste med Kim Friele, homobevegelsens fanebærer. Åpenheten rystet Norge. Og den kostet. Men først og fremst ga den bensin til den rettferdige kampen som alltid har hatt åpenhet som sitt viktigste varemerke. Norge og verden hadde fått sin åpne homofile parlamentariker, og det var ikke lenger så lett å snakke om «de homofile».

Wenche hadde sin tro. Hun spikret sitt anklageskrift mot kirken på Domkirkens dør. Hvem var de som nektet henne adgang til hennes kirke og hennes Gud? Også her kompromissløs og en pioner.

En kan se på forholdet mellom Kim og Wenche som et langt liv i kamp for rettferdighet der de begge spilte viktige roller på ulike arenaer. Men en bør kanskje først og fremst se på forholdet mellom de to som et dypt og varmt kjærlighetsforhold der de hentet styrke hos hverandre. Der de spilte hverandre gode. De flyttet til Haugastøl. På fjellet levde de to kvinnene tett på naturen og tett på hverandre. Det er et bilde jeg har på netthinnen.

Det andre bildet jeg har på netthinnen, er av Kim og Wenche på hest og kjerre gjennom Oslo. De inngikk partnerskap og ble hyllet av en samlet homobevegelse. Begge i fargerike bunader, begge lykkelige, leende, forelsket. To pionerer.

Vi vet at kampen kostet. Wenche har sagt litt om det, ikke minst da hun var på besøk på Stortinget mange år etter. Men hun var takknemlig. Livet i skapet var trist, der hadde hun den politiske anerkjennelse, men ikke den personlige. Ingen kjente henne, egentlig. Så kom hun ut av skapet, hånd i hånd med sin Kim, en hånd hun aldri slapp siden. Hun angret aldri. Åpenhet og kjærlighet trumfet ensomheten og det partipolitiske livet.

Da Wenche døde, ikledde Kim seg sin rødeste leppestift og kysset Wenche farvel på begge kinn. Med avtrykk fra sin elskede Kim godt synlig – bar de henne ut.

Våre tanker går til Kim. Det blir tomt nå – men et langt liv sammen innebærer lag på lag med gode minner. Jeg tror Kim vet å hente dem frem. Og hver gang vinden blåser over fjellet kan hun lytte og kanskje høre Wenche hviske; jeg er her, jeg er hjemme.

Kjell Erik Øie