Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Ukas kulturtipser er kirkevakt Alex Ramstad Døsvik som anbefaler romanen Rosa skjerf og nyfallen snø av Hilde Raastad.

Under Ungdommens Kirkemøte (UKM) i begynnelsen av oktober ba Alex Ramstad Døsvik, medlem i Nidaros Bispedømmeråd og transperson, kirken om å være mer åpne overfor mennesker med annen kjønnsidentitet.
– Kirken må bli bedre til å ta imot mennesker med ulike kjønnsidentiteter. Det handler om åpenhet og om ikke å forvente at alle som besøker kirken er mann eller kvinne, sier Ramstad Døsvik til Blikk nett. Nå håper han på universelt utformede toaletter i kirkelige lokaler i nær fremtid.

Ramstad Døsvik anbefaler Hilde Raastads roman Rosa skjerf og nyfallen snø.
– Jeg anbefaler denne boken fordi den er utrolig vakker. Romanen handler om en ung kvinne som studerer engelsk litteratur og som reiser til Sveits. Der forelsker hun seg i en kvinne og problemene oppstår da hun reiser hjem og skal fortelle de konservative foreldrene sine at hun har falt for en av samme kjønn, sier Ramstad Døsvik.

Det at det faktisk er den første åpne lesbiske presten i Norge som har skrevet denne boken, gjør den bare enda mer interessant, sier Ramstad Døsvik.
– Boken er delvis selvbiografisk og viser kirken sett fra innsiden.

– Hvilken type kulturopplevelser er du mest glad i?
– Jeg er mest glad i konserter, teater og bøker, men all kultur er i bunn og grunn fantastisk. Jeg benytter meg nok kanskje mest av litteraturen, men favoritten er likevel teater.

– Hva er skeiv kultur for deg?
– For meg handler skeiv kultur om å vise det store mangfoldet gjennom det man gjør og ved å dra inn skeive karakterer og fremstille dem like hverdagslig som heterofile karakterer. Skeivheten må ikke på død og liv problematiseres hele tiden. Skeiv kultur viser også at kjærlighet ikke bare eksisterer mellom mann og kvinne.

– Hva har vært din beste kulturopplevelse?
– Jeg har vært på ganske mange gode konserter og teaterforestillinger. Den beste opplevelsen må likevel være teaterforestillingen Den stundesløse av Teater Manu. Teater Manu er et teater som bruker tegnspråk som scenespråk. Tegnspråk er et veldig fint scenespråk som løfter frem de enkelte karakterene på særegent vis.

– Og din verste?
– Jeg har spilt i korps i sju år og må si at man kommer borti masse rart når man går på korpskonserter. Jeg er glad i det, altså, men det er noe med de tiåringene som ikke helt har lært seg å spille rent…