Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

«Desillusjonerte på vegne av den store forandringens mulighet diskuterer vi i stedet det som tilhører småtingsskuffen.»

Sitatet tilhører forfatteren Vigdis Hjort fra kommentaren «Identitetspolitikken står i fare for å tilsløre det store bildet» i Morgenbladet i februar. Videre i kommentaren skriver Hjort om nødvendigheten av å hjelpe fram forandring ved «å forene oss i vår forskjellighet og bære over med forskjelligheten fordi den er ubetydelig i forhold til den lengselen vi kjenner etter den veldige forandring, og fordi denne forandringen bare kan komme ved hjelp av oss. Og fordi det vi også kjenner, dypt i våre kropper, er at følelser som skam og særlig medlidenhet er fortærende om de ikke omsettes i handling».

DETTE ER TANKER LHBT-BEVEGELSEN kunne ha nytte av å diskutere. Særlig nå. Den har de siste årene vært dominert av en identitetspolitikk der de ulike gruppene i akronymet lhbtiq – lesbiske, homofile menn, bifile, transpersoner, interkjønn, queere/skeive – har utviklet selvstendige strategier i kampen for sin egen gruppes spesifikke behov og rettigheter. Grupper som før var definert som «minoriteter i minoriteten», har blitt bevisste sine egne muligheter til å slå tilbake mot diskriminering og usynlighet.

Vi skal for eksempel ikke mange år tilbake før ingen i den organiserte homobevegelsen i Norge ville ha tenkt at det var naturlig med et transpolitisk utvalg i FRI, langt mindre at denne gruppa skulle innlemmes og sidestilles med homofile i organisasjonens arbeid for økte rettigheter. Dette er etter Blikks mening selvfølgelig en helt nødvendig og ønsket utvikling. Men nå er det på tide å trekke ut skuffen med større perspektiver. For vi mennesker har flere enn én identitet, vi har mange.

VI DEFINERER OSS SELV og hverandre ut ifra alder, kjønn, klasse, etnisitet, religion, kulturell tilhørighet, seksuell praksis, hivstatus og funksjonsfriskhet, i tillegg til sikkert uendelig mange andre underkategorier. Det handler om interseksjonalitet, at vi alle er individer med like stor rett til å bli inkludert og respektert.

Vår tids politiske utfordringer med økt fremmedfrykt, ekstremisme og backlash for menneskerettigheter kan medføre at forskjellene mellom ulike skeive grupper lett kan forsterkes og muligheten for samarbeid smuldre opp. Hatretorikken mot for eksempel hivpositive, transpersoner, muslimer, lesbiske feminister og asylsøkere har svært god grobunn også blant «våre egne».

Debatter på sosiale medier har åpnet for polarisering og en argumentasjonsteknikk som baserer seg på en uskjønn blanding av skremmebilder av «de andre» i lhbt-familien, alarmisme og «fake news». Stadig flere bruker tid og krefter på å sortere «de andre» ut og inn av «småtingsskuffen» i stedet for å kjempe mot vår felles fiende. Fienden er samfunnsstrukturer og politikk som gjør skeive liv vanskeligere enn livet til en funksjonsfrisk hvit heterofil cis-mann fra middelklassen med norsk statsborgerskap.

EN ENØYD OPPTATTHET av rettigheter innad i hver gruppe kan gå på bekostning av den kollektive kraften vår som trengs i det Hjort kaller «den store forandringens mulighet». Mot et slikt bakteppe synes Blikk det er nødvendig å løfte fram mennesker som går motsatt vei. Som omsetter følelser til aktivisme på tvers av gruppetilhørighet.

I dette nummeret har Blikk blant annet intervjuet den norske jazzmusikeren og operasangeren Håkon Kornstad og de kanadiske artistene Tegan Rain og Sara Keirsten Quin i bandet Tegan and Sara.

«Nordmenn er rause med likes på Facebook og å dele artikler om hvor fæl Listhaug er, men egentlig er det ikke så vanskelig å bidra til integrering selv. Det er bare å brette opp ermene og sette i gang», sier Håkon Kornstad til Blikk.

Han har dratt i gang prosjektet «Skjønnhet utenfra» sammen med gitarist Knut Reiersrud. Sammen ønsker de å finne talentfulle musikere blant flyktninger og asylsøkere i Norge og bidra til at de integreres i det norske samfunnet.

Kornstad støtter også Skeiv verden sitt arbeid både med hjerte og lommebok. Han mener Skeiv verdens arbeid for skeive flyktninger, innvandrere og asylsøkere er uvurderlig for integreringen.

FÅ ARTISTER HAR snakket så høyt og så lenge om lhbt-rettigheter og feminisme som Tegan and Sara. Atten år etter platedebuten har tvillingsøstrene nå startet en støtteorganisasjon for skeive kvinner, The Tegan and Sara Foundation.

«Vi ønsker å rette søkelyset mot fattigdom blant skeive kvinner, og spesielt rasifiserte, skeive kvinner. Vi fokuserer også på helse, mental helse, rusbruk og lesbisk representasjon i populærkultur.»

Artistene tror ikke at de kan redde verden over natta. Men de har villet forplikte seg til å bidra, selv om de vet at det vil ta mange år å nå et eventuelt mål. «For vår del er dette en verdifull investering i ei bedre framtid», sier Sara til Blikk..

Det er ingen tvil om at lhbt-bevegelsen har flyttet milepæler i feltet kjønns- og seksualitetsmangfold og vært med på å forandre Norge til et bedre land å bo i for alle. Skal vi fortsatt være en forandrende kraft, må grupper og enkeltpersoner som tilhører bevegelsen, ta mer ansvar for å akseptere og støtte de andres forskjellighet. Tida er overmoden for å stenge «småtingsskuffen». Vi har større drømmer å dele.