Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Mange kjenner JD Samson fra bandet Le Tigre, trioen som turnerte verden på kryss og tvers og spredde sitt queerfeministiske manifest akkompagnert av dristige electropunkrytmer. JD Samson er også kjent fra trioen MEN, samt for sitt engasjement for feminisme og lhbtqi-saker.

Fredag 19. mai henter Femme Brutal og magasinet Fett JD Samson til Oslo og Maksitaksi. Det ligger an til å bli en svett og hardtslående kveld på dansegulvet.

Det er ikke første gang JD Samson spiller i Oslo. Blikk møtte JD Samson i 2006 da hun spilte på Blå i anledning Ladyfest. Den gang var barten hennes en internasjonal «snakkis» – og det ble også et tema i Blikks intervju.
– På et tidspunkt i livet mitt bestemte jeg meg for at jeg bare skulle la det skje. Det var faktisk en av vennene mine som sa det først: «Barten din er hot! Du burde føle deg bra med den». For meg hadde det, til da, aldri vært et alternativ. Men fra den dagen har jeg vært «eau naturelle».

– Oppleves verden annerledes nå?
– Jeg vet ikke, men jeg føler meg heldig fordi jeg er velsignet med noe som gjør at jeg kan passere som en 13 år gammel gutt.

– Hvilke fordeler har det gitt deg?
– Det har definitivt forandre livet mitt. Jeg er ikke en voksen, på mange måter. I offentligheten kan jeg passere som en 13 åring. Og det er i mange situasjoner veldig praktisk. Jeg kan bruke herretoaletter hvor som helst uten at noen reagerer. Det er en veldig rar følelse, men befriende, og det har forandret alt.

– Anbefaler du andre kvinner til å la det spire og gro?
– Jeg, jeg gjør det. Den følelsen det gir å vite at man bare er seg selv, er en utrolig følelse.

– Mange er fascinert av det androgyne, hvordan opplever du det?
– Fascinasjonen varierer. Det kommer an på hva som er trend akkurat der og da. Hva som blir regnet som kult. Motebransjen har dyrket det androgyne i mange år nå. Avisa New York Times hadde for ikke lenge siden en artikkel om kvinner med ansiktshår. Jeg stilte opp i intervjuet for å være synlig. Men artikkelen handlet faktisk om Kate Moss og Peaches. Jeg tenkte: «Hva? Ærlig talt, kødder du med meg?». De er ikke akkurat de mest skjeggete damene i verden …

– Føler du deg som representant for et homomiljø?
– Jeg vil representere noe nytt og kanskje åpne øynene på folk. Problemet er at miljøene bygges opp rundt båsene «homo» eller «hetero». Jeg savner en allianse mellom streite og homoer. Du finner det i undergrunnsmiljøer, merkelig nok. I alternative kunst- og musikkmiljøer er det ikke et problem om du er gender bender, streit eller homo.

JD Samson. Foto: Edvard Troy.

Bestemor som forbilde
Til tross for JDs motstand mot båstenkning, synes hun det er viktig med et sterkt homomiljø. For henne er prioritet nummer én styrke og samhold.
– Men for å få et sterkt samhold må vi eksistere sammen.

– Men når homser og lesber ikke klarer det engang, hva da?
– I New York har kvinner nesten sluttet å delta i pridefeiringen. I stedet har vi Dyke March som ble arrangert første gang i San Fransisco for mange år siden og siden har spredd seg til New York. Paraden er ulovlig, men samler rundt 10 000 mennesker. I begynnelsen var den eksklusivt for kvinner, men etter transrevolusjonen har det kommet flere transkjønnete også. I tillegg arrangeres det en egen transparade også. Det virker som om alle grupperingene separerer seg for tiden.

– Gay Pride eller Gay Shame?
– Jeg deltar på Pride også, jeg. Så fremt jeg ikke er på turné. Jeg er for alle typer og former for synlighet.

Mange kaller JD Samson for en rollemodell. Noe hun selv synes er helt ok.
– Hvis det at jeg er synlig gjør at andre føler seg sterkere, så er det en bra ting.

– Så en slik merkelapp begrenser deg ikke?
– Nei, absolutt ikke. Men jeg tenker ofte at jeg kanskje burde gjøre enda mer.

– Hvem var dine rollemodeller da du vokste opp?
– Bestemoren min. Hun lærte meg å være gavmild og å behandle andre mennesker med kjærlighet og respekt. Hun er den som har gitt meg mest emosjonell ballast. Når det gjelder rollemodeller innen kunst og kultur, så er det nok Lynn Breedlove fra bandet Tribe 8. Mye på grunn av de tingene hun synger om og måten hun er på scenen.

JD Samson. Foto: Edvard Troy.

JDs kampsang
Til Le Tigre-plata «This Island» skrev JD Samson låta «Viz» som feirer maskuline lesber og båndene som knyttes på utsiden av normene:
«Theres a slap on my back/i find another butch, hat cocked, and we/we put our hands in the crowd/and over and over/we jump up and down/they call it climbing, and we call it visibility/they call it coolness, and we call it visibility/they call it way too rowdy, and we call it finally free».

– Det er både en politisk låt og en fortelling om en opplevelser jeg hadde en gang jeg var på et moteshow. Jeg dro på etterfesten og opplevde at alle behandlet meg skikkelig dårlig. Jeg sto der og oppdaget plutselig alle disse berømte menneskene som pekte og lo av meg. Og så kommer den ekle følelsen og jeg tenkte «Jeg hater meg selv. Jeg føler meg dårlig». Men så tok styrken over :«Nei. Jeg er en sterk kvinne. Jeg er her og jeg er synlig». For meg ble det en aktivistaksjon i seg selv.

– Men vondt gjør det vel uansett?
– Sånne opplevelser har fått meg til å bli mer avslappet. Spesielt i situasjoner hvor jeg er omringet av en elite, en streit elite. Samme kveld traff jeg noen andre butche lesber. Samhørigheten innenfor et sånt miljø blir utrolig sterk.

– En lesbe som går alene inn på en homsebar kan nok også savne samhørighet?
– Ja, helt klart. Men du tror vel ikke at jeg, som 13 år gammel italiensk gutt, opplever dritt på en homsebar, svarer JD Samson og vipper capsen på skeiva akkurat som en streetwise jypling ville gjort det.

JD Samson, fredag 19. mai, Maksitaksi, kl. 23, kr. 100, aldersgrense 20 år, St. Olavs gate 23, Oslo.
Mer info: JD Samson på Maksitaksi