Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– Det er for jævlig at man skal bruke halve livet sitt på å forklare folk at vi er riktig kloke og ikke spiser barn, sa homodronning Kim Friele på 45-årsjubileet for opphevelsen av straffelovens paragraf 213.

Fredag 21. april inviterte FRI Oslo og Akershus til jubileumsmarkering og fest på Ingensteds i Oslo. Det har nå gått 45 år siden straffelovens paragraf 213 ble opphevet, en lov som gjorde sex mellom menn ulovlig i Norge. Loven omfattet ikke kvinner. FRI OA markerte jubileet ved å inviterte Kim Friele, Gerd Brantenberg og Geir Hagland til samtale. De tre sentrale frontkjemperne og nøkkelpersonene i kampen for å fjerne loven i 1972 fortalte alle sine historier fra kampen for avkriminaliseringen. Samtalen ble ledet av daværende journalist i Dagbladet, Halvor Elvik, som fulgte saken tett.

Kim Friele og Gerd Brantenberg. Foto: Linn Kristin Nordseth.

Kim Friele:
– Det som ble mitt ene, store mål var å få bort den jævla paragrafen. Leve eller dø, den paragrafen skulle bort. Når man bygger hus, så må man begynne med grunnmuren. Det var derfor jeg henvendte meg til daværende justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer på slutten av 1960-tallet. Jeg brukte de midlene jeg kunne for å påvirke politisk, og fikk til og med stilt stortingsrepresentant Lars Roar Langslet (H) til veggs om loven på riksdekkende radio. Han ble helt stum. Jeg måtte spørre «hallo, er det noen der …»

– Kampen i sin helhet har vært mye mer dramatisk enn det som har kommet fram i ettertiden. KrF hadde i det minste vett til å foreslå at kvinnene skulle inn i loven. Ikke var vi som homoseksuelle kvinner seksuelle og ikke var vi farlige heller. Homsene ville beholde paragrafen som den var og ønsket ikke å senke den seksuelle lavalderen fra 21 til 16 år. Gerd Brantenberg var en av de sterke som sto fram og sa «vi skal ha en seksuell lavalder på 16 år og vi skal ha likhet for loven.» Men det tok altså seks år før vi kom oss dit. Kampen mot psykiatrien var også et kapittel for seg, med både lobotomi og aversjonsterapi. Det viktigste våpenet i kampen mot homofobien er kommunikasjon. Den gangen gikk vi fra dør til dør for å snakke med folk. Vi inviterte til samtale. Det må vi gjøre i dag også.

Foto: Linn Kristin Nordseth.

Gerd Brantenberg:
– Jeg var en del av den feministiske bevegelsen og var nok mer aktivistisk orientert enn Kim. Jeg var 17 år da jeg skjønte at jeg var homoseksuell og fant ut at hvis jeg da skulle gjøre alvor av det jeg kjente for kvinner, så ville det gjøre meg kriminell. Jeg ble dypt fornærmet da jeg skjønte at paragrafen ikke gjaldt meg. Kvinnelig homoseksualitet var altså et ikke-eksisterende fenomen. Dette ble jeg intervjuet om i Dagbladet i 1965, og de valgte den noe tabloide tittelen «kvinnelig homoseksualitet, et sammenhengende helvete.» På mange måter var diskrimineringen av homoseksuelle kvinner verre selv om aggresjonen mot menn var større. For vi eksisterte jo ikke …

Geir Hagland:
– Jeg husker da jeg som attenåring satt på hybel i Nesna i Nord-Norge og fikk avslag på søknaden min til DNF fordi jeg ikke var gammel nok. Jeg hadde klart å skaffe meg en homofil brevvenn, men han fant Jehovas vitner og fikk «renvasket seg» fra homofilien. Det var et underlig styr da jeg skulle på sesjon i Forsvaret. Først måtte jeg ha en attest fra distriktslegen om at jeg var homo, men så holdt ikke det. Han sendte meg videre til en dansk psykiater, som heller ikke visste om hun klarte å redegjøre for homofilien min. Jeg endte i alle fall opp med å bli kjent udyktig. I dag ser verden helt annerledes ut, men jeg syns det er en tankevekker at det fortsatt er sjelden å se homofile vise kjærlighet i det offentlige rom. Noen ganger lurer jeg på hvor det er blitt av Pride-følelsen de resterende 51 ukene i året.