Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Full likestilling mellom alle nyanser av kjønnsidentiteter i Norge er kun mulig ved at kjønn opphører, mener doktorgradsstudent France Rose ved NTNU i Trondheim. Rose har i et års tid jobbet med en doktorgrad hvor han ser på begrensningene ved loven om endring av juridisk kjønn.

– Loven beskytter kun de som i utgangspunktet definerer seg enten som mann eller kvinne, og ikke interkjønn eller kjønnsflytende personer. Den går heller ikke inn i de medisinske begrensningene. Rikshospitalet har monopol på behandling av transpersoner, og flertallet av dem som søker behandling får avslag. Slik jeg ser det fungerer ikke loven for hele spekteret av trans, sier France Rose til Blikk nett.

Trans i Sørstatene
33 år gamle France vokste opp i New Orleans i USA. Et område som ifølge ham selv er sterkt preget av både homofobi og transfobi. Gjennom hele barndommen hadde Rose en mistanke om at noe var galt, men han klarte ikke å sette fingeren på hva.
– Jeg var ganske ulykkelig og frakoblet, og skjønte ikke hvordan folk rundt meg fungerte i det daglige. Jeg var 19 da jeg kom ut til foreldrene mine som lesbisk. Jeg kom faktisk ikke ut som trans til dem før i fjor høst, sier Rose. Doktorgradsstudenten forklarer at forholdene ikke akkurat lå til rette for at han skulle komme ut som verken det ene eller det andre. I tenårene gikk Rose på en streng katolsk jenteskole hvor en jente ble utvist fordi hun var lesbisk.

– Dette skjedde på en sørstatsskole i 2001 og var ikke noe jeg stusset over, for meg var det helt normalt. «Helt normalt» var det også at du ikke kunne jobbe med barn hvis du var homofil. Det var bare en vedtatt sannhet, sier han. Når Rose ser tilbake på den han var da, ser han at han var akkurat like homofobisk som de fleste andre rundt seg.

– Jeg er glad for at jeg har den erfaringen. Det gir meg en forståelse av at homofobi ikke nødvendigvis handler om at man er et dårlig menneske, men at man mangler kunnskap og trenger å bli opplyst, sier han.

France Rose. Foto: Helene Mariussen.

Norge ikke perfekt
Rose drar sjelden tilbake til New Orleans. Han kan ikke være seg selv fullt og helt der. I Trondheim er det annerledes.
– Jeg har aldri opplevd noe negativt i Trondheim. Men New Orleans og Trondheim kan ikke sammenlignes. Norge er mye mer sosialt aksepterende overfor transpersoner enn store deler av USA. Transrettigheter og – lovgivning har bedret seg i Norge de siste årene, mens deler av USA beveger seg bakover i tid, sier han. Rose ser ironien i å problematisere at Norge svikter transpersoner når man sammenligner landet med mange andre, men peker på at det er mye arbeid som gjenstår selv om man som transperson i Norge er privilegert.

– Norge har kommet langt, men man kan ikke slutte å jobbe for saken av den grunn. Det viser blant annet depresjonsstatistikken blant transpersoner her til lands. Lovgivning og holdninger er også to vidt forskjellige ting. Selv om de sosiale holdningene er ganske gode sammenlignet med andre land, hjelper ikke det når lovgivningen ikke støtter transpersoner i stor nok grad, sier han.

Når Rose er ferdig med doktorgraden sin håper han å fortsette å jobbe med å bedre rettighetene til transpersoner både i Norge og resten av verden.
– Etter min mening er det bare tull å forbedre og legge til flere kjønnsmarkører, systemet i sin helhet må vekk! Mange forskere støver ned på kontorene sine, men jeg har virkelig et innstendig ønske om å gjøre forskningen min tilgjengelig for folk og hjelpe så mange jeg kan med arbeidet mitt, sier France Rose.