Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Da lesbiske Åse Hornmoen (32) ble diagnostisert med bipolar lidelse i 2012, bestemte hun seg for at hun ville hjelpe andre skeive med psykiske lidelser. I november er hun ferdig utdannet sykepleier. Det hadde hun ikke trodd for noen år tilbake.

Åse Hornmoen var bare åtte år gammel den første gangen hun søkte hjelp i barne- og ungdomspsykiatrien. Gjennom hele grunnskolen hun mobbet fordi hun var reservert, stille og annerledes. Da Hornmoen gikk på ungdomsskolen fant hun ut at hun var skeiv, og sto fram som bifil allerede som 16-åring.
– Jeg var mye lei meg da jeg var liten. Jeg kommer fra en familie med sykdomsproblematikk og hadde det vanskelig på skolen. Vi flyttet mye da jeg var liten, og på hvert nytt sted og hver nye skole dukket de samme problemene opp. Kanskje hadde jeg et uttrykk som gjorde det lett å ta meg? Jeg passet liksom ikke inn noen steder, sier Åse Hornmoen.

Hun vet at det kan høres rart ut for noen, men for henne har det å være lesbisk vært en stabilisator i livet.
– Når alt annet i livet har vært usikkert, så har identiteten min vært en trygg havn, sier hun.

Åse Hornmoen. Foto: Linn Kristin Nordseth.

Vil hjelpe lhbt-ungdom
I 2012 ble Åse Hornmoen diagnostisert med bipolar lidelse, en alvorlig psykisk lidelse som karakteriseres av unormalt store svingninger i stemningsleiet. Den som har bipolar lidelse pendler gjerne mellom dyp depresjon og mani. Graden av svingninger og det generelle sykdomsbildet varierer fra person til person. For Hornmoen sin del har det vært snakk om hyppige depresjoner og en mildere form for mani, eller det som på fagspråket heter bipolar type to. En «mildere» form for bipolar lidelse hvor depresjonene er verst.

Da Hornmoen ble diagnostisert måtte hun slutte på studiene i bioteknologi og sette livet på vent. 32-åringen var innlagt for depresjon i fire måneder og hadde i lang tid nok med bare å være til. Likevel hadde hun en klar idé om hva hun ville gjøre når hun ble frisk.
– I 2011 begynte jeg å jobbe deltid i helsevesenet ved en tilfeldighet. Da fant jeg ut at jeg var god til å gi omsorg, at det føltes godt å gjøre en forskjell for noen. Etter jeg ble syk ble det klart for meg at jeg ville utdanne meg til psykiatrisk sykepleier og jobbe med ungdommer med kjønns- og identitetsproblematikk. Det er den store drømmen, sier hun.

Åse Hornmoen. Foto: Linn Kristin Nordseth.

Lever et normalt liv
De siste årene har Hornmoen tatt sykepleierutdanningen på deltid og jobbet som miljøarbeider ved siden av studiene. Selv om hun må leve med sykdommen resten av livet, er hun i dag såpass frisk at hun har en helt normal hverdag.
– Jeg er relativt stabil i dag. Jeg har en fin jobb og er snart ferdig med utdannelsen min. Jeg har gode venner og ikke minst en herlig kjæreste, sier hun og legger til at når du har bipolar lidelse, så må du være mer bevisst på de små valgene i hverdagene, som å prioritere nok søvn og ikke bli overarbeidet.

– Heldigvis kjenner jeg meg selv såpass godt nå at jeg kjenner igjen faresignalene og vet hvilke forholdsregler jeg må ta for å forhindre nye sykdomsutbrudd, sier hun. Som snart ferdigutdannet sykepleier med erfaringer både fra pasient- og behandlersiden, har Hornmoen gjort seg noen klare tanker om hva som skal til for å gjøre en forskjell for folk.
– Spriket i kunnskapen blant dem som jobber i psykiatrien er stort. Du får raskt en klar oppfatning av hvorvidt de som jobber der virkelig ønsker å hjelpe eller bare er opptatt av å tjene penger. En gang sa en behandler til meg at jeg var «et interessant tilfelle.» Man må ikke glemme at det er individer man jobber med. Når det er sagt, så har jeg utrolig mange positive opplevelser i bagasjen også. Jeg har troen på norsk helsevesen, sier hun.

Hornmoen mener hun har klart seg så bra fordi det alltid er noen som har «plukket henne opp på veien», og nå gleder hun seg til å være «den som plukker opp noen selv.»
– Om enn hvor klisjéaktig det lyder, så gleder jeg meg til å gjøre en forskjell. Jeg har mange drømmer og håp for fremtiden. Kjæresten min vil ha barn og jeg vil ha hus på landet. Ironisk nok har jeg klart å finne meg en kjæreste som også er psykiatrisk sykepleier, så vi må passe på så jobben ikke tar helt knekken på oss, sier Åse Hornmoen og ler.