Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Thelma forelsker seg i Anja, og sterke krefter settes i bevegelse. Joachim Triers thriller «Thelma» er en av svært få norske filmer med en skeiv romanse. Hovedrolleinnehaver Eili Harboe håper at flere vil følge etter.
Tekst: Helene Aalborg.

Det er enorme forventninger knyttet til stjerneregissør Joachim Triers nye spillefilm – ikke minst fordi den markerer et sjangerskifte. Fra det rendyrkede personlige dramaet beveger Trier seg over i et annet filmatisk landskap, til det som beskrives som en romantisk, overnaturlig thriller. En drøy uke før «Thelma» skal vises fram for en samlet filmbransje på Den norske filmfestivalen, møter Blikk Eili Harboe, som spiller tittelrollen.

Harboe er etter hvert en erfaren skuespiller med flere kinofilmer på samvittigheten. Dette er imidlertid den aller største rollen hun har hatt, og altså med en av landets største regissører bak kamera.
– Jeg kjente godt til Joachim og hans tidligere filmer før jeg var på audition, og har sett opp til ham og hans uttrykk. Han har en evne til å se mennesker og lage komplekse og fine karakterer. Det syntes jeg også Thelma var da jeg fikk lese manus, så jeg fikk med en gang veldig lyst til å være med.

Overnaturlige krefter
Men fra å få lyst på rollen til faktisk å bli castet kan være en lang vei å gå, særlig for en storfilm av dette kaliberet. Rollen er kanskje ekstra krevende på grunn av de overnaturlige elementene i historien.
– Jeg fikk lese manus ganske tidlig, og så var jeg vel med på seks runder med auditions. Så det var en ganske drøy prosess sånn sett, men jeg er veldig glad for at det var sånn. Vi samarbeidet godt, og mye av det jeg gjorde helt tidlig, fikk jeg mye bruk for seinere, under innspilling og med arbeidet med rollefiguren Thelma og den reisen hun gjennomfører.

Thelma er ei ung jente fra et konservativt kristent miljø på Vestlandet. Når foreldrene hennes i tillegg aner at det er noe litt utenom det vanlige med datteren, er det ikke akkurat en oppvekst preget av stor personlig frihet Thelma har bak seg.

Reisen Harboe snakker om, er både den fysiske forflytningen til Oslo for å studere på egen hånd, og den personlige utviklingen som følger med på lasset. Når Thelma begynner å kjenne på sterke følelser overfor ei studievenninne, er det også andre krefter inni henne selv som vil opp til overflaten.

Bare kjærlighet
Et likekjønnet forhold i norsk kinofilm er ikke helt hverdagskost ennå. Blikk spør hvordan de har jobbet med denne tematikken underveis, og om det har vært et stort tema.
– At Thelma blir forelsket i ei jente, er en del av hele hennes reise i filmen. Det handler mye om å finne ut hvem man er, og å definere seg selv i et nytt miljø. For Thelma er det mange undertrykte følelser som kommer til overflaten. Én del av det er kjærligheten hun føler overfor denne jenta, Anja (spilles av artisten Okay Kaya, journ. anm.). Vi har selvfølgelig snakket om de forskjellige sidene ved Thelmas personlige utvikling, men også holdt fast ved at forholdet mellom de to jo bare er kjærlighet. Det har vært mer fokus på den gjennomgående usikkerheten til Thelma, og hvordan hun kjemper imot alt som skjer med henne. Og hvordan jeg som skuespiller skulle formidle alt dette på best mulig måte, forteller Eili Harboe.

Lett å gå i fella
Koblingen mellom seksualitet og overnaturlige fenomener er slett ikke nytt innenfor sjangerfilmens verden. Et av de mest kjente eksemplene på dette er Brian De Palmas «Carrie» (1976), hvor ei tenåringsjente oppdager at hun har telekinetiske krefter idet hun kommer i puberteten.

Men det kan være lett å gå i fella og mystifisere særlig kvinnelig og/eller homofil seksualitet ved å gjøre den til noe overnaturlig. Harboe mener imidlertid at det ikke er dette som skjer i «Thelma».
– Noe av det jeg likte best med manuset, var hvordan kreftene Thelma har inni seg henger sammen med hennes egne undertrykte følelser. Hun har så langt klart å holde kreftene sine i sjakk. Når hun møter Anja og kjenner på de sterke følelsene som da vekkes i henne, får kreftene utløp på en helt annen måte enn tidligere. Slik jeg ser det, går denne koblingen rett og slett på det å holde tilbake følelsene sine – å holde på ting som man aldri har tatt et oppgjør med. Før eller siden kommer det til overflaten. De overnaturlige kreftene og Thelmas forelskelse er to sider av dette.

Det uvante skremmende
Det er tydelig at «Thelma» med sin overnaturlige form ikke er en film som forsøker å gi oss noen konkrete retningslinjer – bortsett fra kanskje en liten moralsk pekefinger mot Thelmas foreldre og andre som er opptatt av å undertrykke alt som er uvant og dermed skummelt.

Allikevel håper Harboe at publikum kan ta med seg noe nyttig fra kinosalen.
– Jeg håper jo man sitter igjen med en god filmopplevelse! Filmen handler jo om en usikkerhet og en følelse av at man ikke er helt i kontakt med seg selv, ikke helt klarer å definere hvem man er. Det tror jeg de fleste kjenner på i større eller mindre grad i løpet av livet. Det å stå sterk i det er kjempeutfordrende, og jeg håper Thelma kan gi et bilde av det – av en person som går gjennom en sånn type endring som kan være utrolig skremmende og noe sårbart.