Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

Silvana Imam har på få år blitt en av Nordens største rapartister. Hun debuterte med albumet Rekviem i 2013, og i 2016 kom Naturkraft, som anmelderen i avisa Expressen utropte til en moderne svensk klassiker. Albumet er hennes personlige beretning om å vokse opp og finne sin plass i Sverige.

Med røtter i Litauen og Syria, og som selverklært feminist og åpent lesbisk, har ikke Imam vært redd for å være politisk verken i musikken eller utenfor scenen. Hun får det å skulle styrte patriarkatet til å låte som en fest og kombinerer rapens selvskryt og attitude med hardtslående tekster. I løpet av sin korte karriere har hun opplevd et prisdryss og har blant annet blitt kåret til både årets artist og årets tekstforfatter i Sverige.

Fredag 13. oktober på Litteraturhuset i Oslo møter Silvana Imam journalist i Klassekampen Yohan Shanmugaratnam til samtale om musikk, tekster og om kjønn, seksualitet og rasisme.

Mer info: Ge mig tusen röster. Silvana Imam

Blikk møtte Silvana Imam i Oslo under byLarm i mars 2015. Les intervjuet her:

Silvana Imam er vår super dyke!
«Let’s go lesbos!» rapper Silvana Imam og inspirerer en ny generasjon queers når hun attpåtil truer med å «göra din mamma gay». Tekst og foto: Reidar Engesbak.

Blikk møter Silvana Imam i Oslo tidlig i mars. Imam har gjort seg ferdig med to opptredener på den årlige by:Larm-konferansen, til stor jubel fra publikum, skeive som streite. Imam på scenen er en manifestasjon av kraft, feminisme, queer pride og hardtslående tekster. Det er et engasjerende sinne som slippes løs, både på scenen og i musikken hun produserer og tidligere i år ble Silvana Imam kåret til Årets homo/bi/trans på den årlige QX Gaygala i Stockholm.
– Det er ikke den første skeive prisen jeg har fått, sier Silvana Imam når Blikk møter henne i Oslo sentrum.
– I 2014, under Stockholm Pride, ble jeg kåret til Årets Flata på Flatgala i Pride Park. Så som du skjønner er jeg såååå gay! sier hun lattermildt til Blikk.

– Hva betyr disse prisene for deg?
– Når det gjelder QX Gaygala sier jeg at jeg fikk prisen Årets homo. Jeg er ikke bi og jeg kan heller ikke representere transpersoner. De burde dele den prisen opp i flere kategorier. Men tilbake til prisene. Det er folk som har stemt for at jeg skulle kåres til Årets homo, og jeg blir varm om hjertet av det, sier hun og forteller at hun håper prisen er et bevis på at budskapet i EPen När Du Ser Mig • Se Dig har nådd ut til folk.

– Selve tittelen När Du Ser Mig • Se Dig handler om din kraft. Jeg kan si ordene, men det fortsatt du som må gjøre jobben og ha kraften i deg til å forandre ditt eget liv. Da jeg vant prisen ble det veldig tydelig at det jeg gjør påvirker andre og at det er med på å forandre samfunnet.

Silvana Imam i Pride Park under Oslo Pride 2016. Foto: Reidar Engesbak.

Kjemper mot rasismen
I takketalen på QX Gaygala benyttet Imam anledningen til å sette fokus på rasismen i Sverige og slo fast at antirasismen er en del av lhbtq-kampen.
– Dessverre er det fortsatt slik at det eksisterer en patriarkalsk struktur og for mange hvite mennesker, uavhengig av seksuell legning, er det vanskelig å se andres behov og andres kampsaker. Mange homofile menn har vanskelig for å se hele bildet og er mest opptatt av sin egen rettighetskamp. Det er et stort problem at deler av lhbtq-miljøet stemmer på partier som Sverigedemokratene. Oh the irony, sukker Imam og fortsetter,
– Det er viktig å snakke om disse tingene og ikke minst er det viktig at lhbtq-miljøet kritiserer seg selv. Vi kan ikke leve i en verden hvor vi selv er perfekte. Miljøet er flinke til å rette pekefingeren mot andre land og kulturer og hevde «men det er verre der». Det spiller ingen rolle. Vi må også se nøye på oss selv, oppfordrer Imam som under QX Gaygala fikk sagt at kampen mot rasisme er personlig.
– Det er ikke en lek for meg. Min mamma er fra Litauen og pappa er fra Syria, og jeg snakker tre språk når jeg er hjemme, svensk, arabisk og litauisk.

Hun kom til Sverige som 4-åring og familien bosatte seg i Jakobsberg, en forstad utenfor Stockholm.
– Jeg er hvit og passerte derfor som svensk. Hadde jeg vært mørk i huden hadde virkeligheten min sett annerledes ut, sier hun bestemt.

Den skeive siden av henne var vanskelig å gjenkjenne, spesielt fordi ingen snakket om lhbtq.
– Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde kort hår og det ble stilt spørsmål om jeg var gutt eller jente. Det var det ingen som pratet om lhbtq, verken på skolen eller i nærmiljøet, så jeg vokste opp med en idé om at jeg var annerledes. Men selv om jeg vil være med på å normalisere lhbtq, så er det ikke bare mitt ansvar – det er alles ansvar, slår Imam ettertrykkelig fast.

«Takk Gud jeg er homo!»
Posisjonen hun har i dag til tross, så var ferden ut av skapet en lang ferd.
– Men jeg var nødt å bruke den tiden jeg brukte. Jeg forsøker nå, med musikken min, å skape forutsetninger for andre mennesker som gjør at veien ikke skal være like lang for dem. I fremtiden tror jeg ikke vi behøver å komme ut av noe som helst skap. Jeg håper i hvert fall at det skal være irrelevant hva man er, sier hun vel vitende om at «alle» nå vet hvor hun står – og at det betyr noe når hun på P3 Guld i 2014 fremførte låta «För Evigt» og rappet «Beatrice jag dör for dig».

– Det er ingen som noen gang tidligere har stått på scenen under P3 Guld og skreket «Takk Gud jeg er homo». Det behøves! Spesielt fordi lhbtq-personer ofte presenteres med lidelseshistorier. Da er det viktig at jeg kommer ut og skriker at jeg er homo, sier hun og forteller at det er viktig å utfordre normativiteten.

– Om en 11-åring ser eller hører meg rappe «Takk Gud jeg er homo», kanskje den ungen begynner å tenke, «hm, kanskje jeg er det også?» Det spiller ingen rolle om man er eller ikke – det fører i alle fall til at tanken tenkes.

– Hvor er jentene mine?
Silvana Imam har en rekke kvinnelige forbilder og helter, men hun etterlyser flere, som i låta «För Evigt» hvor hun rapper: «Ey, det här är celebration/Dom ba skriker ’jesus save us’/Och jag ba ’var är mina tjejer?’/Lyssna ’var är mina tjejer?’»

Blant forbildene finner vi kjente navn som Astrid Lindgren, Frida Kahlo, Trinh T. Minh-ha og den libanesiske sangeren Fairuz.
– Og min egen mamma selvsagt, legger Imam til.

– Flere av forbildene mine har formet meg og min idealisme. Jeg har vokst opp i Sverige og der, og sikkert i Norge også, er feminismen veldig hvit. Det er en form for feminisme som lever i troen på at den vestlige feminismen er best i verden. Derfor er det viktig for meg å løfte fram andre feministiske ikoner og forbilder – som min mamma for eksempel.

Den amerikanske filosofen og forfatteren Judith Butler, mest kjent for boka Gender Trouble, inspirerte låta «I min Zon» på EPen När Du Ser Mig • Se Dig.
– Judith Butler er viktig på så mange plan. Jeg vet ikke om jeg klarer å plukke ut kun et tema. Hun banet vei for meg og gjorde slik at jeg kan sitte her i dag og snakke om disse tingene, sier Imam og forteller at hun sier det best i låtas tekst.

«Judith Butler sa ’kön är en imitation utan original’/Kön är en imitation utan original/Ingen växer upp blå eller rosa/Ingen växer upp under- eller överordnad/2 % av alla barn som föds i år kommer va omöjliga att identifiera som X eller Y/Och dom skrattar fortf åt ’hen’/Det finns inga identiteter/Allt är en konstruktion/Jag står över jantelagen/Nej vi står över jantelagen/Jag är ett statement/När Du Ser Mig • Se Dig»

– Vi kjører på!
Når Imam skal «selges» til massene brukes begrepet queerfeministisk rapper. Hun er ikke direkte uenig i den beskrivelsen.
– Men jeg ser meg selv som en progressiv og bevisst rapper. Når jeg snakker og rapper om mitt eget liv, så blir det politisk. Det er ekte. Feminisme for meg er ikke politikk – det er en livsholdning. Når en mannlig rapper slynger vers om at han er best og andre stereotype tekster, så er det ingen som reagerer. Så snart en kvinne tar den plassen, så blir det oppstandelse, sier hun og vet at hun deler skjebne med kjæresten.
– Beatrice og jeg er like på det området. Vi tar oss en plass og vi er de vi er.

Imam har ikke satt seg selv på et pidestall for å hylles som et ikon eller en rollemodell. Men det er et uunngåelig faktum at hun nå står i en posisjon hvor hun inspirerer andre queers.
– Man kan spørre seg hvorfor det har blitt slik, spør Imam og svarer selv på spørsmålet.
– Fordi det trengs forbilder – og jeg kan forstå hvorfor enkelte plasserer meg i en slik posisjon. Det at jeg er synlig og tydelig vil føre til at flere rappere, skuespillere, whatever som er queer kommer på banen – uten at det skal lages så mye ståhei rundt det at vi er queer. Det burde være helt selvsagt, sier hun og erkjenner at hun og Beatrice enn så lenge står ganske så ensomme i den posisjonen i Norden.
– Men det er ok. Vi kjører på som vi vil, sier Silvana Imam til Blikk og avslører at hun måtte sloss for å få sin store kjærlighet i livet.

– Jeg kjempet i 16 måneder for å få Beatrice, sier hun og tar oss med tilbake til 2012 da hun så videoen til Beatrice Elis låt «The Conqueror».
– Den gang visste jeg ingenting om henne. Jeg tenkte bare «wow, for en stemme!» Jeg syntes jo hun var pen, men det var stemmen hennes jeg falt for først, sier Imam.
– Jeg er ikke den som gir opp så lett. Jeg er målrettet og jeg skjønte det allerede da vi traff hverandre første gang at det var noe, og jeg skjønte at Beatrice var min for alltid – selv om hun ikke visste det selv da.