Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

I september debuterte Marjam Idriss med romanen «Jannikeevangeliet» på Gyldendal forlag. Boken handler om Jannike og Layla som begge trekker seg tilbake fra verden fordi de opplever utenforskap.

Forfatteren utforsker hva som skjer når du forsvinner inn i ditt eget hode fordi verden blir for vanskelig.
– «Jannikeevangeliet» handler både om isolasjon og kjærlighet. Om å bryte ut av en isolasjon som er forårsaket av at du ikke er som alle andre. Layla og Jannike fungerer som «trykkokere» for det internaliserte hatet som du ser hos noen minoriteter i dag. Deres historie handler om å forsvinne fra majoriteten. De klarer ikke å ta den plassen de trenger fordi det ikke finnes plass til dem … Å forelske seg på tross av Fremskrittspartiet i regjering, det er en bragd! sier Marjam Idriss til Blikk nett.

Dobbel minoritet
Som dobbel minoritet fra en liten vestlandsbygd vet Idriss veldig godt hva det vil si å vokse opp og leve med utenforskap.

Det eneste hun selv kunne identifisere seg med da hun vokste opp var TV-programmet Migrapolis.
– Jeg har norsk mor og eritreisk far og jeg er også lesbisk. Å vokse opp og ikke se seg selv noe sted, det har vært utfordrende. På tross av at Norge er et av verdens beste land å bo i, finnes det mange minoriteter som ikke får komme til syne. Derfor er det så flott at vi har talerør som Skamløs, Voks, Melk og Blikk som får frem de skeive stemmene, sier hun.

Marjam Idriss. Foto: Linn Kristin Nordseth.

Idriss vokste opp på Sola og Jåsund like utenfor Stavanger. Hun var 13 år gammel da hun begynte å forelske seg i jenter, men hun visste ikke at «det var en ting man kunne være.»
– Da jeg kom ut som lesbisk var jeg 20 år gammel. Det tror jeg handler om at jeg måtte lese erfaringene mine som noe skeivt. Jeg flyttet til Oslo da jeg var 19 år gammel, og ett år senere til London. I Jåsund var det ingen andre som meg den gangen, men jeg tror nok det er bedre stilt i dag. Jeg håper i alle fall det.

Tilbake til bygda
Selv om Idriss har bodd i London de siste fem årene og flyttet til «storbyen» allerede da hun var 19 år gammel, er hun ikke en av dem som har tatt avstand fra livet på bygda.
– Jeg har faktisk lyst til å flytte tilbake til Jåsund. Drømmen er å leve av å skrive og kunne bo hvor som helst. Jeg er definitivt ikke et bymenneske, så jeg vil nok vende tilbake etter hvert, sier hun.

Det fineste Idriss vet er skeive grupper og miljøer i ulike former og farger. Forfatteren forteller at rommet for mangfold er mye større i London enn i Oslo, men at Brexit og de høyrepopulistiske strømningene har gjort det like vanskelig å være minoritet der som i USA.
– Tidene for minoriteter generelt er dårlige, men jeg har ikke merket noe til det personlig. Det som er så bra med å by i en stor by er tilfanget av skeive grupper og miljøer. I bygdene har du ikke slike miljøer. Men det er ikke dermed sagt at det ikke går an å leve et fint liv på bygda. Jeg er evig optimist og har troen på at folk finner hverandre på tross av økende usikkerhet og uro. I dag har vi internett og Blikk, da går det faktisk an å være skeiv på bygda også.