Del artikkel: Share on FacebookTweet about this on TwitterShare on Google+Email this to someonePrint this page

– #MeToo-kampanjen angår så absolutt oss skeive også. Vi har en jobb å gjøre i vårt eget miljø, sier generalsekretæren i Skeiv Verden.

Susanne Demou Øvergaard (35) jobber med skeiv politikk og tematikk døgnet rundt. Av andre oppfattes generalsekretæren i Skeiv Verden som en sterk ressursperson og et menneske som er trygg i seg selv. Det gjør det ekstra vanskelig for henne å snakke offentlig om voldtekten – selv om den skjedde for tolv år siden.
– Jeg vokste opp på Hamar, men flyttet til England i tenårene, før turen gikk til Oslo. Jeg var tjueårene, ny i byen og ny i det skeive miljøet, forteller Demou Øvergaard.

– En kveld på byen fikk jeg mye oppmerksomhet fra en av de «kule» lesbene. Det ble mye klining ute på byen, og da jeg ble invitert med på nachspiel, takket jeg ja.

Voldtekten hun som 23-åring ble utsatt for av en voksen kvinne på dette nachspielet, har preget livet hennes siden.
– Jeg husker at jeg «frøs» fullstendig. Kroppen min fikk umiddelbart en flight fight-respons, men da jeg ikke lenger klarte å kjempe imot, handlet det for meg bare om å få det overstått. At hun skulle bli ferdig.

Ledd av hos legen
Et par dager senere oppsøkte hun en lege og fortalte hva som hadde skjedd.
– Jeg hadde fortsatt merker på kroppen og fysiske smerter. Da jeg fortalte at det var en kvinne som hadde voldtatt meg, begynte legen å le. Det var da jeg virkelig «frøs», har jeg tenkt i ettertid.

Etter legebesøket blokkerte hun minnet om overgrepet og la lokk på følelsene sine. Hun nevnte ikke voldtekten med et ord til noen.
– Alle visste jo hvem denne «kule» dama var, og jeg visste ikke hvem av vennene hennes jeg kunne stole på. Jeg var fortsatt helt ny i byen og ny i miljøet. Samtidig hadde jeg vanskelig for å tro at dette virkelig hadde skjedd meg. At noe sånt kunne skje i det hele tatt …, sier Demou Øvergaard, som bare hadde hatt én kjæreste tidligere og også hadde kommet seint ut av skapet.

– Det er sikkert rart for andre å høre det nå som jeg er fulltidslesbe og jobber i en skeiv organisasjon. Men sånn var det. Jeg hadde også en vanskelig vei ut av skapet og slet med mye skam knyttet til det å være skeiv. Jeg var på konstant jakt etter bekreftelse på at det var greit å være sånn.

Da legen hennes i tillegg bagatelliserte voldtekten, følte hun at hun ikke hadde noen valg, at det ikke fantes en løsning.
– Bortsett fra å drikke. Jeg drakk hele tida og var ikke i sosiale settinger uten å være full. Som ny i miljøet og uten et sosialt nettverk ble alkohol løsningen på alle problemene mine.

Susanne Demou Øvergaard. Foto: Reidar Engesbak.

Brutalt og kjempetabu
All drikkingen, uten noen å kunne snakke om voldtekten med, pluss alle de andre problemene hun fikk etterpå, tok på kreftene. På et tidspunkt så hun ingen vei ut noe sted.
– Så da forsøkte jeg å ta selvmord. Etter å ha svelget alle pillene, ringte jeg en venninne og sa at «dette går ikke lenger».

Hun hadde nådd bunnen og ble lagt inn på lukket avdeling på sykehus.
– Å bli innlagt ble et vendepunkt og det eneste riktige for meg. Jeg kunne ikke lenger ta vare på meg selv, sier Demou Øvergaard, som ikke husker så mye fra oppholdet.
– Jeg var jo så syk, da.

Hennes møte med det skeive miljøet i Oslo ble veldig brutalt.
– Men også tida etter voldtekten var tøff. Da jeg ble utskrevet, visste jo alle at jeg hadde vært innlagt. Det ble jævlig vanskelig å ta steget ut i miljøet igjen. Spesielt å gå ut på byen edru. Men jeg klarte det. Selv i dag er det viktig for meg at jeg klarer å være edru ute på byen. Det handler om kontroll, og det er ekstremt viktig for meg.

Stort tabutema
Demou Øvergaard opplever at hennes erfaringer er et like stort tabutema i skeive miljøer som for tolv år siden.
– Det er et kjempevanskelig å snakke med andre skeive om at det skjer voldtekter og seksuelle overgrep blant oss. Og når jeg forteller om opphold på psykiatrisk sykehus i tillegg, blir det veldig problematisk for folk å takle. For ikke å glemme at det var en kvinne som voldtok meg. Jeg opplever fortsatt at det bagatelliseres.

Det er på grunn av #MeToo-kampanjen at Susanne Demou Øvergaard nå velger å snakke åpent om voldtekten hun ble utsatt for.
– Kampanjen angår oss skeive også, og vi har en jobb å gjøre i vårt eget miljø. At kvinner forgriper seg på andre kvinner, er et ikke-tema. I den grad det snakkes om, blir det bagatellisert. Det er min erfaring, slår hun fast.

– Det er med blandede følelser at jeg snakker ut om det som skjedde med meg. Nå viser jeg en side av meg som folk vanligvis ikke ser. Jeg snakker om meg selv som et offer som har fått ødelagt sexlivet mitt. Men det er altså ikke hele bildet.

Redningen hennes ble til slutt en kvinnelig psykolog.
– Etter mange runder med forskjellige psykologer fant jeg henne som kunne hjelpe meg. Det var ikke helsevesenet som reddet meg. Det var et enkeltmenneske, en psykolog som var ydmyk overfor situasjonen, og som virkelig leste seg opp på temaet kvinner som har sex med kvinner.

Susanne Demou Øvergaard. Foto: Reidar Engesbak.

Alt gikk i stykker
Øvergaard mener skeives møte med helsevesenet ofte blir problematisk fordi fagpersoner og deres «verktøy» ikke er tilpasset skeives liv og erfaringer.
– Det antas alltid at overgriperen er en mann. Jeg møtte det overalt. I samtalegrupper og i utredninger måtte jeg alltid forklare at gjerningspersonen ikke var mann, men kvinne. Det går igjen i informasjonsmateriell og brosjyrer også. Overgriperen framstilles alltid som mann.

Etter noen år stoppet hun opp og torde å se nærmere på hva voldtekten hadde gjort med henne, med sexlivet, kjærlighetslivet, tilliten til andre, og tryggheten hennes generelt.
– Voldtekten påvirket sexlivet mitt på mange måter. Den påvirket også evnen min til å være i parforhold, og til å danne relasjoner, oppsummere hun kort, før hun begynner å fortelle om de nye «vanene» som plutselig dukket opp etter overgrepet.

– I perioden jeg gikk i terapi på DIXI Ressurssenter mot voldtekt, ved siden av å gå til psykolog, fant jeg ut at jeg hadde fått en rekke vaner jeg ikke hadde før voldtekten. Jeg måtte reflektere rundt grunnen til at jeg alltid brukte stillongs og lag på lag med klær. Og hvorfor jeg alltid sjekker hvor nødutgangen er når jeg går inn i et rom, en vane jeg har til dags dato. Jeg er også fortsatt veldig bevisst på hvor jeg velger å sette meg når jeg går inn i et rom. Det er som om kroppen er i konstant krisemodus. På DIXI fikk jeg hjelp til å skrelle bort mange av vanene jeg hadde lagt meg til.

Anmeldte ikke
Det skeive miljøet er lite og gjennomsiktig. Det er alltid en fare for å møte på overgriperen – eller noen som kjenner vedkommende.
– Det har ikke vært lett. Vi bodde i samme nabolag i en periode, og da ble jeg plutselig dårlig igjen. Det ville ikke ha hjulpet å flytte. Vi har så mange andre felles arenaer.

For Demou Øvergaard var det uaktuelt å anmelde voldtekten. Hennes avgjørelse er stikk i strid med anbefalingen fra politiet, helsevesenet, skeive organisasjoner og hjelpeapparatet generelt.
– Mange reagerer på at jeg ikke anmeldte voldtekten. Det er jo det man skal gjøre. For min del handler det til dels om skam. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å stå i den situasjonen. Likevel er det beskjeden du får fra helsevesenet og andre institusjoner: «Anmeld!» Men samtidig ligger det implisitt i oppfordringen deres en advarsel eller en forventning om at «saken mest sannsynlig henlegges». Så hvorfor skal jeg orke det, da?

Demou Øvergaard er til gjengjeld veldig klar på at hjelpetiltak og informasjonsmateriell i mye større grad må tilpasses skeive liv og erfaringer – at verken helsevesenet eller andre skal kunne bagatellisere skeives liv, seksualitet og erfaringer. Men det viktigste av alt mener hun er at skeive selv innser at det er helt nødvendig at tausheten brytes i de skeive miljøene også.
– De fleste vet ikke hvordan de skal takle å snakke med en som har blitt utsatt for overgrep. Men uansett om det er ubehagelig, så må vi snakke sammen. Det er der vi må starte.

Susanne Demou Øvergaard. Foto: Reidar Engesbak.

Starter Tabusalongen
På nyåret starter Skeiv Verden opp debattserien «Tabusalongen» med støtte fra Fritt Ord. Demou Øvergaard mener #MeToo-kampanjen er minst like relevant i miljøer der seksuelle minoriteter møtes.
– Et av de første temaene er nettopp seksuelle overgrep og trakassering. Med den oppmerksomheten som #MeToo-kampanjen har fått, har mange av oss stoppet opp og husker episoder og situasjoner vi har vært vitne til eller selv har vært utsatt for, men forhåpentligvis har også de som har utsatt andre for seksuell trakassering eller overgrep, fått noe å tenke på, sier Demou Øvergaard. Hun tror likevel mange gruer seg for å snakke høyt om trakassering og overgrep i miljøet.
– De er redde for å framstå som pripne, redde for å bli upopulære og at miljøet skal baksnakke dem. Det ligger nok en del feighet bak.

– Når en ung asylsøker som har fått avslag på asylsøknaden sin, inngår et forhold med en norsk eldre mann, kan nordmannen ha de beste intensjonene i verden, men det er likevel en usunn relasjon fordi maktbalansen ikke er i vater.

Ble ekstremt upopulære
For en asylsøker som har vokst opp med streng sosial kontroll, kan dessuten møtet med miljøet være overveldende.
– Det er ikke til å legge skjul på at deler av det skeive miljøet er ekstremt seksualisert, og at det kan være vanskelig å sette grenser både for seg selv og andre. Skeiv Verden har tidligere gått offentlig ut om at det foregår en seksualisering og fetisjisering i det skeive miljøet av de av oss som ikke er hvite. Da ble vi ble ekstremt upopulære, sier Demou Øvergaard, som tror mange ble provosert fordi de følte at Skeiv Verden utfordret den friheten skeive hadde kjempet fram.

– Kampanjer som #MeToo tvinger oss nå endelig til å snakke. Da er det også en grunn til å spørre seg om hvorfor det er så mye lettere i vårt miljø å snakke om hatkriminalitet og vold enn om seksuell vold og overgrep.

Les mer om #MeToo og det skeive miljøet i Blikk 01/18 i salg fra 11. januar.