– Debatten blir for liten og stusslig når skytset rettes internt i homomiljøet, skriver Jostein Pedersen.

I en altfor lang kronikk i Blikk 12. september imøtegår kulturtidsskriftet Melks to redaktører Martine Næss Johansen og Anna Nafstad mitt innlegg om dragshow.
Min hensikt var etter fattig evne å forklare hva dragshow er og min forbauselse over at det blir assosiert med rasisme. Det står jeg fortsatt ved, for drag som teaterform er nettopp det motsatte der undertryktes latter overdøver maktens.

Kronikkforfatterne virker overrasket over at dragshows intensjon er blant annet å provosere, men slik er det altså. De bruker begrepet «meta-samfunnskritisk», hvilket er svært pretensiøst, men la gå. Det er som en rød tråd gjennom hele draghistorien at man skildrer storsamfunnets oppfatning av det som ikke er flertallsnormen. Og så ler vi av det, fordi det er fremstilt av noen som ikke tilhører flertallet. Derigjennom latterliggjøres flertallets oppfatning av mindretallet. Kan det være så vanskelig å forstå? At noe kan være dårlig er en annen sak, men da får man heller si det.

Dean-Erik Andersens tolkning av Miriam Makebas «Quongqothwane» var utgangspunktet for debatten. Andersen bad øyeblikkelig om unnskyldning og fortalte om sine erfaringer med nummeret gjennom en årrekke. Mye av Næss Johansen og Nafstads innlegg går med til å antyde Andersens motiver hvilket er absolutt uakseptabelt. Som redaktører skal de kjenne Redaktør- og Vær-varsom-plakaten og her beveger de seg i et grenseland.

Deres kronikk er fylt av gammeldags hersketeknikk og faktiske feil. Det er klart at jeg som hvit mann har lov til å mene noe om rasisme. Hva med hvite kvinner – hva har de lov til å mene? Jeg har også lov til å mene noe om krig selv om jeg bare har førstegangstjeneste, jeg mener alltid noe om kvinnekamp til tross for at jeg bare har en datter, det samme om politikk selv om jeg ikke er folkevalgt, om helsevesenet selv om jeg ikke er lege osv. osv.

Nei, dragscenen i London, Berlin og Oslo er ikke befolket av bare hvite menn. Og i hvert fall ikke i publikum. Nei, dragscenen har ikke bevisst benyttet seg av rasisme. Kronikkforfatterne undervurderer publikum grovt her: «men å påstå at publikum i denne settingen ler av seg selv og egen rasisme er å forvente mye». Har dere noensinne vært på et dragshow? På musikal? Revy? Teater? Det er nettopp gjenkjennelsens latter som er en av bærebjelkene i all scenekunst. Og nei, alle som opptrer offentlig forventer ikke bare rosende ord, men også kritikk – det er en del av jobben.

De skriver: «Dette er Skeiv Verden sin kamp.» Jeg skulle ønske at norsken var korrekt siden de er redaktører, (garpegenitiv!), og at det het: Dette er ikke bare Skeiv Verdens kamp. Det er alles kamp. Hver dag.

Under de samme Skeive Sørlandsdager som Andersens omdiskuterte nummer ble paraden fotografert av nasjonalsosialister. Da NRK Sørlandet brakte reportasje fra paraden, var nasjonalsosialistene anonymisert. Det var verken Skeiv Verden eller Fri som fikk anonymiseringen opphevet, men enkeltpersoner.

Det er ikke Skeiv Verden eller Fri som heier på norsk-pakistanske og muslimske Noman Mubashir når han står fram som homo og blir hathetset. Verken Skeiv Verden eller Fri har løftet én finger offentlig – og i hvert fall ikke kulturtidsskriftet Melk. Det er det vi anstendige enkeltpersoner som har gjort.

Rasisme er alles kamp, for vi er alle like, selv om Næss Johansen og Nafstad har store tvil om hvite menn. Debatten blir for liten og stusslig når skytset rettes internt i homomiljøet.
Menneskerettighetene i mange land – også her hjemme – reduseres daglig. Vi har mer enn nok å ta tak i. Dessverre.

Jostein Pedersen