Fremskrittspartiets stjerne mistet nesten alt da han ble tatt. Nå venter Trond Birkedal på politiets tiltale mens han leter etter en mann å dele det nye livet med. Jeg lander på Sola flyplass en tidlig ettermiddag. Samme kveld skal jeg være med på en litteraturfestival, og en sjåfør fra arrangøren møter meg. Vel anbrakt i bilen, spør han «Du skulle ikke ha hotell?». «Nei, jeg bor privat. Kjør meg til Trond Birkedal. Sjåføren stirrer et øyeblikk, men vender heldigvis oppmerksomheten tilbake til bilen og veien. Storhaug er ikke Stavangers beste strøk, og denne delen heller ikke Storhaugs beste, men huset hans er det ingenting å si på. Ikke så stort, men dyrt og fint, både ute og inne. Trond Birkedal (31) selv ser slankere ut enn på bildene. Det viser seg at han går på lavkarbo. Det gjør jeg også. Verre er det at han ikke drikker kaffe og ikke har kaffe i huset, mens jeg er helt desperat etter en brukerdose, så vi må innom en kiosk. Til slutt sitter vi i hver vår sofa og avrunder småsnakket. Vi kjenner hverandre overhodet ikke. Jeg er spent på hvordan denne samtalen skal gå. Det er kanskje han også. Eneste betingelse fra hans side – formidlet av mellommann – er at vi ikke snakker om «det juridiske». Han vil vente til tiltalen foreligger.
– Velkommen til homomiljøet, starter jeg.
Trond Birkedal smiler, virker litt lettet.– Takk! Dette er som å starte et nytt liv. Jeg har med meg mye bagasje, blant annet denne saken. Jeg vet at folk har mange meninger om meg. Til en viss grad vil det forbli slik også. Men reaksjonen på Gaysir da jeg gikk ut med åpen profil der, har bare vært positiv.
– Hva med ute på byen, da? Stavanger har jo hele to homosteder.
– Jeg har ikke vært ute siden saken sprakk. Foreløpig har jeg nok med å snakke med edru folk. Men jeg gikk jo ikke så mye ut før heller, så det spiller liten rolle.
Avholdsmann
Ikke nok med at Fremskrittspartiets nylig slokte stjerne ikke drikker kaffe, han rører heller ikke alkohol. Dels fordi han ikke har lært seg å like det, dels fordi han har diabetes og med fordel kan la være å drikke av den grunn.
– Det der bekymrer meg litt. Hvordan skal det gå med deg i miljøet som avholdsmann?
– Jeg må vel lære meg å like champagne. Mellommannen har fortalt meg at Trond Birkedal gjerne vil oppklare to misforståelser han mener kom ut av intervjuet magasinet Plot gjorde med han, det første etter at Birkedal kom ut av varetekt. Jeg ber han starte med dem. – Intervjuet og VGs videreformidling av det skapte inntrykk av at jeg rettferdiggjorde handlingene mine med at jeg var homofil. Det er feil. Jeg skylder ikke på legningen. Hvis jeg hadde vært åpen homofil, ville dette antakelig aldri ha skjedd. Jeg gjorde det jeg gjorde fordi jeg undertrykte legningen min. Det er det ene.
– Ok. Hva er det andre?
– Et sitat i Plot-intervjuet gir også inntrykk av at jeg har fordommer mot skruller, mot folk som har knekk i håndleddet.
Oppklaring om skruller
Et nødvendig innsmett; sitatet fra Plot Birkedal snakker om, er dette: «Jeg er jo ikke femi. Jeg går ikke med knekk i håndleddet. Jeg gremmes av Gay Parade. Homofili har ikke definert meg som person. Hvis jeg hadde fortalt til folk at jeg var homofil, hadde jeg blitt plassert i bås. Jeg hører jo hva folk sier om homofile når de ikke er der. Du vil ikke at folk skal snakke sånn om deg. Så jeg har lagt det på hylla og tenkt at jeg kan ta meg tid til det en annen gang.»
– Hvordan mener du at dette er blitt misforstått?
– Poenget mitt var ikke å snakke nedsettende om slike homser. Jeg er bare ikke slik selv, og jeg visste at dette er bildet mange folk har. For meg ble det viktig ikke å bli satt i den båsen.
– Jeg skjønner forskjellen, men når du distanserer deg fra andre homser slik, er det vel ikke så rart at du selv oppfattes som fordomsfull?
– Å være homo er en del av meg, men det definerer meg ikke som person. Jeg vil gjerne være homo på min måte, men har ikke noe imot at andre er det på andre måter. '
– I Gaysir-profilen din skriver du også at du «har ikke sansen for feminine/skrullegutter. Jeg er heller ikke begeistret for drama og sånn. Jeg er mann og liker menn.» Hvordan tror du det virker på feminine homser som leser?
– Jeg er ikke på utkikk etter slike gutter eller menn. Jeg vil ikke gi noen falske forhåpninger. Men jeg har ingenting imot å ha skruller som venner.
I kamp med Alvheim
Ett er i alle fall sikkert. Trond Birkedal tilhørte aldri stammen av skaphomser med homopolitisk berøringsangst. Som leder av FpU kjempet han tidlig for kjønnsnøytral ekteskapslov, inkludert adopsjonsrett. I januar 2004 gikk Frps nestleder den gangen, John Alvheim, skarpt i rette med Trond Birkedal: «Dette liker jeg ikke! Vi må tenke på hva som er best for barna i en slik sak», sa Alvheim til partiavisen Fremskritt. Trond Birkedal peker fornøyd i scrap-boka. Mange av de tidlige presseoppslagene handler om homopolitikk. – Som åpen homse tror jeg at jeg hadde vært mindre effektiv i partiet for disse sakene. Da hadde jeg jo bare vært han som snakket for sine egne interesser.
– Det har du nok rett i.
– En annen gang ville vi i FpU gi ut en brosjyre med foto av Kjell Magne Bondevik og svovelpredikantene Jan Aage Torp og Enevald Flåten, med teksten: «Disse har blod på hendene.» Den handlet om unge homofile som tok livet sitt, forteller Birkedal.
– Den har jeg aldri sett.
– Carl I Hagen stoppet den.
Unnskyld på e-post
Nettopp Carl I Hagen er, eller var, Trond Birkedals idol. Partieieren så et stort talent i den unge stavangermannen og la til rette for en bratt stigende kurve i partikarrieren. Etter at Birkedal ble tatt av politiet, reagerte Hagen slik: «Folk som filmer unge gutter hjemme i dusjen må ha en diagnose.» De har ikke snakket sammen siden.
– Hva tenker du om et politisk comeback en gang? Hvis vi nå legger til grunn at du ikke har hatt sex med en mindreårig, men «bare» snikfotografert i dusjen, er jo ikke det all verden av et lovbrudd.
– Nei. Det jeg har gjort, er ille nok. Det blir sittende ved meg.
– Ja, lovbrudd har vi vel alle begått, men dette er av de mer pinlige.
– Jeg gikk fra å være Frps ordførerkandidat i en stor by til å bli en simpel kikker. Fallet kunne ikke være så mye dypere, sier Birkedal.
– Til gjengjeld har du sendt dem du fotograferte en personlig unnskyldning.
– Ja, det var hardt å trykke på send-knappen hver gang, men jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg kunne bedt dem om unnskyldning resten av livet. De var mine venner, og jeg misbrukte deres tillit. Et par av de unge mennene har reagert positivt, ifølge Plots reportasje. En av dem skrev i svaret at han godt kunne skjønne at Birkedal hadde filmet han, så sexy som han er.
– Har alle tilgitt deg eller svart positivt på annen måte?
– To av dem har jeg ikke fått svar fra. Men det skjønner jeg jo også godt.
Ville være hetero
– Hvordan var det egentlig å være skaphomse så lenge? Dét snakker Trond Birkedal gjerne om.
– Jeg tenkte sjelden over det. Jeg tenkte at homo kunne jeg være senere en gang. Jeg jobbet kontinuerlig for å slippe å tenke på det.
– Det der kjenner mange seg nok igjen i, sier jeg.
– Selvsagt har det hemmet meg som menneske. Det vet jeg nå. Om han hadde seksuelle erfaringer som homse mens han var i skapet, vil Trond Birkedal ikke svare på. Han snakker villig om det aller meste, men noe er for privat.
– Hadde du selvforakt?
– Jeg skulle ønske at jeg hadde vært hetero, at jeg kunne passe inn i det vanlige, gifte meg og få barn. Det ville ha passet meg så mye bedre. Jeg har hatt forhold til jenter. Jeg har prøvd. Men nei, jeg tror aldri jeg har foraktet meg selv på grunn av legningen.
– Ble det ekstra vanskelig fordi du var i Frp?
– Partiet har ikke skylden. Jeg kunne blitt FpU-leder og sentralstyremedlem i Frp også som åpen homo.
– Men hadde du vært i skapet hvis du var aktiv i Høyre eller Arbeiderpartiet?
– Det var et bra spørsmål. Trond Birkedal tenker litt og svelger en slurk vann. Det går i vann der i huset, nemlig.– Hm, umulig å svare på.
Et ikke-tema hjemme
– Vi som står utenfor, tenker vel at homofili er mer tabu i Frp enn selv i KrF.
– Ja, riktig, det kan hende. Jeg kunne godt ha gitt navn på enkeltpersoner som antakelig hadde prøvd å gi meg vansker hvis jeg var åpen i Frp. På den annen side er dette svake folk. De ville ikke ha hatt en sjanse. Birkedal ler. Latteren sitter ikke langt inne hos han, og denne gangen altså den litt onde utgaven.
– Ja, det kan være ganske kjekt å være homo blant homofobe. De er underholdende og lette å ta, sier jeg.
– He-he. De ville aldri ha stoppet meg.
– Komme ut-historien ble av det brutale slaget, med stavangerpolitiet som skapåpnere.
– Brutal? Ja og nei. Politiet ringte på og tok meg med til stasjonen. Da var jeg forvirret, skjønte ennå ikke helt hvor alvorlig det var. Men det første jeg sa i politiavhøret, var at nå kan jeg endelig være homo. Det var en enorm lettelse.
– Hvordan reagerte foreldrene dine og resten av familien din?
Han ler igjen. En annen latter, denne gangen.– De måtte lese i VG at jeg er homo. Vi snakker ikke om personlige, følelsesmessige ting hjemme hos oss.
– Vestlendinger, ja. Og senere?
– Vi har ikke snakket om det. Det har ikke vært tema. Vi omgås, men snakker om andre ting.
– Jøss, såpass?
– Sånn er det. De er arbeiderklassefolk, far er byggmester, sier Trond Birkedal.
Håper på type
Trond Birkedal venter på tiltalen. På rettssaken. På dommen. Han håper han slipper unna med tilståelsesdom, altså uten rettssak og med lav straff. Uansett – ventetida er vanskelig. Han vil legge saken bak seg så snart som mulig. Imens studerer han, pleier venner, ivaretar noen verv i det stille. Vi er ferdige. Jeg venter på taxien og fyrer av et spørsmål til imens:
– Hva ser du for deg fem år fram i tid?
– Fem år er langt fram, men jeg håper alt ved saken er ute av verden og at jeg har fått et nytt yrke, helst noe innenfor kommunikasjon. Og nå som jeg er ute av skapet, håper jeg å finne en type, et stabilt liv.
– Ingen automatikk her, er jeg redd, svarer jeg.
– Nei, har skjønt såpass at man ikke får type automatisk bare fordi man kommer ut av skapet. Men jeg jobber med saken. Så ler Trond Birkedal igjen.
