Det tok utrolige 29 år før Larry Kramers Tony-belønnete teaterstykke The Normal Heart ble filmatisert. Ryan Murphys historie om aids og kjærlighet har nordisk HBO-premiere mandag 26. mai og Bård Ydén, leder av Skeive filmer og filmjournalist i Blikk, mener det er verdt å advare landets filmanmeldere.

Det skal sies at mye dårlig skeiv film har vært vist både her hjemme og internasjonalt siden den første filmfestivalen med fokus på lhbt-tematikk ble grunnlagt i San Francisco for 37 år siden. Her hjemme fikk vi en egen festival i 1990, grunnlagt av en håndfull personer som ønsket å bidra til å utvide kulturtilbudet i det skeive miljøet.

Selv om filmene den gang var av høyst varierende kvalitet, var det nok ingen filmskapers intensjon å lage en dårlig film, så uansett ferdig resultat fortjener de som brøytet vei og ofte satset alt for å lage skeiv film, honnør for sin innsats. De ga oss, et publikum uthungret etter å se våre liv og historier representert på kinolerretet, muligheten til akkurat det.

Det ble absolutt vist skeiv film på ordinære norske kinoer den gang også, men da som nå måtte det store navn til både bak og foran kamera, og det skeive var ofte tonet ned eller holdt i bakgrunnen. Mens kinoene ga oss et smalt utvalg av skeiv film, ble tilbudet utvidet via filmfestivaler.

Av filmer vi elsket på 1990-tallet har flere oppnådd kultstatus, men et gjensyn med en gammel favoritt er risikabelt og vil kanskje framkalle både skuffelse og lattermildhet. Utviklingen har på ganske kort tid kommet uendelig mye lengre, og både historier og produksjonsverdi på det som lages i dag er lysår unna hva vi tok til takke med for kun få år siden.

God brensel for fantasien
I de senere år har vi sett en del skeiv film på ordinære kinoer, fra den kontroversielle (i USA) «I Love You, Phillip Morris», til mer «tryggere» titler som «The Kids Are Allright» og «Albert Nobbs» – i stor grad filmer hvor publikum løser billett på grunn av skuespillere som er med.

Norge er et lite land og vi kan ikke forvente at kinoene setter opp et spekter av skeiv film når de ikke tjener penger på billettsalg, men det er åpenbart lettere for både publikum og kritikere å fordøye en skeiv film med kvinner enn en kjærlighetshistorie mellom to menn. Disse fordommene er vanskelig å komme til livs. Tanken på to kvinner som har sex er ofte god brensel for fantasier hos veldig mange menn, mens tanken på to menn er avskyelig.

Andrew Haigh (nylig aktuell som forfatter, regissør og produsent for HBOs serien «Looking») kom i 2011 ut med spillefilmen «Weekend». Filmen som følger to menn som blir kjent med hverandre i løpet av en helg, fikk utallige priser og ble hyllet av kritikere verden over, også i aviser som The New York Times.

Den norske distributøren Arthaus kjøpte rettighetene for Norge og slapp den på kino i 2012. Trass gode kritikker solgte den knapt billetter og ble tatt av plakaten etter svært kort tid. Arthaus skal ha ros for å satse på en skeiv film med ukjente både foran og bak kamera, men sannsynligheten for at dette gjentas vil jeg tro er liten.

Belastende stempel
Norske Ole Giævers film, «Fjellet», om et lesbisk pars personlige oppgjør som enten vil avslutte eller redde forholdet, ble godt mottatt under filmfestivalen i Berlin. Den ble satt opp på kino her hjemme, men led dessverre samme skjebne som «Weekend.»

Filmer med skeiv tematikk forblir stigmatisert og sliter med å bli tatt alvorlig både av bransje, publikum og presse. Det samme kan sies om store deler av skeiv kultur.

Må en skeiv film vinne hovedprisen i Cannes for at den skal bli sett på som et seriøst filmatisk og kunstnerisk verk, og hvorfor er det så vanskelig å snu fordommer rundt skeiv film og kultur?

Det skjer ofte at filmer med skeive hovedkarakterer og skeiv tematikk mottar gode omtaler i ordinære medier i utlandet, men det finnes mange eksempler på aktører i filmbransjen som ikke vil at filmen skal bli kategorisert og oppfattet som en «skeiv film» (eller som pressen her hjemme konsekvent sier: «homsefilm» eller «lesbefilm»). Å få et så belastende stempel blir ofte oppfattet som destruktivt for en films potensial, og med god forhåndsomtale skjer det samme hver gang: Salgsagent eller distributør ønsker selvsagt at filmen skal nå ut til et bredt publikum og sier konsekvent nei til visninger på skeive filmfestivaler. Som om den generelle publikumsmassen da ikke vil forstå at filmen har skeiv tematikk.

Gjemmes bort
Vi som utgjør den skeive delen av kinopublikummet undervurderes og har åpenbart ødeleggende krefter vi ennå ikke er klar over.

Dette skjedde blant annet med Dee Rees’ kritikerroste drama «Pariah» (2011), om en lesbisk skoleelev og poet. Den europeiske distributøren sitter fortsatt på rettighetene, og filmen har kun blitt vist på mindre enn en håndfull festivaler, deriblant filmfestivalen i Bergen. Regissør Rees er ikke alene om å uttrykke skuffelse og frustrasjon over at arbeidet som alle involverte har investert i en produksjon ikke når ut til publikum. At en film heller gjemmes bort enn å vises på en skeiv filmfestival, sier mye.

TV3 fikk verdifull oppmerksomhet under forrige sesong av den groteske serien «Paradise Hotel» da de som Norges første tv-kanal kunne vise «homo-transe-sex». Overraskende nok fikk de ros av LLH for å være inkluderende. Synliggjøring er utvilsomt viktig i kampen for å bekjempe fordommer, men at dette var TV3s intensjon kan jeg vanskelig fordøye. Mulig jeg er naiv, men for meg var ikke dette noe mer enn en regissert og spekulativ hendelse for å øke seertall. Og det fungerte. Fint for TV3, destruktivt for oss.

Pikant lesbesex
Medias fokus på våre sex- og underliv, samt bruk av adjektiv, provoserer meg, noe jeg ble mer oppmerksom på i 2010 da myndighetene i Australia forbød en festivalvisning av Bruce La Bruces film «L.A. Zombie» grunnet seksuelt eksplisitte scener: «Homse-zombie-pornofilm sensurert», skrev Dagbladet med fete typer på papir og nett. Videre kunne man lese at filmen viste «levende døde som bedriver nekrofili» og at hovedrolleinnehaver Francois Sagats karakter «har blitt sendt til Jorda for å vandre gatelangs i Los Angeles for å finne døde kropper og homsesex».

Jeg skal ikke gå dypt inn i Dagbladets skrivekunst ettersom grunna strekker seg lengre enn jeg gidder å gå, men kan man kategorisere sex mellom to likesinnete levende døde som nekrofili? De mesket seg i ordbruk og fikk sine overskrifter, men viste ingen interesse da filmen senere ble vist i Norge.

Under Cannes-festivalen i fjor fikk vel alle med seg oppstandelsen over «Blå er den varmeste fargen» og filmens eksplisitte sexscener. Filmen er vakker, rå og ektefølt i skildringen av to unge kvinners forhold, og skuespillernes innsats er like god.

Dagbladet må ha sluppet jubelen løs over alt de kunne skrive: «20 minutter heftig lesbe-sex sjokkerer» og «mye, voldsom og pikant lesbesex». Avisens Anders Grønneberg føyer til at «selv om det er mye lesbesex mellom de to unge kvinnene, byr også filmen på et mannlig erigert lem i bevegelse». Gudskjelov!

Ejakulering på stort lerret
Med overskrifter som skriker lesbesex, blir jo saken et blikkfang og antall sidevisninger på nett ga sikkert gode resultater. Grønneberg nevner for ordens skyld at dette er lesbesex mellom to unge kvinner, i tilfelle vi var i tvil.

Avisens utsendte filmmedarbeider, Inger Merete Hobbelstad, uttalte i samme artikkel at filmfolk i Cannes var mer opptatt av det emosjonelle aspektet og at kjernen i filmen er kjærlighet. Det hadde tatt seg dårlig ut med større font.

Filmen vant både Gullpalmen og FIPRESCI-prisen, men kan ordet «lesbesex» brukes, er Dagbladet der: «Lesbesex-filmen fikk kritikerpris i Cannes».

Men fokuset rundt «Blå er den varmeste fargen» bleknet i forhold til hva som ble skrevet om en annen fransk film, «Fremmed ved Sjøen», en stillfaren psykologisk thriller med referanser som stikker langt dypere enn til cruisingmiljøet på stranden hvor hele filmen utspiller seg.

VGs Jon Selås maktet kun et halvhjertet forsøk på en anmeldelse, muligens fordi han oppdaget hva rimming er og måtte beskue en annen manns ejakulering på stort lerret. Så dermed la han restene av sin sjel i fraser som «mellom eksplisitt utfoldelse og påfølgende ekstatisk sprut» og «rendyrket cruising, som begrepssikre mennesker vil kjenne til». Disse «begrepssikre» må vel være de av oss som driver med slik homsesex, det da.

Opprørt anmelder
En annen anmeldelse som gikk sin seiersgang i sosiale medier var Nils Vermund Gjerstads skriblerier i Sunnmørsposten. Fordommene hans kommer som perler på en snor, og anmeldelsen hans kan få det til å virke som om det finnes en slags konspirasjon mellom homofile filmskapere om å vise eksplisitt homofil sex, skjult under begrepet «kunstfilm».

Gjerstad er tydelig opprørt over at filmer som viser heterofil seksuell omgang blir beskyldt for å være spekulative og å spille på sex. Han refererer kanskje til majoriteten av filmer som settes opp på kino, for er det noe vi ser i 90 prosent av kinofilmer i dag er det obligatoriske sexscener mellom heterofile.

De rundt fem minuttene med eksplisitt sex i denne filmen er ikke annet enn «renspikka homse-porno» ifølge Gjerstad.

«Homse-sex – nei takk!»
Det er påfallende hvor ukomfortable noen menn kan bli bare av å se en naken mann på film, men om han har ereksjon og i tillegg gjør noe med den, er det å tråkke over en grense. Selv om man har personlig erfaring med slikt selv.

Trangen til å lire av seg floskler og oppbrukte fraser som unnskyldning og bekreftelse av egen personlige heterofile legning blir nesten komisk. Akkurat som Gjerstad gjør når han avslutter: «For all del jeg har ingenting imot homofile, og har også venner som er det, men å se på eksplisitt homse-sex – nei takk!».

Hadde dette vært en film med kvinner ville nok anmeldelsen hans sett annerledes ut. Om han hadde hatt høyrehånda fri, vel og merke.

Terje Eidsvåg i Adressa er derimot et eksempel på en anmelder som er i stand til å se forbi alt det «støtende» og heller fokuserer på helheten i et filmatisk verk.

Der andre tyr til ord som «homse» i kombinasjon med «sex», «porno» og «sjokk», er Eidsvågs ordvalg «homofilt sjekkemiljø» og «menn som har sex med menn». Og vi forstår umiddelbart hva han mener selv om anmeldelsen er skrevet med forståelse og respekt, med tanke på både filmskapere, filmfaget og homofile.

«Kjendis-lesben» Kim Friele
Salgstall er viktigere enn innhold, og skrives det om skeive er overskriftene stadig nedsettende med ordbruk der «homse» og «lesbe» seiler opp som klare favoritter da de lett kan kombineres med andre ord for økt blikkfang.

Da sir Ian McKellen besøkte Europride i 2005 omtalte VG han som «homsekjendis», og da Kim Friele i fjor donerte sitt arkiv som dekker over 50 års innsats som aktivist, reduserte Bergensavisen henne til «kjendis-lesben».

Tabloidavisene fyller sine papir- og nettutgaver med stadig mer meningsløst innhold, og den innflytelse de har over folks holdninger er direkte med på skape og befeste fordommer – ikke bare mot skeiv film og kultur, men også mot personer. Det er stadig provoserende å være homse, lesbe eller transe – før alt annet.

Advarsel!
Etter tidligere omtaler og anmeldelser av skeiv spillefilm er det kanskje på sin plass å advare Dagbladets Anders Grønneberg, VGs Jon Selås og Sunnmørspostens Nils Vemund Gjerstad: I Ryan Murphys filmatisering av Larry Kramers «The Normal Heart», som i kveld vises på HBONordic, vil man se en naken mann forfra (les: «penis»), menn som kysser (les: «spekulativt»), samt opptil flere sexscener mellom to eller flere menn (les: «reinspikka homse-porno»). Dere er herved advart.