«The L Word» får oppfølger

Etter at ryktene har svirret en stund har Showtime nå bekreftet at lesbeserien «The L Word» kommer tilbake, åtte år etter siste sesong. Om den populære serien fortsetter der den slapp, eller om den blir helt ny, vil produsenten ikke røpe ennå.

Den amerikansk/kanadiske tv-serien handlet om lesbemiljøet i West Hollywood i Los Angeles, med 1980-tallshelten Jennifer Beals i rollen som Bette Porter. Stjerner som Rosanna Arquette, Pam Grier, Kelly McGillis og Cybill Sheperd dukket opp i løpet av serien. «The L Word» ble skrevet og produsert av blant annet Ilene Chaiken, som også skal være med å lage de nye episodene.

Manusforfatter og skuespiller Guinevere Turner, kjent fra «Go Fish», var medforfatter på de to første sesongene og spilte også en birolle i den første. Serien ble vist på TV3 i Norge, første episode ble sendt 30. august 2004.

Et repeterende tema i «The L Word» er «The Chart», kartet over hvordan alle i lesbemiljøet i Los Angeles kan koples sammen gjennom hvem de har ligget med. «The Chart» begynte ifølge Alice (Leisha Hailey) som en skisse på en serviett, og har siden utviklet seg til å dekke et stort whiteboard i leiligheten hennes.

Hektet – skrev bok

Skribent Siri Lindstad gjespet seg gjennom første sesong av «The L Word», men så ble hun så hekta at hun til og med skrev bok med utgangspunkt i serien. Blikk intervjuet Lindstad i 2014, ti år etter at serien begynte.

I 2010 ga Lindstad ut boka «Å fylle L-ordet med mening. Sexkart, slips og lesbiske liv», den første sakprosaboka med historier fra lesbemiljøene i Norge der hun brukte «The L Word»-serien som bakteppe.

Lindstad møtte norske lesber fra hele landet, i alle aldre fra 21 år og oppover med ulik bakgrunn og forskjellige slags livserfaringer. Mange av dem kom uoppfordret inn på sexkartet fra «The L Word», kartet som viste hvem som hadde ligget med hvem i lesbemiljøet.

–Los Angeles er så stort – og så viste serien at det er like smått der som hos oss. Mange kjente seg nok igjen, og jeg tror folk syntes det var litt deilig, sier Lindstad, som tror serien ble så populær fordi serieskaperne hadde håndplukket skuespillere til de ulike lesbiske typene.

–Det var lurt av dem og helt nødvendig for å skape dramaet. Det jeg likte så godt med tv-serien, var at livene deres ble satt inn i en sammenheng, i et miljø. De var stadig på en kvinnekveld, på pride og i en parade. Det var grunnen til at jeg syntes det var meningsfylt å bruke serien som rammeverk for boka.

Irritasjonen over Jenny

 

Lindstad ble riktignok ikke bitt av L-basillen med en gang. Hun haltet seg gjennom den første sesongen.

–Men etter hvert så man at ‘jo, serien er amerikansk. Og jo, den er litt glossy …’ men det er noe her. Og mot slutten av første sesong måtte jeg få den med meg hver eneste episode.

Grunnen til at serien etter hvert begynte å fenge, tror hun skyldtes at serieskaperne fikk mer lesbisk selvtillit og slapp å tenke så bredt når det gjaldt seerne. Selv om serien var litt forutsigbar, overrasket den henne også. For hvem hadde trodd at Dana skulle dø?

Likevel var serien etter Lindstads mening ujevn. Hun led seg gjennom tredje sesong, men kviknet til under fjerde, som hadde morsommere fortellinger og klipping.

–Mens tredje sesong kjørte seg litt fast i at Dana hadde brystkreft, så vi i fjerde sesong mer av miljøet, for eksempel at de spilte basketball. Fellesnevneren for alle sesongene var irritasjonen over Jenny, det gjorde man gjennom seks sesonger. Det ble på en måte bare verre og verre. Men vi trenger jo noen å hate, slår Lindstad fast.

–Hvem var din favoritt i typegalleriet?

–Bette. Jeg likte det litt sånn strenge og biske, røper Lindstad og ler høyt.

–Men mange likte Shane?

–Ja, og hun var vel den som var mest castet mot lesbene. Hun brøt med mange normer, og vi så hvor utrolig stilig hun var. Bette og Tina var gangbare for alle, men Shane var vår.

Grensesprengende sex

 

«The L Word» kom etter «Sex and the City» (1998 til 2004), og Lindstad mener den spilte litt på denne serien med sitt slogan ‘Same sex – new city’. Hun vet ikke om samme publikum så på «The L Word», men mange av hennes heterovenner likte godt at kranglene i serien, om barn og alt mulig annet, ikke ble hengt på kjønn.

–Men viste den ikke et glansbilde av lesbelivet?

–Lesbene i serien var overjordisk pene og perfekte på alle vis. Men selv om de var pene, levde de ikke nødvendigvis pene liv. De var ikke så snille med hverandre. Serien var litt nådeløs sånn, og det syntes jeg var deilig, sier Lindstad, som viser til at serien også hadde kule og grensesprengende sexscener.

Hun mener dessuten at «The L Word» har fått betydning for skuespilleres mulighet til å spille lesbiske roller.

–De kan spille lesbe uten at det ødelegger karrieren deres. Da Laura Dern kysset Ellen DeGeneres i tv-serien «Ellen», ble det helt taust på telefonen hennes i et år etterpå. Hun hadde malt seg inn i et hjørne, mens det tror jeg virkelig ikke ble problemet til de som spilte i «The L Word».

–Kan vi se serien i dag eller er den utdatert?

–Jeg så serien om igjen mange ganger, kanskje fire totalt – til jeg ble lei. Nå har jeg ikke sett den på fire år. Og jeg har tenkt at jeg skal se den om igjen, men jeg er redd for å bli skuffet. Tv-serier er jo noe annet i dag enn i 2004. Vi stiller helt andre krav til hvordan historier fortelles. Jeg likte veldig godt Netflix-serien «Orange is the New Black». Og jeg tror jeg nå vil oppfatte det «The L Word» som for lesbisk. Men det kan jo hende jeg blir overrasket.