TilbakeBlikk
Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 21-årige historie. I dag: Mot alle odds. Mot alle odds
– Hiven går inn i alt. I alle sammenhenger kommer man trekkende med disse jævla hivgreiene, sier «Ole» som mot alle odds har overlevd i 23 år som hivpositiv. Fra Blikk nr. 12, 2005.Tekst: Elin Nygård. Foto: Dag Ole Lyche-Sæther. – Vi som er hivpositive kan straffes dersom vi ikke forteller om vår hivstatus, selv om vi praktiserer sikker sex og ikke smitter partneren. Feigingene som ikke tør å teste seg og smitter andre, kan bare vise til at de ikke visste, eller at de ikke hadde rimelig grunn til å anta at de var hivpositive. Dette er grusomt uansvarlig, sier manne vi kaller for «Ole» i dette intervjuet. Han har en gang vært åpen, men erfaringene med fordommer, stigmatisering og urettferdig behandling i homomiljøet har lukket skapdørene hans delvis igjen.– Jeg er jo lei meg for at jeg fikk hiv, men hadde vi visst i 1982 hvor lett det er å beskytte seg, så hadde jeg aldri blitt smittet. Før medisinen kom, var det stor dramatikk rundt oss. Vi følte sterk solidaritet og ble møtt med forståelse fra folk. Så kom medisinen og stigmatiseringen fikk vi med på kjøpet. De som blir smittet i dag får ofte høre at «hvordan kunne du være så dum?». De blir beskyldt for å være uansvarlige, men de har jo tatt ansvar og testet seg. Feigingene som ikke tester seg, er de som ikke tar ansvar. Ole mener hivtesting burde alminneliggjøres slik at alle blir testet uavhengig av risikogrupper eller ikke.– Tenk på alle bifile menn som har sex i det skjulte og deretter går hjem å knuller dama si ... Dette har vi et godt eksempel på i boka til Eva Lind Karlsen, «Kjærlighetens flyktninger» som kom ut for noen år siden. Den synes jeg skildrer frustrasjonen og fortvilelsen med å bli hiv positiv godt; hvordan helsevesenet fungerte, hvordan livet hennes ble snudd på hodet og så videre. Rundtur i Europa
En ung homofil mann fra Østlandet kom ut av skapet i 1979. Han dro på en fire ukers rundtur i Europa og skulle blant annet besøke homsemetropolene Berlin, London og Amsterdam. Ole hadde funnet seg selv og var klar til å leve. Men han fikk bare fem friske år før «homsepesten» innhentet han. I dag er han 50 år. – Jeg ble smittet i Berlin i 1982 etter å ha hatt sex med et homsepar, hvor den ene var hivpositiv uten å vite om det. Partneren hans møtte jeg igjen på 90-tallet. Hver gang jeg var i Berlin dukket han opp og fortalte at partneren hans, som var lege og psykiater, hadde dødd av aids. Begge var opplyste, velstående og etablerte homser i Berlin, men i 1982 visste ingen noe som helst om hiv og aids. Dette var ett år før det første norske aidsofferet fikk sin diagnose på Rikshospitalet i januar 1983. Mannen døde av sykdommen i november samme år. Men han var likevel ikke den første. I ettertid har norske helsemyndigheter påvist at de hadde hatt tilfeller av hivinfeksjoner helt tilbake i 1967, men da hadde ikke sykdommen noe navn. Karposis Sarkom
Etter to uker i Berlin dro Ole videre til London.– Der ble jeg ble syk. Heldigvis hadde jeg ikke hatt sex med noen i London, sier Ole lakonisk. Men han fortsatte turen til Amsterdam som planlagt.– I Amsterdam kjente jeg noen homser som drev et hotell. Her ble jeg liggende i koma i åtte dager og husker ingen ting av oppholdet. Omsider fikk jeg kontakt med en homofil lege. Han konstaterte at jeg hadde sterk influensa og det midt i august, sier Ole som synes dette var en rar diagnose. – Jeg har jobbet i helsevesenet i alle år. Slik hadde jeg fått kjennskap til sykdommen Karposis Sarkom, populært kalt «gammelmannskreft». I New York døpte de sykdommen om til «homsekreften». I ettertid syns jeg det var veldig rart at legen i Amsterdam ikke tenkte på at dette kunne være årsaken til at jeg ble syk, «homsekreften» var jo kjent blant helsepersonell. Fantes ikke hivtester
Ole viste ikke at han var smittet i 1982. Først i 1983-84 ble hivviruset isolert og først i 1985 ble det mulig å teste seg for hiv i Norge. I minst et halvt år etter at han kom hjem fra Amsterdam var Ole skikkelig redusert, og han trodde at han hadde fått magesår.– Jeg var skikkelig nedfor, elendig og helt pumpet for krefter, forteller Ole som på dette tidspunktet også hadde fått en fast kjæreste. – Vi var sammen i to år. Han ble heldigvis ikke smittet selv om vi hadde sex og jeg var på det mest smittsomme stadiet som nysmittet. Det eneste vi ikke gjorde, var at jeg knullet han, sier Ole og trekker et lettelses sukk. – Jeg var en risiko for han, men det fantes jo ikke hivtester. Vi viste ikke noe heller, vi bare snakket om denne «homsekreften», husker Ole. Den gangen holdt Rådgivningstjenesten for homofile til på St Olavsplass i Oslo i det gamle helserådbygget.– De begynte å anbefale homsene å komme og få en hepatitt B-vaksine, så jeg gikk dit i mai 1984. Der tok de en rutinemessig blodprøve og ved analysen av prøven så de et blodbilde som viste en polyklonal immunrespons. Det betydde at immunsystemet mitt var i aktivitet og kjempet mot en eller annen slags sykdom. Verken de eller jeg forsto hva det var. Farlig last
Men klokkene ringte og varsellampene lyste. Ole tolket dette som en dårlig nyhet.– Utpå høsten 1984 kom hivtesten til Sverige. Svenskene hadde tatt seg råd til å kjøpe den dyre testen fra USA. Jeg ble oppringt av Rådgivningstjenesten som lurte på om jeg ville la meg teste. I ettertid skjønner jeg at legene forsto hva som feilte meg, forteller Ole. Blodprøven hans ble pakket inn i en halv kvadratmeter stor isoporkasse og sendt direkte til Fornebu for å fraktes med fly til Sverige.– Jeg så at de pakket inn prøven. Skulle flyet krasje eller røret sprekke, måtte de være helt sikker på at mitt infiserte blod ikke kom på avveier. Jeg skjønte at det måtte være noe forferdelig galt siden helsepersonalet behandlet den lille blodprøven som om det skulle ha vært en atombombe. Svaret kom etter tre - fire uker. Ole fikk konstatert at han var hivpositiv i månedsskiftet november-desember 1984. – Hvem snakket du med først om at du var hivpositiv?– Jeg snakket med folk i helsevesenet. Der fikk jeg høre at vi homser var så ressurssterke at dette taklet vi selv. De var mest redde for stoffbrukernes atferd. Den gang fikk jeg fikk verken tilbud om samtale med noen eller sorgbearbeiding hos psykolog, dette kom først senere. Uten nettverk
Ole hadde fått en annen kjæreste enn han hadde i 1982. Ole fortalte at han var hivpositiv og kjæresten tok derfor testen. Den var negativ, men den gangen var ikke testen hundre prosent sikker. – Kjæresten min var helt utafor og overbevist om at testen var en falsk negativ test. Derfor måtte jeg trøste han og fikk lite støtte tilbake. Frykten hans varte i fem-seks år. Jeg hadde ingen å snakke med bortsett fra han, for det fantes ikke noe nettverk for oss som fikk diagnosen så tidlig. I grunnen har jeg aldri fått bearbeidet sorgen over å ha fått hiv, sier Ole. Ole husker høsten 1984 som et mareritt. Den psykiske tilstanden gikk opp og ned. Flere og flere homser ble smittet. I USA hadde de erkjent at de sto overfor en ny epidemi og gitt sykdommen navnet aids (Acquired Immunodeficiency Syndrome). I 1983 hadde 4 749 amerikanske menn fått diagnosen, og 2 122 hadde dødd. – Hvorfor har du overlevd?– Det kan du lure på. Ikke har jeg vært spesielt snill mot kroppen min heller. Jeg har røyket og drukket med begge hendene. Jeg hadde ingen grunn til å tro at jeg skulle overleve. Jeg fikk heller vente på neste liv og håpe på at det kunne bli bedre. Hiven ble min utfordring i livet. Fargerik forsamling
Ole tror at den genetiske arven kan ha betydning for om man utvikler aids eller ikke.– Men det er umulig å gi noe svar på hvorfor noen har overlevd, sier Ole som verken har utviklet aids eller hatt hivrelaterte sykdommer. – På midten av 80-tallet dannet vi hivpositive foreningen Pluss som var en veldig fargerik forsamling. I Pluss levde vi alle som om vi skulle dø neste dag. Vi hadde noen fantastiske fester mens folk ble syke og døde rundt oss. Vi andre som fortsatt var i live, hadde ikke noe perspektiv på framtida. Ole forteller at han opplevde at hivpositive på 80-tallet fikk støtte fra samfunnet rundt.– Folk hadde forståelse for at vi som hadde et bein i grava hadde behov for omtanke. Jeg syns at det var mer oppmerksomhet rundt hiv og aids den gangen og det ble holdt mange arrangementer og støttekonserter. A long time suviver
Ole forandret ikke noe særlig på livsstilen selv om han nå var blitt hivpositiv.– Det var lett å ty til rus for å fortrenge at jeg var hivpositiv og sannsynligvis skulle dø snart. Mange av oss begynte også med «heavy»stoffer. Jeg selv drakk mye en periode. – Var du forberedt på å dø?– Som hivpositiv har jeg fått et forhold til døden. Livet varer ikke evig, men nå har jeg passert 50 år, konstaterer Ole. – Er du overrasket over at du har blitt såpass gammel?– Nei, jeg har ikke tenkt over det. Noen ganger syns jeg livet er så kjipt at jeg kunne ønske at jeg døde. Dette med å være en overlever, «a long time surviver», gjør at det tærer på ikke å kunne eller klare å planlegge for framtida. Årene har bare gått og jeg har tråkket meg gjennom en slags gjørme. Oppfølgingen av de som får diagnosen i dag er en helt annen enn da jeg fikk den, og disse har derfor en større sjanse til å tro på en framtid. Etter at medisinene kom, spøker vi med at vi sikkert kommer til å dø av noe annet enn hiv likevel, sier Ole. – Når begynte du å ta hivmedisin?– Jeg begynte først for to-tre år siden fordi jeg følte at kroppen behøvde styrke. Dessuten kunne immunsystemet ha godt av litt hvile. Jeg fikk tidlig tilbud om medisiner, men jeg har hatt så fine verdier og følte meg frisk. Hvorfor skulle et friskt menneske ta medisiner? Hittil har jeg aldri vært under den grensen hvor legene anmoder hivpositive omå begynne med medisin. Et slag under beltestedet
De første årene som hivpositiv var Ole relativt åpen i homsemiljøet.– Det ble min måte å forebygge at homsene ikke smittet hverandre. Selv har jeg ikke smittet noen, i alle fall ikke som jeg vet. Dette er noe av det jeg er mest glad for her i livet. Men Ole er sterkt kritisk til hvordan frykten og risikoen for hivsmitte i homsemiljøet er balansert.– Vi som allerede har fått diagnosen blir straffet med et lovverk som definerer oss som tikkende hivbomber og karakteriserer oss som uansvarlige og farlige, mens feigingene som ikke tester seg blir beskyttet og skånes. Tross alt kan vi si at mange ting må klaffe for å bli hivsmittet, og vi vet jo alt om safe sex. Hadde viruset vært mer pågående og aggressivt hadde jo homsene vært utdødd i dag. Vi må ikke glemme at nysmittete er de farligste før antistoffer dannes. Ole er åpen på jobben, ovenfor sin familie og venner, men ikke i homomiljøet og han vil ikke stå fram i Blikk. Han sier han har opplevd nok stigmatisering som hivpositiv.– Men med de få sexpartnerne jeg har, forteller jeg selvfølgelig om min hivstatus. Ole forteller at han har opplevd at personer har advart andre mot å ha kontakt med han fordi han er hivpositiv. Dette følter han som et slag under beltestedet. Han er forbannet og lei seg for den urettferdigheten han synes begås mot de som faktisk har tatt et ansvar og testet seg for hiv. Han mener de belønnes med fordommer og mener at hivpositive blir stigmatisert av hivnegative i homsemiljøet.– Når du praktiserer sikker sex, så harmonerer ikke risikoen med den frykten enkelte viser overfor oss. Stor sorg
Ole vil at hivtesten skal være obligatorisk for alle, uansett gruppetilhørighet.– Vi må ikke glemme at viruset rammer «gays and girls», sier Ole og han understreker at det er en fordel å ta testen. – De som ikke tester seg burde virkelig være engstelige Det er viktig å bli fanget opp så tidlig som mulig som nysmittet, før immunsystemet klapper sammen. For livet videre er dette en stor fordel. Men på den andre siden passerer du en grense. Livet blir aldri det samme hvis testen er positiv. Du får en helt ny identitet - hividentiteten, og det vil prege alt du er og gjør. Det triste med å være hivpositiv er at hiven tar så stor plass i livet. Det skulle den ikke ha fått lov til. Dette er en stor sorg i livet, sier han.
