Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Råskap, sex og bedrag.

Råskap, sex og bedrag

Guro Sibeko er ikke redd for at folk skal bli provosert av hennes beskrivelser av råskap, sex og bedrag i «Vingespenn». – Jeg håper og tror at boka vil underholde mye mer enn den provoserer.

Fra Blikk nr. 1, 2009.
Tekst og foto: Margarethe Standberg.

For tre år siden satt hun på en øy ute i Oslofjorden og tenkte at hun ville slutte med politikk og heller skrive bok. I stedet takket hun ja til vervet som nestleder i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring (LLH).

– Senere fikk jeg spørsmål om å stille som lederkandidat også, men jeg hater møter med dagsorden. Og så trives jeg bedre med å ha omsorg for barn enn for voksne. Jeg er nok en elendig sjef. Jeg syns vi har levert en grei avslutning på arbeidet for felles ekteskapslov i LLH, og da var det greit å gi seg. Men helt borte fra LLH blir jeg ikke, jeg skal i alle fall bidra til et ressurshefte for lærere.

Guro Sibeko er en ekte zuluprinsesse, vokst opp i Skedsmo, med norsk mor og far fra Sør-Afrika. 16 år gammel begynte hun å skrive for ungdomsbladet Reporter, blant annet artikkelen «Hvordan rømme hjemmefra». Samme år ble hun plukket ut til å spille «Lise» i Thomas Robsahms spillefilm «Svarte pantere» fra 1992 som handler om fem unge aktivister som bryter seg inn på et dyreforskningslaboratorium.

Den tidligere blitzeren er nå blitt voksen, gift på tiende året med kona Anne Mette, blitt mor til Trym og har tatt utdannelse. Men hun kaller seg fortsatt for anarkist.

Løgn og bedrag
I juni i fjor kunne den tidligere nestlederen i LLH endelig feire at fem års politisk arbeid med felles ekteskapslov endelig hadde lyktes. Nå i januar skal en ny og mer personlig seier markeres. Da lanseres hennes debutroman,«Vingespenn», på Gyldendal forlag. «Vingespenn» er en historie om løgn og bedrag, om vold og utpressing og om kjærlighet. Menneskene i boka er grenseløse. De er utstyrt med grenseløs seksualitet, et grenseløst kontrollbehov og grenseløs aggresjon.

– Hvorfor ville du skrive bok?
– Det er vanskelig å svare på. Da jeg startet, visste jeg ikke helt hva dette skulle bli, men da boka var ferdig, skjønte jeg at jeg kunne komme unna med den uvanlige historien, mye fordi jeg er den jeg er.

Tonen i stemmen hennes er vennlig, men ordene er ofte kraftige.
– Er det mye av deg i boka?
– Sjokkerende lite egentlig. Menneskene i boka gjør riktignok helt vanlige ting du og jeg kunne gjort, men de går alle uvanlig langt. For eksempel lyver alle for barna sine. Igjen og igjen gjør vi det når de er små, men for en av personene i romanen fortsetter å lure datteren sin også når hun er blitt ungdom. Boka handler om folk som er flinkere enn gjennomsnittet til å bedra hverandre. Så dukker det opp penger, en stor sum penger …

– Hva slags tilbakemeldinger har du fått?
– I forlaget er det mange som har lest boka og har meninger om den. Det gjør meg hjerteglad. Det er det samme hva folk synes, bare de mener noe, men det er jo ekstra hyggelig at mange forskjellige mennesker liker den veldig godt.

Lesbiske sexscener
Guro Sibeko har skrevet så lenge hun kan huske, men det er ikke før nå hun har hatt lyst til å vise fram det hun skriver til så mange som mulig.

Noen tilbakemeldinger utenfor forlaget har hun også fått, og det før hun sendte manuset inn til vurdering. For de eksplisitte lesbiske sexscenene hun beskriver måtte hun være helt trygg på.
– Jeg har fått dem kvalitetssikret av personer i det lesbiske miljøet. For er det noe som er pinlig, så er det flaue sexscener. De må være gode.

Guro er utdannet lærer og jobber i barneskolen. Da hun selv ble gravid, skjønte hun at noe måtte gjøres for å forandre den norske barnelovgivningen. Kampen for sønnens rett til å ha to foreldre vekket mye sinne i henne. Som nestleder i LLH og som aktiv i Foreningen for partnerskapsbarn har hun stått på barrikadene mot diskriminering av homofile og lesbiske, og barna deres.

– Første bud i politikken er å være sakelig, og som kvinne skal du heller ikke være emosjonell. Det er ikke alltid så lett. Når noen sier at de ikke synes at barnet mitt skulle vært født, da syns jeg egentlig det skulle vært lov å slå dem ned. I noen debatter skalv jeg og hakket tenner av raseri, men det er mye som ikke syns på tv.

– Hvordan orket du å stå i det?
– Jeg ble banka på skolen hver dag i mange år, og jeg er vant til at folk ikke liker meg. Det viktigste er at barna ikke må lide når voksne gjør feil. Og det er rimelig motiverende å jobbe for mitt eget barns rettigheter.

Inspirert av motstandere
I «Vingespenn» slipper hun å ta hensyn til slike politiske spilleregler. Her kan hun velte seg i det emosjonelle. Noen av de skarpeste karakterene i boka er inspirert av hennes politiske motstandere i virkeligheten som hun mener bedriver psykisk vold, og som blir fysisk i boka.

– Hvordan tror du boka blir mottatt?
– Det aner jeg ikke. Jeg er veldig spent, og det har vært fantastisk å samarbeide med forlaget. Korrekturjobben er som å ha en gammeldags skolelærer som jobber sammen med deg. Vi går gjennom alt med lupe.

– Hvordan rekker du både jobb, familieliv og bokskriving?
– Jeg hadde mer å gjøre før med jobb, familie, mastergradstudier og LLH. Jeg hadde konstant dårlig samvittighet. For meg ble bokskrivingen en avkobling. Det er faktisk et jævla under at boka ble ferdig. Jeg elsker å starte på prosjekter, men jeg er dårligere på å avslutte dem. Så jeg er stolt nå. Nå kan jeg si, «se mamma, jeg gjorde det. Jeg skrev ferdig en bok».

Arbeidet med «Vingespenn» startet ved påsketider i fjor og resultatet skal feires med en lanseringsfest lørdag 24. januar. Guros Sibekos plan for denne dagen er å bade i champagne.
– Jeg har brukt mine erfaringer i boka uten at det er spekulativt ment, og jeg velger å tro at jeg ikke blir misforstått. Jeg ser at noe av det jeg har skrevet kan være provoserende, men det har ikke vært noe mål. Meningen er at «Vingespenn» skal være morsom å lese.