TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: Framandkar.

Framandkar

Gjennom korte kroppsnære dikt forteller Tarald Stein om kampen for å bli en overstudert og kaféavhengig homse på ordentlig. Fra Blikk nr. 4, 2008.Tekst og foto: Margarethe Standberg. – Slik blir den. Det er slik jeg har følt meg.Tarald Stein legger illustrasjonen på bordet. Han har nettopp kommet inn og satt seg ned på en av stamkafeene hans i Tromsø. Han er tydelig fornøyd med det som skal bli forsiden på debutboka hans. Illustrasjonen er tegnet av Marit Victoria Wulff Andreassen og viser en person tegnet forfra med langt hår gredd framover slik at det skjuler ansiktet. Kvinnebrystene bulder under genseren og penisen stikker opp fra trusa. I april kommer «Framandkar» som en av tre diktsamlinger ut på Tiden Norsk Forlag denne våren. Den er den aller første i sitt slag i Norge - og beskriver hvordan det er å leve i skjæringspunktet mellom mann og kvinne. Taralds venner tror det blir mye oppstyr når den kommer ut, men selv mener han det er vanskelig å synse så mye om hvordan responsen vil bli, men han håper selvsagt at mange vil lese den.

Gutten i speilet

Da Tarald var yngre, var kroppen han hadde fått, lik ei jentes. I speilet så han selv en gutt. Det var slik han følte seg. Den gangen var han redd for at andre også ville se det samme, så han prøvde å skjule det.– Jeg måtte sminke meg for at de andre ikke skulle finne det ut. For at de ikke skulle se det jeg så. Jeg gikk i klær som passet for jenter. På en måte kledde jeg meg ut. Og det er jo greit å kle seg ut av og til, men hver eneste dag er litt i meste laget. For to og et halvt år siden tok han et nytt oppgjør med seg selv. At han ikke var kvinne, visste han, men nå spurte han seg selv «hva er jeg da?» En grunnleggende usikkerhet gnagde, og han var ute av stand til å gjøre særlig mye annet enn å tenke de samme tankene om og om igjen. Før han erkjente hvem han er. Hvem han alltid hadde vært. En mann. Han visste da at han kom til å bli en synlig person, en som ville snakke. Et ansikt utad for dem som har en kjønnsidentitet som ikke stemmer med den fysiske kroppen de har. En som kunne gjøre bildet av transpersoner mer nyansert. I sin selvbiografiske diktbok tar Tarald Stein for seg sin egen historie fra fødsel til nåtid, og et stykke fram i tid. Inn i den uvisse framtida.

Snegletatovering

Tarald er oppvokst på Vestlandet med foreldre og to søstre. Han flyttet for elleve år siden for å gå på Folkehøgskolen på Finnsnes. Etterpå begynte han å studere på Universitetet i Tromsø. Etter mange år som student, har han blitt værende i byen. Dette året går han på Forfatterstudiet på Universitetet, på kurset for viderekommende og liker best å skrive på kafé. Han er singel og bor i en leilighet litt utenfor byen. Her har han tre akvarier, men bare det ene har fisker.– Jeg har to akvarier med snegler. Nylig tatoverte han en snegle på den ene armen, men interessen begynte da han som unge ville redde sneglene alle andre syntes det var så morsomt å tråkke på. For Tarald er sneglen blitt et symbol på å våge seg ut av skallet. De symboliserer gjenfødelse og oppstandelse fordi de går i dvale i kalde eller tørre perioder. Slik han som liten ville «redde verden litt», ønsker han nå at historien hans om overgangen fra kvinne til mann kan hjelpe andre. – Folk kan kjenne seg igjen i mye av min historie. Jeg tror alle en eller annen gang har vært redd for å fortelle noe. Når han ikke skriver og leser, arrangerer han litteraturkvelder, og har også vært styremedlem i LLH Trom. Nå er han leder i Tromsø Kristelige Studentforbund. – Har det vært vanskelig å tro midt oppi dette?– Studentforbundet et liberalt forbund. Og jeg tror Gud så meg som mann da jeg ikke gjorde det selv.

Den passive motstanden

Det var først på internett at Tarald torde å sette ord på ønsket om å bli den mannen han følte seg som. Etter hvert ble det vanskelig å opprettholde vennskap og forbli anonym. Så han åpnet den første døra. Etter å ha fortalt hvordan han hadde det til foreldrene, søkte han om navnskifte.– Det er bare på nettet, hvor det kanskje er enklere å si det man mener, at jeg har opplevd negative reaksjoner. Ellers har foreldrene mine støttet meg, men mor var redd jeg ville møte fordommer. Mor fikk ikke helt rett i sine bekymringer. Blant Taralds beste venner var det bare forståelse å møte.– De begynte å bruke det nye navnet mitt og tilpasset seg det med det samme. Det betydde utrolig mye, for jeg er jo kun meg selv. Jeg har ikke blitt møtt med noen skjellsord, men jeg har merket den passive motstanden. Du kjenner at det er noe der, at folk er skeptiske selv om de ikke sier noe. – Hvordan takler du det?– Da skriver jeg mer. Noe som Tarald også kviet seg for, var hvordan han ville bli møtt i homsemiljøet. Han er en mann som faller for menn. Men også det har gått bra. – Hvordan er drømmemannen?– Han bør vel ikke være så veldig mye høyere enn jeg, men kanskje det blir vanskelig, for jeg er jo ganske lav, sier Tarald og ler.

En vanlig mann

Men Tarald trives egentlig godt som singel. Han kaller en spade for en spade.– Kanskje jeg også skulle gjort det da jeg var yngre og så en gutt i speilet, men jeg gjorde altså ikke det. – Angrer du?– Jeg er nok litt ambivalent til det spørsmålet. Hadde jeg gjort det da, ville jeg hatt det bedre nå, men vanskelig den gangen. Det jeg ønsker meg aller mest nå, er å få begynt på testosteron og få bort puppene mine. Og så skulle jeg ønske at det gikk an å være en vanlig mann. En overstudert og kaféavhengig homse – slik som jeg er.Erkjennelsen han kom fram til for over to år siden, har gitt trygghet, men det finnes også mange utfordringer. Følelsen av at tida blir stjålet fra han. Følelsen av å miste kontrollen over egen kropp og eget liv. Han har kjempet for å forbli oppegående, viljesterk, aktiv, og å tro at mennesker har retten til å bestemme over seg selv. Han venter nå på svar fra GID-klinikken, en avdeling under Rikshospitalet som arbeider med utredning og behandling av transseksualisme. Utredningen for å få diagnosen, hormoner og senere operasjon har tatt over et år. – Det vanskeligste er prosessen med GID-klinikken. Utredninger. Skjemaer. Intervjuer. Det har vært som en inkvisisjon: Får jeg det stempelet som godkjenner meg som mann? Slik at jeg kan få testosteron og operasjon. Eller får jeg det ikke? – Hva skjer om du ikke får det?– Han ser ut av vinduet, blir stille en stund.– Det kan jeg ikke tenke på.

Powered by Labrador CMS