Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 22-årige historie. I dag: En Foss av Gull. En Foss av Gull
Tekst: Tom Ovlien. Foto: Fin Serck-Hanssen.Fra Blikk nr 3, 1991. – Hei Wenche!– Men, – hei, Guud, kjenner jeg deg? La meg få se.Dypt rødlakkerte negler skyver hetten på den hvite anorakken til side slik at det blonde håret blir frigjort for vinden som kjemper en forgjeves kamp om denne dagens korngule lokker.– Jo, jeg mener nei, Wenche! Så står vi der i tåkeheimen på Gaustadfjellet 1. juledag og føler at vi har kastet oss uti det ville bukkerittet som en annen Peer Gynt. Landet i en sneskavl med Wenche Foss og snart vil den isnende replikken «Tom! Du lyyyver!» knuse vår freidighet fra nå og til evigheten. – Du forstår. Jeg er på en hytte her oppe i romjulen og øver replikker til «Blomster av stål» som settes opp på Oslo Nye nå over nyttår. Egentlig skulle jeg jo vært i Frankrike nå i julen. I stedet går jeg her for meg selv og skjeller Aud Schønemann ut etter noter: «Hold snavla på deg!» Er det Smith-Erichsen som driver Gaustad hotell ennå? Du forstår, vi er jo så forbannet på hverandre i dette stykket, ja Aud og jeg altså, så det nesten blir for mye av det gode. Du, vi treffes over nyttår vi to. Hils Smith-Erichsen da.
Entré
Middagsavtalen er straks leseprøven på Oslo Nye er over: ett kvarter etter fire. Med en nitimers tidsforskjell i kroppen akkurat hjemkommet fra en nyttårstur «over there» smeller vi igjen ovnsdøren og håper ytrefiléten blir som den skal være etter en halvtime på 200 grader. Klokken er ti på fire og telefonen ringer:– Hei, det er Wenche, er du nervøs nå? Nå kommer jeg om ti minutter. Den som enda hadde en fru Alving å støtte seg til! Var det Ali kaffe som skulle hjelpe en når de tre vise menn, Kongen eller Wenche kommer? Sorry Ali, i kveld duger nok bare champagne. Det klinger i en klokke. Det tripper ungpikelett i trappeoppgangen.– Enré!– Guud for en flott entré! – Men Wenche, – det var jo min replikk!– Min yndlingsfarge! Og engler - så mange engler! Jeg eeelsker engler! Hvorfor i all verden skal det være slik at dere med den legningen alltid skal ha så forbasket god smak? Med ett ser vi at hun har rett.Neida, vår leilighet er av det mer alminnelige slaget, men der hun står i blafret fra stearinlys og titter på våre gipsengler som ler gjenkjennende tilbake forstår vi at denne kvinnen kan forgylle en hvilken som helst scene, et hvilket som helst stykke, en hvilken som helst rolle. Men hvordan i all verden kan man allikevel så til de grader makte å holde begge bena på jorda når alt stadig vekk fortrylles og blir mykt og vakkert rundt en?
Blomster av stål
– Champagne?– Takk, men vi tar rødvin til middagen, hva? Jeg sier alltid til pensjonistene: Drikk rødvin! Minst en halv flaske om dagen. Det er sunt og det gjør så godt. Selv har jeg ofte vondt i fingrene, men litt rødvin gjør underverker. Wenche Foss er i gang med sitt tredje prosjekt etter at hun for to år siden forlot Nationaltheatret.– Men jeg var ikke fast ansatt i de 54 årene jeg var ved Nationaltheatret. Som andre måtte jeg jo fornye min kontrakt. Jeg savner det ikke. Jeg har jo folketrygden min nå jeg. – Jo, Wenche, men nå om «Blomster av stål», synes du ...– Det er vidunderlig å være en sjettedel sammen med Kari Simonsen, Aud Schønemann, Pia Borgli, Eli Anne Linnestad og Hilde Grythe. Hvis du trekker fra et par, tre stykker har jeg jo alltid ellers spilt hovedrollen. – Men denne rollen din Wenche, det er jo en kvinne med noe mer temperament en for eksempel Dolly i «Hello Dolly» er det ...– Rollen min som Ouiser Bordeaux ... Selvfølgelig skal hun spille en Bordeaux.– Den rollen bygger jeg rundt én setning, nemlig der hun sier: «Sint? Jeg er overhodet ikke sint! Jeg har bare vært i dårlig humør de siste førti år.» Hun ble forlatt av en mann da, skjønner du.
Kvinnefellesskap
– Dette kvinnefellesskapet mellom de seks i frisérsalongen. Er kvinnefellesskap viktig for deg, Wenche?– Jo da, kvinnefellesskap er viktig, men jeg er overhodet ikke kvinnesaksskvinne. Jeg ble jo tidligere angrepet av en god del kvinnesaksskvinner. Det ble en konfrontasjon inntil jeg sa at nå får det være nok! En kan ikke sammenlikne menn og kvinner på den måten. Visst er jeg for lik gasje og kvinnelige sjefer og alt det der, men vi er jo i bunn og grunn så forskjellige. Hurra for den lille forskjellen, sier jeg! Å. pasta og skjell med masser av hvitløk til forrett!! Deilig, jeg elsker hvitløk. Det får bare være om det lukter hvitløk av meg på prøvene i morgen. Sett hit flere lys på bordet er du snill. Det blir stemning av det, vet du.Og nå kan vi drikke rødvin.
Seksti-tolv
– Men tilbake til dette stykket, Wenche. Hvordan er det nå du egentlig bygger opp en rolle? Må du ikke stjele litt av hva du ser rundt deg?– Selvfølgelig. Det gjør jeg jo alltid. Som da jeg skulle lage en av de fire rollene jeg spilte i «Twigs». Jeg satt en dag med rolleheftet mitt i Monte Carlo og der dukket det op en gammel - uff, dette ordet gammel. Da jeg var yngre kan jeg huske jeg sa om en tante: «Nei hun er over sytti år hun, hun dør vel snart, hun». Hvorfor kan vi ikke bruke dette med alder på den langt mer sympatiske måten som franskmennene gjør: «soixante-douze» - seksti-tolv! En mye mer sjarmerende vending om alder. Men der dukket altså denne damen opp på sikkert seksti-atten i bare tøflene. Wenche spretter opp og midt foran øynene på oss i løpet av ett sekund skjer forvandlingen fra en kvinne med kropp og bevegelse som en førtiåring til en krokrygget skapning som vugger fremover på utgåtte tøfler, og et øyeblikk ser vi faktisk tøflene.– Og jeg sa til meg selv, HA-HA-HE! - men Wenche da, du kan ikke gi deg til å forfølge denne kvinnen gatelangs her i Monte Carlo! Aller mest hadde jeg lyst til å kjøpe tøflene hennes, vet du, men de fikk jeg heldigvis laget en kopi av da jeg kom hjem. Tidligere var det enkelt å lære teksten utenat, men i stedet mer jobb med karakteren. Nå er det helt snudd om: Karakteren ser jeg med én gang, men det er nitti prosent vanskeligere å lære tekstene utenat. Jeg slår opp ark på badet, jeg, for å lære replikkene. Hver replikk har jeg øvet sikkert 500 ganger før jeg er fornøyd. Alt kan sies på tusen forskjellige måter.
Festbonbonger
Og plutselig sitter et forbannet menneske foran oss. Med lynende øyne smatrer hun av gårde som en mitraljøse:– Sint? Jeg er overhodet ikke sint! Jeg har bare vært i dårlig humør de siste førti år. Sint? Jeg er overhodet ikke sint! Jeg har bare vært i dårlig humør de siste førti år. Sint? Jeg er overhodet ikke sint! Jeg har bare vært i dårlig humør de siste førti år! Og her var det vi som sluttet, kjære leser.– Slik er det. Du trekker og drar, smaker og tilpasser i det uendelige inntil den endelig sitter som den skal. Hendene gestikulerer ivrig, og vi ser hvordan hun elter en uformelig deig av en setning til en festkransekake strødd med festbonbonger og norske flagg eller til en smekker liten kanapé for øyeblikkets nytelse.– Andre Bjerke lå jo i tre døgn han, før han fant akkurat dét ordet som passet.
Et stikk
– Hva med partnerskapslov for homofile?– Det kan ikke være nødvendig for homofile å gifte seg. Men sånn som enkelte holdt på før går heller ikke. Jeg kan huske for noen år siden, noen av mine unge venner kunne komme på besøk og si: «Wenche, nå har jeg fått ett stikk på veien hit.» Ett stikk! sa jeg. Traff du noen du kjente, da? Neida, har ikke engang snakket med ham, jeg, var svaret. Men da ble jeg altså forbannet. Gutter dette er farlig, dette må ta en slutt! I dag sier de: Det er greit nå mor, for vi har rulla inn snabelen, he-he, festlig uttrykk det der. Men jeg vil si det på mitt språk: Bruk assurance, gutter! Det er det eneste som nytter. Det holder altså ikke med alle disse partnerne, vi må holde oss til én! Hva er nå det ordet igjen, promu ... – Promiskuitet?– Ja, promiskuitet, det holder altså ikke. I dag er det for dyrt. I gamle dager hadde det også sin pris, men du kunne tenke «har jeg nu råd til dette?» Nu må hver og en stikke fingeren i jorden, tenke seg om og sikre seg. For ellers kan jeg jo tilføre min samboer død. Nei, ta heller et glass rødvin, sier nu jeg. Nu for tiden må man rett og slett vurdere sitt begjær. I dag er dette et problem for dere menn, og det finnes måter å beskytte seg på. Men jeg må tenke på kvinnene i gamle dager, hvordan de hadde det. De ble med barn og måtte føde i dølgsmål og deretter sette bort barnet. Tenk etter hvilke tragedier dette var. Unge tjenestepiker som fødte om morgenen og som måtte servere middag om aftenen. Nei, drikk nå heller litt rødvin. Reis deg!
Trylledrikk
Forvirret legger vi gaffelen ned og griper rødvinsglasset. Skal vi reise oss? Var det ikke nettopp det der vi skulle holde i tømme?– Nå skåler vi for Kongefamilien! Så står vi der altså, i stram giv akt for Kongefamilie og Fedreland. Aldri har vi vært spesielt monarkistisk innstilt selv om vi som alle nordmenn deler en kjærlighet til kongehuset vårt. Og skålt for Kongefamilien har vi ikke gjort siden vi i russetiden skrålte med langt enklere drikk. Men fanget er vi i alvoret av den skålen vi utbringer og av denne trollkvinnen som beordrer trylledrikken i oss. – Wenche, du har jo en voldsom styrke og overbevisningskraft, hvordan er samarbeidet med dine instruktører?– Spør om jeg er lykkelig når det er en instruktør som vet mer enn meg, da roper jeg hurra. Liv sa en gang: Hvorfor kom det ingen Ingmar Bergman inn i dit liv? Jeg er lykkelig når noen gir meg noe, jeg får aldri nok. – Ja, Wenche, du har jo hatt mange ulike roller gjennom alle disse årene ...– Jeg sier som Olav Klingen: «Jeg er som et sort skjørt». Kan brukes til alt, vet du.
Island
– Var det da aldri tale om at du faktisk kunne lanseres også i utlandet?– Enkelte mente nok det, men jeg er ikke så sikker. Jeg er jo egentlig ikke helt norsk, om du forstår. Jeg er egentlig mer fransk enn norsk. – Ingrid Bergman gjorde jo en strålende karriere også i USA?– Ingrid Bergman hadde jo mer guts og ambisjoner enn meg. Egentlig er jeg en novise. – Nåvel, Wenche, ville ikke det være å gi ordet «novise» et temmelig nytt innhold?– Og Ingrid Bergman var jo vakker. Selv har jeg jo aldri vært pen. – Nei, nå må vi protestere!– Vel, ingen i Norge tenkte i hvert fall på disse tingene den gang. Men jeg har jo for øvrig gjestet alle hovedscenene i Skandinavia. Så nær som Island, da. Der fikk jeg faktisk en idé. Island! Dit må jeg reise! Erik Bye har jo skrvet et dikt dedikert til Vigdis Finnbogadottir og meg. Og den islandske presidenten, Vigdis Finnbogadottir, kunne det vært spennende å møte. Jo, det må bli Island. Lysene er brent ned. Ostekaken er spist og rødvinen drukket opp. Så takker vi farvel til denne personligheten som vever seg som en tykk gulltråd gjennom nasjonens teaterliv. En varm klem, et vink til englene og vi følger denne sterke kvinnen ut til vinterkvelden.
