TilbakeBlikk

Publisert

Hver søndag presenterer Blikk Nett artikler fra Blikks 20-årige historie. I dag: I umoralske fotspor.

I umoralske fotspor

André Gide fant sin første arabiske guttekjæreste i sanddynene i badebyen Sousse. Så skrev han boka «Den umoralske» om forholdet. Femti år etter nobelprisvinnerens død, reiste Blikk i Gides fotspor til Tunisia. Tekst: Hans T Wiig. Foto: Hilde Holthe-BergFra Blikk nr. 8 2001 I romanen «Den umoralske», som ble skrevet i 1902, forteller den franske forfatteren André Gides om hovedpersonen Michaels reise og opphold i Nord-Afrika. Boka handler om den tæringssyke og desillusjonerte mannens rekonvalesens og oppvåkning. Bokas historie ligger svært nært opp til Gides egne erfaringer fra sin første reise til Nord-Afrika ni år tidligere. Gide reiste som 23 åring fra Frankrike sammen med Paul-Albert Laurens. Målet for reisen var Algerie og et forsøk på å bli frisk fra tuberkulosen som plaget Gide – de samme målene som han senere også tilla hovedpersonen Michael i romanen «Den umoralske». De to vennene Laurens og Gide reiste med båt fra Marseille til Tunisias hovedstad Tunis. Deretter dro de sørover til havnebyen Sousse. Egentlig skulle de dra videre til Algerie umiddelbart, men de måtte vente seks dager i Sousse fordi Gide plutselig ble mye sykere. Likevel var ikke Gide sykere enn at han i løpet av dette korte oppholdet kastet sine feberblanke øyne på den arabiske unggutten Ali som ble forfatterens aller første homoseksuelle elsker.  

Lykkejakt på stranda

Gides flyktet til Nord-Afrika i 1893 på grunn av lite hostevennlige franske temperaturer – men ikke minst også på grunn av av europeisk puritanisme. I boka «Den umoralske» beskriver Gide reisen som en gjenfødelse; den gamle moralens død og oppdagelsen av en nytt og sanselig liv. Tuberkulosen hans viker for livsglede og fornyet styrke. Boka er imidlertid ingen komme ut-bok, for i likhet med forfatteren forplikter aldri hovedpersonen Michael seg i forhold til sine homoseksuelle lyster. Gide gifter seg med sin kusine Madeline Rondeaux to år etter den første turen til Nord-Afrika, men fortsatte med sine homoseksuelle sidesprang. Mange av disse skjedde i Nord-Afrika. Gides Tunisia- og Algerie-tur i 1893 hadde på mange måter de samme målene som dagens turister; en flukt fra hverdagen, og en mulighet til å slå seg løs og gjøre det man ikke tør å gjøre hjemme. Ifølge biografiske beskrivelser traff Gide Ali mens han tuslet pjusk og tynn langs stranda en ettermiddag i sval oktoberluft, med et teppe på armen i tilfelle feberen kom – noe den gjorde ofte og plutselig. Den unge arabergutten gikk bort til stakkaren og tilbød seg å bære pleddet for han. 108 år senere. Noen smiler. De sitter på rekke og rad på den kilometerlange sementkanten som skiller strandpromenaden fra den kveldkjølige sandstranda. Femti år etter Gides død er strandområdet i sentrum av Sousse stedet der «alt» skjer. Og sannsynligheten er stor ifølge biografiene om André Gide at det var det akkurat her han traff elskeren Ali i 1893. I dag kommer de fra fjern og nær, de unge mennene på strandpromenaden. De kalles strandgutter og selger sex til turister. Turistmaskinen Sousse er en magnet på arbeidsledige unge tunisiske menn som jakter på lykken.  

Stedet for løse fugler

Sousse vokser raskt og har i dag 250.000 innbyggere, tre ganger så mange som i 1984. Turisme har vært et av landets store satsingsområder siden 1960-tallet, og har nå et utall golfbaner og store hotellområder lukket for lokalbefolkningen – med mindre de har noe å selge. Da Gide kom hit til Sousse var byen en fransk koloni og langt mer beskjeden i størrelse enn den er i dag. Men fortsatt er de smale smugene i gamlebyen i Sousse en eneste stor basar – men er nå i tillegg til mat, søtsaker, levende skilpadder, falker i bur, klær, vesker og puffer i kamelskinn, full av suvenirer i plast, solbrente turister og svensktalende tunisiere som ikke regner ordet «nei» som slutten på en handel. I det muslimske Tunisia er det ingen selvfølge at det servers alkohol til maten ute på restauranter eller på kafeer. Men i det turistifiserte Sousse er det likevel en del steder å velge i mellom. Verre er det å finne de steder med muligheter for skeive opplevelser. Bortsett fra hamamene, er de nesten ikke-eksisterende. Unntaket er et skeivt light Topikap som er utestedet for byens løse fugler av alle slag. Topikap er også et av de eldste serveringsstedene i byen. Den lå et steinkast fra stranda også den gangen Gide vandret rundt i byen. Kanskje var det her inne de to satt og drakk te sammen da André i forelskelsens hete foreslo at Ali skulle bli med videre til Algerie? Og kanskje sa Ali at det slett ikke kunne la seg gjøre, fordi han måtte passe geitene?  

Ny elsker i Algerie

Innenfor de hvitmalte murveggene på Topikap danser guttene etter arabisk popmusikk på de svarte steinflisene. Mannen i baren kommer straks ilende til og tar opp bestilling. Engelsken vår blir forstått, selv om de fleste tunisiere heller prater fransk eller tysk. Mannen som møtte oss i døra flørter. Litt diskré, men likefullt er det flørt. Vi er ute for å teste gaydaren vår og spør han direkte om han er homo. Han gir tydelig uttrykk for at han ikke blir glad for spørsmålet og peker i stedet for på en litt yngre og langt mer feminin gutt som danser magedans. – Nei, men han er, svarer verten vår.Å være homo i Sousse er det samme som å være umandig, feminin og passiv. De som ikke lever et liv slik en mann bør gjøre. Om han har sex eller ikke med andre menn, er ikke avgjørende. Det avgjørende er hvordan han går fram, hvordan han ter seg og hvem som gjør hva med hvem. André og reisekameraten Paul-Albert forlot Sousse etter seks dager. Helsa var blitt bedre, i hvert fall god nok til å tåle en tur gjennom ørkenen med postvogn. Målet var den algeriske byen Biskra. Der ble de værende vinteren over og til Gide nesten var blitt frisk av tuberkulosen. Ali ble igjen i Sousse, og de to møttes aldri igjen. Men Gide fortsatte å etablere nye fransk-arabiske forbindelser. I Biskra traff han en ny ung elsker – gjetergutten Athman – som Gide dro tilbake til et år etter at han kom hjem til Frankrike. Tilbake i Biskra flyttet Athman til ham som hans tjener. Forfatteren ønsket også at Athman skulle bli med tilbake til Frankrike, men møtte motbør fra sin mor og Madeline som senere samme år skulle bli hans kone. Gide glemte aldri Nord-Afrika. Han flyktet fra den europeiske puritanismen som han også tok kraftige oppgjør med gjennom sine bøker. Han siste flukt til Afrika gjorde han i 1945 – seks år før han døde og over førti år etter han møtte sin første arabiske elsker som han aldri glemte.

Powered by Labrador CMS