I en lesbisk verden av bakgårdskatter, hyener, gribber, gaseller og gale hunder var det likevel et helt annet dyr som skulle stoppe festen.

Opp gjennom årene har jeg og venninnene mine av og til tatt oss tid til å observere og diskutere den lesbiske evolusjon og da hovedsakelig utviklingsstadiene man beveger seg gjennom i den lesbiske fauna. Dette har oftest blitt gjort på byen, hvor vi har vært mye, og det er lett å ta den empirien man blir eksponert for som allmenn sannhet, god fisk og eneste alternativ.

Dyrisk molotovcocktail
Et populært «skrekkscenario» var hva vi ville bli når vi ble «store». Ville vi bli som de fordrukne gammellesbene som sikler langt nedover aldersstigen under salt- og pepperluggen? Miljøets bakgårdskatter, som trass i skrammer og avrevne ører, alltid går på med dødsforakt. Med gyngende sjømannsgange og, av fokushensyn, gjenknepet venstreøye, skritter de målbevisst i retning et nyrødmet rips blant bærbuskene.

Mellom skulende hyener, åtseletere, elegante gaseller, forførerriske leoparder og ville hunder var det kanskje bakgårdskattene som fascinerte oss mest. Ville dagen komme da vi tittet opp fra lammelåret og innså at bakgårdskatta plutselig hadde gjort oss til en av sine egne? Utenkelig, men dog. På en begrenset utescene uten øvre aldersgrense må man jo havne et sted. Miljøet var festen og festen var miljøet. Før eller senere kom vi til å passere terskelen; fra unge udødelige som blunket over glatte fjes til det stadiet hvor dobbelt promille og halvparten så gammel som deg selv plutselig virket som molotovcocktailen av suksess.

Lesbix Turlagus
Ville vi merke overgangen? Når og hvordan skjedde forandringen, spurte vi hverandre? Var dette fremtiden, tenkte vi, uten å egentlig tro på det. Vi skulle nok aldri forandre oss. Livet var perlende Cosmo i glassene, høylydt latter og hundre kjærlig sammekjønnselskende vennskap i strobelysene. Frihet. Vi trodde aldri vi skulle gå hjem.
Og så skulle det vise seg at det var ikke bakgårdskatta som kom til å komme trekkende med fremtidens rotte av brå og rokkende forandring mellom tennene, men derimot et annet senesterkt kattedyr som sto klar med kvessede klør lenge før skumringen senket seg på bakgårdskattas scene.
Vi snakker om kattefamilien Lesbix Turlagus og deres absolutte lederstjerner, søstrene Felix Friluftslesbus og Lynx Langrennslesbus.
Feststemt eggløsning
Der har jeg stått, med innsugd mage og strassøredobber, glitrende i storbyjungelens kjellerlokaler og trodd jeg hadde naturlig habitat i den pumpende urbane livmor. Lite visste jeg at disse friskusfanatiske totemdyrene allerede strøk sine usminkede værhår over meg.

Jeg burde sett det komme. For det første er det ingen direkte løgn at den lesbiske livmor stadig sjeldnere er svanger med meg. Selv om jeg ønsker å ha et helt annet partyløveaktig bilde av meg selv, er jeg vel mer som en middels menstrasjon. Én gang i måneden. Noen ganger gjør jeg gjesteopptreden som en eggløsning, men det er vel stort sett det.

Innmari skogen
For det andre har jeg flyttet, om enn midlertidig, til distriktet. Jeg og min kjære er tosomme i en OBOS-grend ett stavtak fra markagrensa. Selv om det er tyve minutter fra sentrum er det lett å svømme inn i den lille vannblemmen av isolasjon. For å ikke snakke om at man må benytte seg av nærmiljøet. I vårt tilfelle er det snakk om Rimi, Bogerud tekstil, Narvesen, en grønnsaksbutikk, et apotek og skogen. Det er grenser for hvor mye fest og hygge man finner på Rimi, selv om det å være på «hei» med innehaveren selvfølgelig represetnerer et visst sosialt aspekt.

Så da blir det skogen. Så innmari skogen blir det visst.
Og jeg har alltid likt skogen. Men selv det og snikende subtile hint som stadig økende praksis av flate sko, bh´er uten spiler, en plutselig lyst til å kjøpe alger i pulverform, et treningsveddemål med andre vaklende lesbekvins eller en nyoppdaget nysgjerrighet for pulsklokker, burde ikke tilsi at jeg skulle vippes helt ut av ballanse. Tidligere har denne frie luften vært en del av et balansert kosthold kan du si, og en sjelden gang gjort entré i en tilværelse av vannhull, uteliv, kunst, kafédingling, kultur og annet raft.

Sag og lysløyper
Men når jeg lykkelig pakker opp merinoull, fiskevest og en bærbar markasag på julaften, når jeg tråler XXLs sider for nye og bedre skisko, ispilkesett og finleser nettet for oversikt over lysløyper, når jeg lurer på om det går an å overnatte ved langvann i januar og når jeg har slitt ned parketten foran termometeret ved verandadøren, da skjønner jeg det:
Vips satt jeg, en dinglende litta mus, klemt mellom lynx langrennslesbus fleecemyke poter. Hun begynte å rispe inn spørsmål om blåswix og klister i tinningen min bare uker etter at felix friluftslesbus slapp både meg og fluestangen min ned ved en frossen traktkantarell ved Nøklevann.

Med tanke på den iveren jeg oppviste da jeg på selskap i romjulen viste frem sesongkortet mitt i oslomarkas fiskevann, regner jeg med at hun sitter med borende blikk i furua utenfor i mars og minner meg på å kjøpe fortom til enhåndsstanga mi. Det er dessuten da børstemarken klekker utenfor Bygdøy og sjøørretten biter må vite. Det er godt med miljøforandring, bare det er utendørs selvfølgelig.

Handikaptilbud
Jeg ser rundt meg med overrasket blikk og oppdaget at det er flere av oss. Bildet på en festlig og ellevill helg er å invitere på hyttetur ut til OBOS-leiligheten, slik at vi kan friske oss og hytte oss og gå tur. Vi har egen facebookgruppe som heter «Bogis» (fra OBOS-hyttas beliggenhet på Bogerud, og treningsgruppa «Den lystige lyske» og, selv om vi ikke har blitt lestadianere, deler vi i gravalvor den selvgode følelsen av å våkne uten kuppelhode en helgedag. Vi ringer hverandre og forteller at vi har kjøpt telt og stormkjøkken, planlegger tur fra hytte til hytte og misjonerer for isolasjonsevnen i praktisk tynn fleece.

Selv de som ikke har evne eller lyst prøver å jeg å overtale til friluftslivets fabelaktigheter. Selv de som ikke vil, skal de! Eller bør i hvert fall. Som en annen Lars Monsen vil jeg drasse urbant handikappede og fordrukne bylesber over Østmarkas lille nordkalott. – Kom igjen da. Det er jo så deilig og du har jo så godt av det. Blir du ikke lei av asfalt?

Å mjaue på elgen
Det er visst slik at man forandrer interesser med tiden, men det var da voldsomt da!
Jeg er besatt av en gore tex kledd demon. Jeg blir sint når jeg er fyllesyk. Jeg husker ikke sist jeg brukte penger på en kjole. Jeg er ikke meg selv.
Var ikke jeg sånn passe kul en gang?
Mjau.
Gi meg en øl før elgen tar meg. Eller bli med på tur! Det er så fint i Østmarka, altså. Jeg lover! Vi kan tenne bål og all ting.