– Jeg føler meg privilegert som får lov å komme så tett på folk og dokumentere livene og historiene deres. Det er ingen selvfølge, sier Fin Serck–Hanssen.
– Jeg føler meg privilegert som får lov å komme så tett på folk og dokumentere livene og historiene deres. Det er ingen selvfølge, sier Fin Serck–Hanssen.

Som Fin ser oss

Fin Serck-Hanssen er internasjonalt anerkjent for sine fotoserier med lærhomser, hivpositive, fanger og nordsjødykkere. De siste årene har han og kameraet fulgt transkvinnen Heddas prosess med å bli den hun egentlig er.

Publisert Sist oppdatert

Fin Serck–Hanssen

Fin Serck–
Hanssen har portrettert skeive liv, men han har også portrettert innsattes liv i norske fengsler og Nordsjø-dykkere.

Alder: 61

Kommer fra / bor: Bærum / Oslo

Gjør: Fotograf, utdannet fra Derby Lonsdale College of Education Sivil status: kjæreste med Ole Ludvig Vandbakk

Aktuell: Fotoboken «Hedda» kommer i løpet av høsten. Jobber også med bok om norske queer-ikoner og en bok om ME.

Kunstfotografen bor på Ekely, kjent for å ha vært hjemmet til Edvard Munch og for stedets kunstnerkoloni. Fin Serck-Hanssen bor et steinkast fra høyden der Bjarne Melgaard ønsker å bygge kunstnerboligen «A House to Die In», som har ført til protester fra nabolagets mange kunstnere. Men ikke fra Fin.

– Jeg engasjerte meg ikke i debatten om dødshuset. Det har kanskje gjort noen sure…

I Norge på den tida var det klare regler for hvordan et fotografi skulle se ut. Det var helt uinteressant for meg. Den gangen var det gørrkjedelig.

Fin Serck-Hanssen

Stua hans har store vinduer med utsikt til naturen og skogen som i sin tid inspirerte Thorbjørn Egner da han skrev «Hakkebakkeskogen». Fin derimot, blir inspirert av mennesker.

Han er innkjøpt av kjente museer og samlinger og har hatt en rekke utstillinger i inn– og utland. Karrieren hans startet i musikkavisa Nye Takter på 80-tallet. Mange av de pur unge punkerne han foreviget med sitt analoge kamera, er i dag legender. I tillegg til musikkbildene, er han kjent for sine nære og usentimentale portretter av aidssyke, hivpositive, fengselsinnsatte, nordsjødykkere – og for homoerotiske undervannsbilder, og serien «Gaywatch».

Heteroliv med gutteelskere

Han sluttet på skolen før han var ferdig med videregående.

Queer-ikoner

Fin Serck-Hanssen samarbeider med forfatter Bjørn Hatterud om en bok om norske queer–ikoner, både kjente og ukjente karakterer som har satt sitt preg på det skeive kulturlivet i Norge, med historiske tilbakeblikk, intervjuer og fotografier.

– Det er interessant å se nærmere på en del av de folka som har gått i bresjen, som nå begynner å bli godt voksne. Ikoner som i dag har passert 50 år. Folk som har vært synlige og har tatt kampen på ulike arenaer. Bare det å være fargerik og litt skrullete var en politisk handling, ikke bare på 80-tallet, men det gjelder vel i dag også. For mange av dem kostet det mye. De er også en del av historien som er i ferd med å forsvinne, og derfor ekstra viktig å få dokumentert.

– Jeg klarte ikke å følge med. Jeg var en vanskelig ungdom, så det ble bestemt at jeg heller skulle få arbeidserfaring.

Det var slik han fikk testet et fotoapparat for første gang. Sommeren 1979 fikk han låne sjefens kamera og tok det med seg til Hurtighardråkkfestivalen i Kristiansand. Det var punkens tidsalder og «alle» kunne spille i band uten å kunne spille et instrument. Fin hadde samme holdning til det å ta bilder.

– Jeg søkte etter en uttrykksform, men lot meg ikke binde av regler. På den tida var det klare regler for hvordan et fotografi skulle se ut. Det var helt uinteressant for meg. Den gangen var det gørrkjedelig. Foto var heller ikke sett på som en kunstform på den tida.

Snart ble han fast inventar på hovedstadens klubber. Blant annet på Lysthuset over Restaurant Pilen i Pilestredet, hvor det ble spilt punk. 19-åringen Fin fra Bærum var totalt ukjent med alt som het homokultur, og levde det han han kaller et «heteroliv».

– Men jeg hadde gutteelskere, for å si det på den måten. Det var bare sex og ikke noe jeg definerte som verken det ene eller det andre. Det var bare noe vi gjorde.

Skrull og glamour

i Derby Til tross for at han ikke ville la seg begrense av regler, ville han lære mer om å fotografere. I 1981 gikk turen til England og Derby Lonsdale College of Education der han tok en bachelor i fotografi.

– Jeg hørte på band som Cure, Echo and the Bunnymen og New Order. Det var en bra klubb i Derby hvor mange av de nye bandene kom for å spille. Jeg så Boy George i Derby, før han ble kjent med bandet Culture Club, sier Fin om denne perioden i musikkhistorien da det var mye skrull, glamour, nye toner og takter.

Det var ikke bare punk eller synth–popere som ble fanget i linsen til Fin Serck-Hanssen på 80–tallet. I 1983 traff foreviget han selveste Divine etter en konsert i Nottingham.
Det var ikke bare punk eller synth–popere som ble fanget i linsen til Fin Serck-Hanssen på 80–tallet. I 1983 traff foreviget han selveste Divine etter en konsert i Nottingham.

Han dro så ofte han kunne fra Derby til London, og da var kamera alltid med.

– Depeche Mode var vel bandet jeg falt mest for. Jeg oppdaget dem da de var helt ukjente, men hadde hørt at de var bra. De hadde en konsert på en liten pub utenfor London og jeg tok turen for å høre dem. De representerte noe helt nytt.

Mens han utdannet seg i England, skrev han og tok bilder for den norske musikkavisa Nye Takter om den nye musikken og bandene som skulle komme til å prege 80–tallet. Etter tre år i England dro han hjem til Norge. Men det skeive miljøet i Oslo den gangen var ikke fan av musikken som Fin og kompisene hans digget.

Innkjøpte verker

Fin Serck-Hanssen er innkjøpt av en rekke museer og samlinger, blant annet:

Victoria & Albert Museum, London

England National Museum of Photography, Film and television, Bradford

Nasjonalmuseet , Oslo

Henie–Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Trondheim kunstmuseum, Trondheim

Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø

Norsk Museum for Fotografi – Preus fotomuseum, Horten

Erling Nebys kunstsamling

Oslo kommunes kunstsamling

Kunst på arbeidsplassen

Kulturrådet

Storebrands kunstsamling

Haugar Vestfold kunstmuseum

– Musikken på homostedene var jo helt jævlig. Vi var en gjeng som var opptatt av musikk, så vi laget vår egen klubb som vi kalte Querelle på Renegat.

Ung på Renegat

Renegat, eller «Renna», som undergrunnsklubben ble kalt, var møteplassen for det alternative miljøet i Oslo på 80-tallet. Den lå der hvor inngangspartiet til Oslo City er i dag. Her spilte datidas store alternative band som skotske The Jesus and Mary Chain, svenske Imperiet og legendariske Poison Girls. Fin var der og portretterte denne epoken. Mange av bildene fra Renegat-tida er samlet i boka «In between pictures» (2011).

Boka skildrer musikken og menneskene i årene 1979 til 1986, både i Norge og England. Fin portretterte band som Hærverk, Oslo Børs, Kjøtt og The Aller Værste, samt tyske Einstürzende Neubaten og amerikanske The Cramps. Fin fanget også g transpunkdronninga Jayne/Wayne County og Divine, kjent fra filmene til John Waters og for en karriere som Hi-NRG stjerne.

– Jeg var ung, og sov i gjennomsnitt fire fem timer i døgnet. Jeg orker dessverre ikke samme tempo i dag.

Det skeive blikket hadde han med seg hele tida. Det var ikke noe markant skille mellom homolivet og musikkscenen. Det var også solid tilstede i Fins andre utstilling i Oslo, «10 blå menn», som ble vist på Cafe De Stilj i 1985. I serien portretterte han skeive, streite, dragartister, lærhomser og fetisjister. Målet hans var å synliggjøre mangfoldet i det skeive miljøet.

Serien «10 blå menn» fra 1985 var Fin Serck–Hanssens andre separatutstilling i Oslo. Dette bildet ble brukt på plakaten til utstillingen. Da ble 
det bråk. "Picture 689"
Serien «10 blå menn» fra 1985 var Fin Serck–Hanssens andre separatutstilling i Oslo. Dette bildet ble brukt på plakaten til utstillingen. Da ble det bråk. "Picture 689"

Blå menn i bråk

På 80-tallet var lær og fetisjisme tabubelagt, selv i det skeive miljøet. Plakaten som ble trykket for å reklamere for «10 blå menn», viste et portrett av en gummifetisjist. Et motiv som i dag ikke ville ført til noen stor debatt eller kontrovers. Men på midten av 80-tallet var et bilde av en fetisjhomse nok til at utestedet Metropol, drevet av DNF-48, nektet å henge opp plakaten.

– Plakaten ble styrebehandlet av DNF-48, uten at det hjalp. De ville ikke at homofile skulle fremstilles på den måten jeg viste dem. Det var en annen tid, for å si det mildt. Det ble mye styr. Modellen på bildet var heller ikke åpen som fetisjist overfor familien, så plakaten kunne ikke henge i områder hvor mora hans kunne komme til å se den.

Samtidig som Fin reklamerte for «10 blå menn», skjedde det et drap i New York som også skulle påvirke utstillingen. Liket av den 26 år gamle homofile motestudenten og modellen Eigil Dag Vesti fra Norge, ble funnet i Rockland utenfor New York. Liket var stygt forbrent, men fordi hodet hans var kledd i en lærmaske var han lett å identifisere.

Det morsomste var da en Frp-politiker reagerte på en kampanje som sto på trykk i Blikk i 1998, med bilde av en pikk og glidemiddel, han mente det ikke hadde noe med hivforebygging å gjøre.

Fin Serck-Hanssen

Det viste seg at Vesti hadde vært på SM-klubben Hellfire Club på Manhattan hvor han hadde møtt to menn, som høye på kokain hadde mishandlet han under SM-sex.

Drapet ble slått opp i media. Homosex, SM og fetisjisme solgte aviser.

– Da hadde jeg allerede bombet hele Oslo med plakater for utstillingen. Dagen etter var drapet på forsiden av alle norske aviser. Det var ikke riktig timing, for å si det sånn.

Ståpikk mot hiv

Men «10 blå menn» fikk gode anmeldelser, blant annet i Aftenposten. Og i 2004 ble fetisjfotografiet innlemmet i samlingen til Nasjonalmuseet for kunst gjennom oppkjøpet av Robert Meyer Collection, hvilket betyr at bildet i dag er en del av Norges nasjonale kunstskatt. Det er senere blitt innkjøpt av blant andre Preus Fotomuseum.

Serien «Underwater» ble utstilt på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden i 1987 og 1998.
Serien «Underwater» ble utstilt på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden i 1987 og 1998.

Fin Serck-Hanssen har aldri hatt som mål å være kontroversiell. Han vil portrettere ekte mennesker, slik de lever livet sitt. Det var også intensjonen da han begynte å ta bilder til Helseutvalgets hiv- og sikrere sex-kampanjer i 1991.

– Vi laget nye annonser og kampanjer hver eneste måned. Vi hadde mange ideer og ofte jobbet vi helt fram til deadline med bilder og budskap.

Det ble bråk da sikrere sex-budskapet ble presentert sammen med undervannsbilder av nakne menn og ståpikker med rennende glidemiddel.

– Det morsomste var da en Frp-politiker reagerte på en kampanje som sto på trykk i Blikk i 1998, med bilde av en pikk og glidemiddel, han mente det ikke hadde noe med hivforebygging å gjøre. Det var Frps stortingsrepresentant Tom Harald Nesvik som reagerte. «Jeg er åpen for å strekke grenser, men i forhold til det budskapet Helseutvalget vil ha fram, er dette helt bak mål. Jeg synes det får være grenser for virkemidlene», sa Nesvik til Blikk. Det hører med til historien at Nesvik samtidig var forkjemper for en oppmykning av pornoloven.

– Vi laget annonser og plakater som traff folk midt i fleisen. Det var viktig for oss at budskapet skulle treffe. Og det fungerte jo.

Tett på liv og død

I 1993 laget han en serie med portretter av mennesker som levde og lever med hiv.

– Det er nok den viktigste serien jeg har gjort i min karriere. Den representerer liv og død og jeg var så nær de folkene jeg portretterte. En av de som stilte opp, døde bare noen måneder etterpå. Den gang var viruset en dødsdom.

Å finne mennesker som var villige til å la seg portretteres var ikke lett på grunn av stigma og frykt, og ikke mange trodde at Fin ville lykkes med prosjektet.

Fin Serck-
Hanssen portretterte Per Ole Oftedal i serien «Hiv–portretter» i 1993. De møttes første gang da Fin var i 18–19 år. – Per Ole var med i Arbeidsgrupper for homofil frigjøring og holdt et foredrag om homofili. Det var en skummel opplevelse, forteller Fin. De to ble nære venner og jobbet blant annet sammen i musikkavisa Nye Takter. Per Ole Oftedal døde 5. april 1997.
Fin Serck- Hanssen portretterte Per Ole Oftedal i serien «Hiv–portretter» i 1993. De møttes første gang da Fin var i 18–19 år. – Per Ole var med i Arbeidsgrupper for homofil frigjøring og holdt et foredrag om homofili. Det var en skummel opplevelse, forteller Fin. De to ble nære venner og jobbet blant annet sammen i musikkavisa Nye Takter. Per Ole Oftedal døde 5. april 1997.

– Jeg startet med kompisen min Per Ole. Han var den jeg tok bilde av først for å teste ut uttrykket jeg var på jakt etter. Han likte resultatet veldig godt, og flere fikk se bildet. Ordet spredte seg, og plutselig var det flere som kjente på seg at de ville være med på å fortelle historien.

– Mye handler om flaks, men også om å være tilstede der det skjer. Det handler også om tillit. At de jeg tar bilder av forstår at jeg ikke kødder det til. At jeg ikke presser dem til noe de ikke vil.

Siden 1993, har det skjedd mye. Nå dør vi ikke av hiv, men vi lever med hiv. Behandlingen har blitt bedre, og takket være nye medisiner er hivpositive smittefrie og hivnegative kan forebygge smitte. Likevel er det fortsatt mye stigma, og i 2015 tok Fin en rekke nye portretter av hivpositive, pårørende og personer i hjelpeapparatet til boka «Våre stemmer, HIV: 30 år i Norge», skrevet av Morten Borgersen.

Utrolig stygg debatt

Det er totalt ubegripelig at noen skal føle seg truet av transpersoner. Debattene og angrepene mot transpersoner er stygge.

Fin Serck-Hanssen

Kampen mot hiv og aids preget sterkt det skeive miljøet fra 80-tallet og fram til i dag. I dag er det andre kamper som kjempes. Som den kampen transpersoner tar for sin rettmessige likestilte plass i samfunnet, den skeive bevegelsen og for et fullverdig behandlingstilbud.

I bokprosjektet «Hedda» følger Fin Serck–Hanssens en ung transkvinne.
I bokprosjektet «Hedda» følger Fin Serck–Hanssens en ung transkvinne.

– Jeg er sjokkert over debattene som foregår for tida. Det er totalt ubegripelig at noen skal føle seg truet av transpersoner. Debattene og angrepene er stygge. Det er provoserende å se hva enkelte får seg til å si, sier Fin som i flere år har jobbet med sitt nye prosjekt, som i løpet av høsten gis ut som bok på forlaget Damiani Editore.

Fotografen har fulgt den 28 år gamle Hedda gjennom de ulike fasene i hennes kjønnsbekreftende behandling. For Fin startet det med Heddas mor.

– Hun er en venninne av meg. En dag ringte hun og fortalte at hun hadde fått en datter. Hun er eldre enn meg, så det var opplagt noe som ikke stemte i det hun sa. Men da var det Hedda som hadde kommet ut. Mora spurte om jeg ville dokumentere prosessen. Og det ville jeg. Det er en enorm tillit å få som fotograf. Hedda har gått gjennom en rekke operasjoner i den tida jeg har fulgt henne, med ekstremt store påkjenninger.

Boka er ikke først å fremst ment å være et innlegg i transdebattene, Fin mener at den kan bidra til å opplyse og avmystifisere.

– Boka er et stille og personlig portrett av et menneske i en prosess. Håpet er at boka skal være nyttig for andre i samme situasjon, og samtidig være en dokumentasjon av et menneske som kjemper for å få være seg selv.

Bøker

  • Fin Serck-Hanssen har gitt ut sju fotobøker:
  • «Våre stemmer Hiv: 30 år i Norge», Press Forlag (2015)
  • «In between pictures», Teknisk Industri/Falth & Hassler (2011)
  • «Normalizing Judgement», Fin Serck–Hanssen, Michael Petry Teknisk Industri (2008)
  • «Album», Aud Ganberg, Kim Levin, Berndt Arell, Fin Serck–Hanssen, Press Forlag (2002)
  • «Her er mitt legeme – Fin Serck-Hanssen og kroppens krise», Trond Borgen, Spartacus forlag (1998)
  • «Homage to Nora», Yoko Ono, Ina Blom, Fin Serck–Hanssen, Grøndahl Dreyer (1992)
  • «Sort Sofistikert», Cindy Haug, Fin Serck–Hanssen, Cappelen (1986)