Fredag 6. august 1993 inngikk Karen-Christine Friele og Wenche Lowzow og fire andre par partnerskap i Munch-salen i Oslo rådhus. Parene ble møtt av presse, jublende homoer og en håndfull demonstranter fra Jan-Aage Torps Seierskirken.

Homobevegelsen satte i 1988 ned en partnerskapsgruppe for å få vedtatt en lovregulering av homofilt samliv. Gruppas medlemmer var Anne Margrethe Lund, Karin Enderud, Mette Sørensen, Nils Riedl, Anne Holøien, Torstein Tranøy og Kjell Erik Øie. Det borgerlige flertallet i Justiskomiteen hadde avvist å knytte en regulering av homofilt samliv opp til partnerskapsloven, dette medførte en intens lobbyvirksomhet for partnerskapsgruppa.

Men 21. mars 1991 ble Aps forslag om å oversende lovforslaget til regjeringen for videre behandling endelig vedtatt i Odelstinget – takket være tre utbrytere fra borgerlig side. Partnerskapsgruppa hadde jobbet og lobbet gjennom fem år da partnerskapsloven endelig kunne tre i kraft 1. august 1993.
– Jeg var den eneste heltidsansatte i DNF-48, og dette var en stor jobb, men jeg gikk inn med en forventning om at dette skulle gå fort, forteller Mette Sørensen (51) som sluttet i LLH to år etter sammenslåingen med DNF-48.

– Uten den trua hadde jeg kanskje ikke orket. Vi møtte mye motstand i forhold til Kirken, og mange av høringsuttalelsene var skrekkelige. Men dette var den første positive rettighetsloven vi jobbet for. Før hadde det handlet mye om fravær av straff og store deler av arbeidet til homobevegelsen var forsvar. Dette var den første rettighetsloven man kunne benytte seg av, eller la være, sier Sørensen, som mener motstanden den gang var stor, og at bare et lite mindretall skjønte hva dette dreide seg om.

– Dette handlet ikke bare om en lov, men om å endre holdninger – både i samfunnet og den enkelte på Stortinget. Folkeaksjonen mot partnerskapsloven som ble dannet i 1992, var så ekstrem at mange ville i hvert fall ikke assosieres med dem og støttet oss. Nå er det ingen på min jobb som leer på et øyelokk, når jeg forteller at jeg er gift med en dame. For 20 år siden gjorde de det, sier Sørensen, som fortsatt feirer partnerskapsloven en gang i året sammen med partnerskapsgruppa.
– Arbeidet der er noe av det morsomste jeg har vært med på.

Slik feirer de dagen

Kim Friele (78), gift med Wenche Lowzow (87):
Det jeg husker aller best fra dagen, var folkemengden utenfor rådhuset. Jeg husker ikke så mye av seremonien inne i rådhuset, at vi sa «ja» til hverandre og slikt. Wenche og jeg hadde jo svart ja til hverandre allerede i 1977. Jeg husker det også som en gledens dags for alle homser og lesber. 20-årsdagen skal feires sammen med Marianne Butenschøn og Grete Holen, som også inngikk partnerskap i Oslo rådhus 6. august. Vi skal ha en sammenkomst på Geilo med en storslagen middag med dertil tilhørende fuktigheter på Hallingstuene. Det blir veldig hyggelig. Da den nye ekteskapsloven trådte i kraft 1. januar 2009, kunne registrerte partnere velge å beholde partnerskapet. Wenche og jeg beholdt partnerskapet og det har både en ideologisk og kvinnepolitisk bakgrunn. Jeg har bestandig vært motstander av det tradisjonelle ekteskapet, til tross for at det har blitt flikket på og modernisert med tida. Men det er fortsatt et såkalt kristent ekteskap, hvor kirken bestemmer betingelsene for inngåelse av ekteskapet og betingelsene for å kunne gå ut av ekteskapet. Det vil jeg ha meg frabedt. Et ekteskap bør være en avtale mellom partene og samfunnet, slik partnerskap var. Jeg hadde helst sett at man beholdt muligheten for å inngå partnerskap selv om vi nå har en felles ekteskapslov.

Anne Holøien (52), gift med Helen Vogt (58):
Mitt beste minne er fra da dørene til Borggården åpnet seg. Vi ble møtt av fotografer på vei ned gjennom tre etasjer, og jeg husker alle de andre også. Både storøyde italienske og japanske turister, den jublende homofile fanskaren, og Seierskirken som sto i hjørnet med protestbanner. Som en god nummer to husker jeg at vi kjørte med hest og kjerre gjennom byen, og at kelneren fra Grand Hotel kom ut med champagneglass til alle oss i vogna. Vi skal ikke feire denne dagen i år siden vi har det vi anser som vår egentlige bryllupsdag 25. februar neste år. Da har vi 25 års bryllupsdag, og den overskygger partnerskapsinngåelsen. I 1989 hadde vi en kjempefest, og vi arrangerte vår egen seremoni med en advokat og 120 mennesker til stede på en storstilt feiring. Vi gjorde om partnerskapet til ekteskap, men vi ventet noen måneder. 25. februar 2009 tok Helen med seg papirene ned til Skatt øst Oslo og sa: «I dag har vi 20 års bryllupsdag, så i dag vil vi gjerne bli gift. Damen svarte med et smil at dette så fint ut, og tok fram det store stempelet. Dermed var det i orden.

Marianne Butenschøn (66), gift med Grete Holen (62):
Det jeg husker aller best, er seansen i Rådhuset, og da vi kom ut av dørene mot Borggården. Jeg husker det havet av mennesker som sto der ute. Jeg begynner å grine bare jeg tenker på det. Hele dagen var utrolig flott. Spesielt kjøreturen i hest og vogn gjennom byen. Vi kjørte forbi Grand Hotel, og en kelner kom ut med champagneglass til oss. Disse tingene er det jeg først og fremst tenker på som det store kicket. Vi skal feire dagen 6. august. Da reiser vi til Kim Friele og Wenche Lowzow på Geilo. Vi var jo blant de første, så dette vi må feire sammen. Denne dagen skal vi mimre og spise og drikke godt. Vi har ikke gjort om partnerskapet vårt til ekteskap. Vi har ikke barn, så det har vi ikke noe behov for.