Når er en langt nok utenfor samfunnsnormen på den ene siden, til å passe inn på den andre siden? Og minst like viktig, når er en for langt utenfor til å passe inn på andre siden? spør Lynn Myrdal, styreleder i PolyNorge.

Jeg var en av mange som ble rørt til tårer når Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) ble til FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.
Endelig var den smale ekskluderende linjen byttet ut med genuint arbeid for mangfold, ikke bare for noen få. Jeg håpet at det markerte slutten på mange og lange år med trange kår for oss som falt mellom to stoler, eller ganske enkelt bare falt helt utenfor. Håpet var at nå – endelig – ble det jobbet for mangfold og ikke bare polariserte smale rettigheter for dem som passet enten i en liten boks eller i en annen.

Det er ingen tvil om at foreningen FRI representerer et maktsentrum i seksualpolitiske prosesser og samfunnsutvikling rundt tema som identitet, kjønnsuttrykk og seksualitet.
«FRIs mål er et samfunn der alle åpent kan leve ut sin identitet, kjærlighet, seksualitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert eller trakassert.»

Fint på papiret, men hvordan ser prioriteringene egentlig ut når det kommer ned til kroner og øre, tid og ressurser ? Hvem er egentlig «skeiv nok» til å faktisk være med i denne definisjonen av «alle», når det skal omgjøres fra fine ord til faktisk arbeid? Hvem er for langt fra normen til å fortjene å være inkludert? Hva vil det egentlig si å være skeiv? Jeg har lest årsrapporten og jeg er ikke imponert over bredden i arbeidet. Ja mye bra er gjort, men jeg savner fortsatt en satsning på bredde innen seksualitet og kjærlighet. FRI arvet ikke bare statsstøtte, medlemmer og politisk goodwill fra LLH når de skiftet navn. De arvet også historien – på godt og vondt.

Jeg jublet da lov om felles ekteskapslov kom, men det fulgte med en bismak. Jeg visste at i prosessen var det tatt tydelig avstand fra poly. Likeverdige og samtykkende relasjoner mellom flere var selvfølgelig ikke en del av det akseptable mangfoldet. Så bestyrtet ble LLH over at enkelte påstod at LLH også ville jobbe for antallsnøytral ekteskapslovgivning, at de ville melde aviser inn for Pressens Faglige utvalg for disse «løgnaktige påstandene» og grove overtramp. Når nå FRI som arvtager inviterer inn i varmen , så kjenner jeg at jeg er litt tilbakeholden.

Homo, lesbe, trans, poly, bi, BDSMer, pan, intersex, aseksuell, fetisjist, cuck, gender fluid og så videre. Hvem er egentlig nok utenfor den smale sti, til å være «alle» i praksis? Når det kommer til arbeidet med å skape et inkluderende samfunn på tvers av normer så er det kanskje ingen som har gjort mer positivt enn homobevegelsen siste 50 år. Inspirert av revolusjonerende bønder og videreført av kvinnekamp. Den kampen som har vært kjempet for homofile og lesbiske er enormt viktig og betyr uendelig mye for svært mange. Jeg sliter likevel med å stole på at det er mer enn kun på papiret at vi som ikke er homofil eller lesbisk er skeive nok, when push comes to shove. Er du ikke reindyrka homse eller lesbe så er du fortsatt litt annenrangs er mitt inntrykk. Jeg sier og mener annenrangs her, ikke ubetydelig eller verre. Følelsen jeg sitter med er litt sånn «Din identitet er viktig for oss. Vennligst hold linjen. Du er nummer ett-eller-annet i køen.» Likeverd er ikke mer eller mindre viktig for noen enn for andre. Det burde ikke føles slik at: alle identiteter er likeverdig, men familiekjære homoer er likeverdigere.

Jeg savner litt ydmykhet i forhold til at den smale bevegelsen ikke kun førte godt med seg. Måten bi, trans, BDSMere, polyer og andre gladelig ble skubbet under bussen underveis for å nå smale politiske mål, har også ført vondt med seg for dem som falt utenfor.

Til tider er målet så snevert at selv homser som ikke er homo på «rett» måte, føler seg uglesett. Som en homofil venn sa det så treffende: «Homomiljøet er så opptatt av å være heteronormative at det ikke er rom for noe annet.» De som ikke var skeive nok, eller for eksentriske, eller ikke hadde bestemt seg helt ennå, eller en mengde andre argumenter; ble med letthet ofret på veien. Målet helliget middelet og «freaks» ble med letthet skubbet ut i kulden.

Dette er også viktig historie å ta med videre. FRI har en viktig jobb å gjøre med å vise ydmykhet for det som er blitt gjort på veien mot målet. Er en kastet under bussen så tar det litt tid før en føler tillit og samhørighet. Jeg savner en tydelig holdningsendring gjennom faktisk satsing på bredde og litt selvransakelse.

Jeg og mange med meg er pokker meg skeiv nok. Jeg følger ikke den smale streite «normal-aksen» gjennom livet. Jeg er en av alle som fortjener å leve ut min identitet , og det er DU også om du føler det. Jeg ønsker et varmt og inkluderende samfunn for alle! Et samfunn der hvem du er, hvem du elsker eller hvordan du elsker ikke spiller noen rolle så lenge du viser respekt og omsorg.

Et samfunn der det ikke er ok å dømme noen for deres identitet – PUNKTUM.

Ikke bare beskyttelse for noen få utvalgte deler av ens identitet. Et samfunn der en er tydelig på at en ikke skubber noen ut i kulden for å komme inn i varmen selv. Et bedre samfunn for alle kommer ikke av seg selv. Vi må jobbe for det – sammen. Gjennom å feire våre seire, gjennom å være inkluderende selv og ikke minst gjennom å være ydmyk og lære av historien.

#skeivnok

Lynn Myrdal, styreleder i PolyNorge