Adrian Pracon er ansatt som politisk rådgiver i Mental Helse.
Adrian Pracon er ansatt som politisk rådgiver i Mental Helse.

Fra Utøya til Mental Helse

Adrian Pracon (30) overlevde terroren på Utøya. Nå skal han bruke egne erfaringer i jobben som politisk rådgiver i Mental Helse.

Publisert

– Å si at jeg gleder meg til å komme i gang med arbeidet vil være en underdrivelse. Jeg føler vi står på kanten av en revolusjon innen feltet for psykisk helse. Derfor trenger vi en aktiv og sterk organisasjon som Mental Helse til å vise vei for mer åpenhet og sterkere beskyttelse av de som trenger det. Å kunne bidra til at organisasjonen lykkes med arbeidet er mildt sagt en drøm gått i oppfyllelse, sier Adrian Pracon om den nye jobben som politisk rådgiver.

Kommunikasjonssjef Kristin Bergersen i Mental Helse er glad for at Pracon takket ja til jobben.

– Han er både en talefør og skrivefør person – metodisk og analytisk – og med engasjement for psykisk helse. Med Adrian på laget får vi økt politisk kompetanse og mer trykk i det politiske arbeidet, sier Bergersen.

22. juli 2011

I juni 2011 fikk Adrian Pracon jobben som fylkessekretær i AUF og i juli samme år dro han for første gang på AUF-leir på Utøya.

Adrian Pracon (30)

Seks år etter terroren startet Adrian Pracon på en målrettet utdannelse, først en bachelor i Peace and Conflict studies fra Bjørknes University College (2014-2017), siden en master i International Security fra Oxford Brookes University (2017-2018).

Han har lang politisk erfaring, både fra AUF og fra SV. Han har vært fylkessekretær for AUF i Telemark, valgkampsekretær for SV og kommer nå fra jobben som distriktssekretær for Viken SV. Han har vært tillitsvalgt i LLH (nå FRI) som fylkesleder i Telemark.

Han har skrevet boken «Hjertet mot steinen» etter sine opplevelser på Utøya 22. juli 2011. På bakgrunn av boken og som overlevende fra Utøya har han holdt mange foredrag og i tillegg vært medforfatter på flere bøker. Han har også vært en aktiv stemme i den offentlige debatten rundt viktigheten av åpenhet rundt psykisk helse.

– Jeg jobbet i Informasjonen. Jeg var på vei til kiosken for å kjøpe godteri og brus etter å ha snakket med moren min på telefon, som da var i Polen på ferie. Bomben hadde smelt i Oslo og jeg beroliget henne med at jeg var på verdens tryggeste sted. Etter bombeangrepet i regjeringskvartalet oppfordret vi alle om å bli på øya fordi det er et trygt sted. Så fikk vi beskjed på sambandet om at det var en politimann på vei over for å bistå oss. Det var en stor betryggelse å høre det, minnes Adrian Pracon.

Som alle vet i ettertid, men ingen på Utøya visste da, var det Anders Behring Breivik i politiforkledning som kom. Adrian traff gjerningsmannen tre ganger på Utøya. Første gangen da han kom opp bakken mot Informasjonen.

– Jeg var på vei til kiosken og løp gjennom teltleiren. Jeg forsto ikke hva som skjedde da skuddene kom, men løp sammen med flere andre mot vannet. Jeg var sikker på at dette var et skuespill, og var fast bestemt på at telefonen min ikke skulle komme i vannet og bli ødelagt hvis dette skulle vise seg å være en spøk. Derfor pakket jeg den inn i en genser og la den pent på holmen før jeg gikk ut i vannet. Lommeboka tok jeg med. Jeg tenkte jeg måtte kjøpe røyk når jeg kom til land. Jeg rakk jo ikke å kjøpe røyk på øya … Tanker som nå virker absurde, var der og da helt rasjonelle, forteller Adrian.

Fanget på holmen

Tidsperspektivet hans den dagen har begynt å falle på plass, takket være gjentatte gjenfortellinger av opplevelsene.

– Jeg var en av de siste ut i vannet, og hadde mye klær på meg. Jeg var utslitt selv etter å ha svømt bare 50-100 meter. Jeg valgte derfor å snu. Jeg var sikker på å drukne noen få meter fra land, men så dultet jeg borti en stein og kjente fast grunn og begynte å karre meg mot land. Der sto plutselig gjerningsmannen og skjøt mot de som svømte mens han ropte «alle skal dø!». Så snur han seg mot meg, og alt jeg klarer å hoste opp er «ikke skyt!». Han svarte ikke. Jeg så rett inn i løpet, og det eneste jeg tenkte var «jeg håper han skyter meg i hodet, eller hjertet. Så det går fort.» Men plutselig snur han seg og går. Det var en spesiell følelse, når man har innsett at man skal dø. Alt liv i kroppen min dabbet ut i det øyeblikket.

Utslitt, våt og frossen skiftet Adrian til den tørre genseren han pakket telefonen i.

– Jeg la meg ned i skjul og fikk postet den første meldingen på Twitter. Jeg hørte skudd og skrik mens han beveget seg innover øya.

Mens Adrian lå i skjul kom det flere som prøvde å finne et trygt gjemmested.

– Vi var vel rundt 20 stykker. Noen gjemte seg i buskene, andre bak trær og noen satt sammen med meg på den lille holmen. Så ble det helt stille. Skuddene hadde stoppet. Noen løp, andre kastet seg i vannet og dukket under. Da gjerningsmannen kom tilbake, fantes det ingen fluktmuligheter, vi var rett og slett fanget på holmen. Alle ble skutt. De som gjemte seg, de som spilte død og de som la på svøm. Bortsett fra en som hadde gjemt seg godt. Jeg hadde en jakke over meg, og lå og så ut. Jeg så folk som løp ut i vannet og ble skutt i ryggen. Vannet skiftet farge. Plutselig hørte jeg skrittene hans. Det jeg kjente øyeblikket før jeg ble skutt, var varme i nakke og rygg. Det var geværløpet jeg kjente.

Adrian Pracon i september 2011.
Adrian Pracon i september 2011.

Tvitret fra skjulestedet

Skuddet som skulle tatt livet til Adrian gikk bak hodet hans, inn i skulderen og revnet alt på veien ut.

– Det var et stort åpent sår, men det kjentes som et knip. Jeg kjente et voldsomt trykk mot hodet og hørselen ble borte. Men jeg så meg rundt for å se om det var flere som levde.

Adrian så en jente i vannet som spilte død, og fikk dratt henne på land. Så kom han som hadde klart å gjemme seg, og hjalp til. Adrian la seg på ryggen og presset skulderen ned mot holmen, mens han la hånden over skuddsåret på jenta og presset.

– Med andre hånden fant jeg frem telefonen og postet meldingen «Er skutt, men lever» på Twitter. Der ble vi liggende til politiet kom.

– Hvordan klarte du å være så rasjonell?

– Jeg skrev på Facebook for å gi informasjon til vennene mine der, og jeg vet at foreldrene mine verken har Twitter eller Facebook. Tanken på å kontakte dem var jo tilstede. Men min far har dårlig hjerte og moren min var som sagt i Polen. Det var lite de kunne gjort i denne situasjonen. «Dør jeg, så får de beskjed om det. Overlever jeg, ringer jeg fra sykehuset», var det jeg tenkte. Jeg sendte også mange tekstmeldinger til de jeg visste befant seg på landsiden. Etterpå ringte mange bekymrete foreldre og pressen. Alt jeg klarte å si var: «Ikke ring barna deres!».

Tiden etter terroren

I september 2011 fortalte Adrian Pracon til Blikk at han slet med «survivours guilt». At følelsene hans gikk i stå og at han bar på en stor tyngde.

– Jeg slet med det de to første ukene. Da gikk jeg ned i kne og spurte bare «hvorfor meg, hvorfor meg.» Men man må komme seg videre, og heller fokusere på hva man kan gjøre for å hjelpe andre. Det er en grunnholdning som kom tydelig fram 22. juli på Utøya. Handlingene deres viste hvor bevisst de unge var på å hjelpe hverandre midt i dramaet. Folk som løp ut i vannet og la på svøm mot land, sang sammen mens de svømte for ikke å få panikk. Det er sånne små ting som har gjort mye. Måten vi alle samarbeidet på øya er den viktigste grunnen til at ikke flere liv gikk tapt. Det er ikke noe jeg tror. Det er jeg helt sikker på.

– 10 år senere jobber du i Mental Helse. Hadde du trodd det den gang?

– Nei, aldri. Jeg hadde veldig lyst å engasjere meg, men på det tidspunktet var terroren fortsatt ekstremt nært og noe jeg stod midt i. Lærdommen jeg har tilegnet meg i løpet av de ti siste årene er grunnen til at jeg er der jeg er i dag.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg vet at jeg er privilegert, ikke bare fordi jeg får jobbe med psykisk helse, men også i livet mitt generelt. Terroren har vært, og er fortsatt, en tyngde i livet mitt, men også et privilegium i måten jeg ser på livet og på verden.

Det håpløse 22. juli-kortet

Adrian Pracon i september 2011.
Adrian Pracon i september 2011.

22. juli har blitt en del av det politiske ordskiftet. Noen eksempler på betente temaer er fremstående politikeres bruk av begrepet «snikislamisering» i innvandringsdebatten, og påstanden om at det finnes et 22. juli-kort som kan brukes av medlemmer av Arbeiderpartiet for å oppnå sympati og unndra seg kritikk.

Ifølge 22. juli-senteret kom det et vendepunkt i 2018, med daværende justisminister Sylvi Listhaugs etter hvert ikoniske Facebook-innlegg. Debatten i etterkant av innlegget var ikke bare preget av høy temperatur og sterke følelser, den avdekket også fundamentale forskjeller i forståelsen av terrorens årsaker og konsekvenser blant landets politikere og i befolkningen for øvrig.

9. mars 2018 la justisministeren ut et bilde på Facebook av maskerte, bevæpnede menn fra al-Shabaab-militsen i Somalia med overskriften: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. LIK OG DEL». Listhaugs følgetekst var: «Vi vil inndra pass og statsborgerskap til fremmedkrigere og terrorister raskt og effektivt! Det vil Arbeiderpartiet stemme ned. I kampen mot terror kan vi ikke sitte og toe hendene våre!»

Bakgrunnen for innlegget var et lovforslag fra Høyre og Frp om at staten skulle kunne frata visse personer norsk statsborgerskap uten å måtte gå via domstolene. Lovforslaget ble nedstemt av flertallet i Stortinget dagen før Listhaug la ut bildet på Facebook.

Publiseringen møtte voldsom kritikk fra en samlet opposisjon på Stortinget. Også personer innad i regjeringssamarbeidet kritiserte utspillet. Kritikerne mente at det å beskylde partiet som ble rammet av terror i 2011 for å sette nasjonens sikkerhet i fare og legge til rette for terrorister, i beste fall var ufølsomt. Overlevende og etterlatte, Arbeiderpartiet, AUF og andre politiske partier, samt en rekke kommentatorer i pressen, kritiserte utspillet for å ligge tett opp til den type konspirasjonsteorier som finnes mot Arbeiderpartiet og som var en sterk motivasjonsfaktor for Breivik i 2011.

Publiseringen førte til at partiet Rødt fremmet mistillitsforslag mot justisministeren. Et flertall av partiene på Stortinget sa de ville støtte mistillitsforslaget, noe som truet hele regjeringssamarbeidet. Listhaug mente hun hadde blitt forstått i verste mening og beklaget flere ganger i Stortinget. Hun valgte å trekke seg som justisminister 20. mars 2018.

– Jeg får vondt når noen bruker argumentet «22. juli-kortet», slik som Fredrik Solvang i NRK gjorde. Når Solvang, som er en anerkjent journalist som jeg respekterer, gjør sånt ... Det gjør vondt, sier Pracon.

«Når jeg snakket med Blikk om disse tingene for ti år siden, hadde jeg aldri sett for meg at verden skulle gå gjennom så mye som den har i de årene som har gått» sier Adrian Pracon.
«Når jeg snakket med Blikk om disse tingene for ti år siden, hadde jeg aldri sett for meg at verden skulle gå gjennom så mye som den har i de årene som har gått» sier Adrian Pracon.

Et norsk fenomen

Pracon har ikke trukket 22. juli-kortet, verken når han har utdannet seg eller når han fikk jobb i Mental Helse.

– Ok, på grunn av 22. juli fikk vi kanskje raskere time hos psykolog og andre hjelpetilbud, men det er den praktiske delen. Den andre overordnede delen handler om selve begrepet «22. juli-kortet». Jeg har aldri i internasjonal sammenheng hørt det begrepet. Det er utelukkende et norsk fenomen og det føles bare absurd.

Han har havnet i diskusjoner i årene etter 22. juli 2011 om ettervirkningene av terroren. Blant annet da han utdannet seg i England. – Der kunne de ikke forstå det hatet vi ble utsatt for i etterkant av terroren. De forstod heller ikke diskusjonen om tankegodset til terroristen og berøringsangsten rundt hvor det kom fra.

Rosetog og felles nasjonal sorg til tross. I årene etter terroren fikk den ekstreme høyresiden et oppsving i form av grupperinger som Den nordiske motstandsbevegelsen og partier som Alliansen. Pracon er bekymret.

– Og det tror jeg vi alle skal være, sier han, men legger til at han ikke er overrasket.

– Ikke i det hele tatt. Vi er ufattelig dårlig på å håndtere slike ting. Det gjelder ikke bare Norge, men hele verden. Da jeg snakket med Blikk om disse tingene for ti år siden, hadde jeg aldri sett for meg at verden skulle gå gjennom så mye som den har, i de årene som har gått. Likevel styrkes disse kreftene.

Sats på psykisk helse

Stortingsvalget går av stabelen 13. september i år. Adrian Pracon mener i den anledning det er på høy tid å sette mental og psykisk helse i høysetet.

– Ungdommen har allerede pekt ut psykisk helse som en av de viktigste sakene med hensyn til Stortingsvalget. Vi har allerede sett hvordan miljø har blitt en viktig politisk sak og en stor bevegelse. Nå må psykisk helse bli en like stor bevegelse.

Som politisk rådgiver i Mental Helse er en av jobbene han å bevisstgjøre politikerne.

– Mental Helse skal gjøre det vi kan for å tydeliggjøre hvilke partier som er villige til å satse på feltet. Det er viktig at folk gjør seg noen betraktninger om dette før de går til valgurnene. Vi ser jo at Norge ikke var forberedt på verken 22. juli eller pandemien vi nå står midt i – og de psykiske følgene dette har medført. Med tanke på psykisk helse har begge deler vært en gedigen fiasko.

Powered by Labrador CMS