London Pub
Uteservering i regnbuegata
Den nye uteserveringen på London Pub åpnet fredag ettermiddag med utmerket stemning, men uten å glemme alvoret. Drapene på to mennesker og den brutale skadeskytingen av et tyvetalls andre under terrorskytingen natt til 25. juni i fjor er ferskt i minnet.
Tradisjonelt har London Pub hatt et mannlig klientell, men hit ønskes alle velkommen.
– Er dere stamgjester på London alle sammen?
Blikk spør Paal Christian Mossin Gjøen, Thomas Strandberg, Robert Lian, Morten Franck og Daniel Anders Buss-Borgundvaag har gjort hverandre selskap rundt et av de nye utebordene på London Pub i Rosenkrantzgate.
Robert: De fleste av oss har gått her i mange mange år. London er et sted å komme hjem til, her møter du bestandig et kjent ansikt og kan være akkurat den du er, uansett tid på døgnet.
Morten: Det er lave skuldre!
Blikk: Hva betyr den nye uteserveringen for dere?
Paal Christian: Vi tar litt av gata tilbake. Fristedet vårt er blitt litt større, og det var på tide.
Robert: Ja, spesielt etter det som skjedde i fjor. Det er fint å ha fått på plass regnbuegata og denne serveringen, istedenfor å sitte trøkka oppetter en vegg.
Paal Christian: Uteserveringen kan bli en skeiv oase, nå som London har kommet seg opp av kjelleren og ut i dagslyset.
For at den oasen skal bli virkelig, mener gjengen at Rosenkrantzgate må stenges for biler.
Thomas: Det er også symbolsk viktig å få stengt denne gata etter hva som skjedde i fjor. I dette kvartalet er det en pub som har vært her i 44 år. Et trygt skeivt sted. Nå ser man kulehullet i veggen. Jeg ser på det hver gang jeg er her, og tenker at nå er her en spesiell historie.
Blikk: Har dere en annen opplevelse av London nå enn før terroren?
Robert: Nei, eller ja. London er fremdeles en «safe place», men det er veldig deilig og betryggende å kunne trekke ut i gata, at kommunen og bystyret er villig til å se at her trengs rom og penger.
Thomas: I sted så jeg en guttegjeng, ganske unge, de var høylytte og det at vi satt her var veldig spennende for dem, som om de var i zoologisk hage. Jeg trodde jo ikke at de skulle begynne å skyte, men...
Paal : Men en spyttet demonstrativt ned på gata, på flagget.
Robert: Det er mest sannsynlig han som kommer ut om 4 år! Latteren runger.
Paal: Jeg tenker at det er viktig at vi faktisk sitter her. Og det var viktig at London åpnet så raskt som de gjorde etter terroren. Vi hadde selvfølgelig gode venner som var her da det skjedde. Mandagen etter angrepet dro vi hit igjen, en av dem og jeg. Det var veldig tøft, men han måtte ta stedet tilbake med en gang
Robert: London er det stedet vi er godtatt, så vi ikke være redd for å komme hit, dette er rommet vårt. Et vi trenger.
Thomas: Jeg så nettopp årets trusselvurdering av Pride. De sier at det er like sannsynlig som usannsynlig at det skjer noe dette året. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. De som burde vite sitter og sier at de ikke vet. At vi bare må stole på at de gjør sitt beste. Vi her rundt bordet er en veldig synlig gjeng i prideparaden. Vi har tydelige uniformer og synger i kor. Men tenk på de som er trans, på maskuline lesber, de som virkelig synes hele tiden, absolutt hele tiden. Jeg er så redd for at de skal bli tatt, bare fordi de er så eksponerte.
Paal: Men man kan ikke gi opp. Skal jeg dø, så kan jeg dø i paraden. Vi må stå sammen og gå der sammen, også for de som ikke kan.
– Veldig mange av oss i det skeive miljøet har følt veldig mye etter terrorangrepet, sier Jon Reidar Øyan, bystyrerepresentant og leder i Arbeiderpartiets homonettverk.
– Vi er ganske forbanna og vi er ganske lei oss, og vi har behov for å være sammen. Derfor er det veldig viktig at vi får denne arenaen, for helt konkret å ta gata tilbake.
Øyan har flere ganger rettet skarp kritikk mot myndighetenes håndtering av terroren mot skeive, både før angrepet skjedde og mot arbeidet i etterkant. Han har også tatt sterkt til ordet for at Rosenkrantzgate må bli bilfri. Men det aller viktigste for Øyan nå, er at skeive finner sammen.
– Når myndighetene ikke lykkes med å beskytte oss, er vi nødt til å ha ryggen til hverandre. Jeg føler skillene i det skeive miljøet er mer visket ut nå, at vi er i ferd med å finne den felles fronten vi trenger mot de som faktisk er fienden. Jeg velger å si fienden, fordi jeg ser at hatet mot skeive er sterkere enn før, at retorikken er mer polarisert, sier Øyan.
– Det gjør vondt, og vi er nødt til å finne sammen for å utgjøre en sterk motkraft.
Blikk: Hva synes du om at uteserveringen er åpnet?
– Jeg synes det er bra. Men de bør sikre gata. Den skulle vært stengt av i begge ender. Det kan komme en bil i full fart. Selv har «John» tatt med seg et glass ut, men han holder seg tett ved inngangsdøra til London.
– Man må dessverre tenke på sikkerhet hele tiden, det skjer så mye rundtomkring, sier han.
Sammen med venner var han blant de første som nøt en leskende drikk da uteserveringen åpnet fredag ettermiddag. Hatoum synes det er viktig at London Pub og dermed skeive, blir mer synlig på gateplan.
– Jeg tror alltid man kommer til å kjenne på hva som skjedde her, men det er viktig å trosse frykten, sier Hatoum. Veldig viktig, understreker han, og legger vekt på den symbolske betydningen av at London Pub nå strekker seg ut i Rosenkrantzgate.
