Intervju
– Det er deilig å være i live!
Espen Evjenth (41) var på London Pub med kjæresten og venner natt til 25. juni. Da tonene til favorittlåta av bandet Yeah Yeah Yeahs strømmet ut av høytaleren bestemt de seg for en siste dans før turen skulle gå hjem, og en god natts søvn før paraden under Oslo Pride. Det skjedde ikke.
– Jeg og kjæresten hadde vært på en bursdagsmiddag hos en god kamerat. Han hadde importert et badstutelt fra Russland, så der feiret vi bursdag med badstu, bading og middag. Etter hvert ble vi kjørt til London Pub.
Det var kvelden før den store dagen med Oslo Pride-parade, så køen var lang, og det var mange kjentfolk ute.
– Jeg traff mange kjente og vekslet mellom kjelleren og andre etasje. Etter hvert fikk jeg lokalisert kjæresten min.
Det var som en kveld på London Pub skal være, men ganger ti. Espen og kjæresten begynner å bli slitne.
– Kanskje det var nok med badstue og fest, tenkte vi. Vi snakket om å dra hjem og slappe av før paraden dagen etter. Men plutselig hørte jeg tonene fra en sang jeg elsker.
Tonene er fra låta «Heads Will Roll» av bandet Yeah Yeah Yeahs.
– Det er et band vi begge liker. Da går hånda til kjæresten min i været og han knipser, som er et tegn på at vi skal danse. Så skal det sies at jeg er ingen danser. Jeg vugger frem og tilbake, litt som å poge opp og ned, men vi skulle ta den siste dansen før vi dro hjem.
Espen og kjæresten inntar dansegulvet og vokalisten i Yeah Yeah Yeahs, Karen O, rekker knapt å synge de første linjene: «Off with your head/Dance til you're dead/Heads will roll/Heads will roll/Heads will roll/On the floor», før terroren slår til.
Akkurat den tekstlinjen var et forvarsel på hva som var i ferd med å skje.
– Det kan ikke være mere beskrivende enn den tekstlinjen, Espen og tar oss med tilbake til øyeblikket som endret livet hans.
– Jeg rekker så vidt å danse en takt før det smeller i pannen min. Jeg husker jeg tenkte, «hva var det?». I neste øyeblikk kjenner jeg at jeg har mistet all kontakt med kroppen min. Jeg hadde ikke hender, jeg hadde ikke føtter. Så gikk lyset.
Kaos og frykt
Espen går i bakken og blir borte. Hvor lenge han er borte er han ikke sikker på. Han våkner av at kjæresten roper navnet hans. Når han åpner øynene, ser han kjæresten og flere andre rundt seg. Alle forsøker å skjerme han i kaoset som har oppstått inne på London Pub.
– Det må være ekstremt modige mennesker som valgte å bli hos meg oppi alt som skjedde rundt oss. Det er helt vanvittig å tenke på.
Etter hvert kom hjelpemannskap på stedet og tok seg inn på London Pub for å hjelpe alle de som var rammet.
– De stilte meg all verdens spørsmål, som hva jeg hadde spist til middag samme dag og hva fødselsdatoen min er. Jeg var inn og ut av bevissthet hele tiden. Jeg har da en bandasje på hodet, og kommer meg på en eller annen måte på beina, blir ført ned trappa og ut. Nå jeg treffer ambulansepersonalet forteller jeg har jeg har blitt truffet av et streifskudd. Det innebar at jeg ikke kom med de første ambulansene som kjørte til Ullevål sykehus.
Men det med streifskudd skulle vise seg å ikke stemme.
– Jeg ble sittende i gata utenfor London Pub og vente på at det skulle bli min tur til å fraktes til Ullevål sykehus.
Det tok tid før han selv skjønte han var skutt. Det var det andre som fortalte.
– Jeg gjorde bare det jeg var i stand til å gjøre akkurat da. Ligge i ro, og vente på hjelp. Hjelpepersonellet rundt meg var bekymret for tilstanden min, men vi trodde fortsatt det var et streifskudd som hadde truffet meg i panna.
Omsider fikk han plass i en ambulanse, en ambulanse som sliter med å finne veien fra ut fra Rosenkrantzgate og til Ullevål sykehus. Gatene var fylt med folk, politi og hjelpepersonell.
– Ambulansepersonellet tørker blod i panna mi, mens sjåføren sliter med å komme seg fram. Han som tørker blod av meg spør meg om jeg er sikker på at det er et streifskudd. Blodet fosser, og han kan se et hull i panna.
Det blir raskt klart at det sitter en kule i panna til Espen, og når ambulansen ankommer Ullevål sykehus er alt på plass, og han blir ivaretatt. Før han blir operert får han sendt en melding til foreldrene.
– Jeg fikk sendt meldingen «Hei, jeg er skadet, men er i gode hender. Snakkes i morgen.» Kjæresten min fikk ikke være med i ambulansen, men jeg fikk kontakt med en kompis og ba han om å ta vare på han. Det var det sanne kaos.
Etter operasjon og fjerning av kulen, fikk han plass på sengepost, og kunne få besøk av kjæreste, nære venner og ikke minst familien.
– Samtidig fikk jeg kommunisert med jobb og noen utvalgte i nettverket mitt.
«Feil sted til feil tid»
Allerede dagen etter, søndag 26. juni, la han ut en melding på Facebook, og fortalte venner og bekjente hva som hadde skjedd, og kom samtidig med en klar oppfordring.
«Jeg var på feil sted til feil tid, og var samtidig vanvittig heldig med hvor kula traff. Det siste gjør at jeg får leve og fortelle om hva som skjedde. Jeg tenker først og fremst på å bli frisk akkurat nå. Slapper av så godt jeg kan, takker ja til sykehusprest, akuttpsykolog og mer smertestillende. Så tenker jeg også på hvor vi skal videre etter dette», skrev han på Facebook, og la vekt på at skytingen var en målrettet terrorhandling som ble utført av én enkeltperson med mye vondt i seg.
Evjenth skrev også at den foregående debatten om pride har vært med på å gjøre pride til et innbydende og legitimt mål.
«Pride er ikke en ideologi. Det er en drøss av forskjellige mennesker med helt forskjellige tanker og grunner til å være med på å feire alt vi har felles og alt som gjør oss spesielle. Pride er kjærlighet til seg selv og til andre. Pride er synlighet og stolthet».
– Jeg forstod fort at det var viktig å gi informasjon til folk, slik at det ikke skulle bli en ryktefloom. Jeg ble skutt av det som skulle vise seg å være en muslimsk terrorist, som virket som han hadde en religiøs motivasjon mot skeive. Det var da jeg forstod at jeg måtte gjøre noe, sier han til Blikk.
– Hvis jeg kunne gjøre noe for å forhindre økt rasisme og fremmedfrykt, så ville jeg gjøre det.
Disse tankene kom på samme tid som Espen lå på sengepost på Ullevål sykehus.
– Jeg var sterkt bedøvet på Valium, så jeg skrev meg selv i søvn tre ganger natta til 26. juni. Våknet opp på morgenen og så hva jeg hadde skrevet ... leste gjennom noen ganger, før jeg bestemte meg for at det var greit, og publiserte det.
– I det samme kom en sykepleier inn og spurte om han trengte noen tabletter til frokost. Ja, svarte jeg, og spurte om hun ville høre hva jeg hadde publisert på Facebook, haha.
Det tok ikke lang tid før innlegget på hans private Facebook-profil ble spredt, og media tok kontakt. I skrivende stund har innlegget over tusen likes og har blitt delt nesten 2 000 ganger. I tillegg til Blikk, publiserte Dagbladet, VG og annen media innlegget.
Espen var også en av de som holdt appell 10. september da Oslo Pride inviterte til regnbuetog gjennom Oslos gater, som endte opp i en solidaritetsmarkering på Kontraskjæret.
De siste ukene har jeg snakket med tre personer som sliter etter terroren. Jeg er bekymret, og lurer fælt på hvor mange flere som ikke har det bra der ute.
Espen Evjenth
«I dag står jeg her i takknemlighet», begynte han appellen med.
«Takknemlighet for all kjærligheten og hjelpen som jeg selv har fått siden skytingen.
Takknemlighet for at jeg får oppleve det samholdet som har ført så mange ut i gatene i dag og som har ført så mange av oss hit.»
Engasjementet rundt det skeive og samhold er noe han har hatt med seg i alle år. Han vokste opp i den lille bygda Neverdal i Meløy kommune i Nordland, med om lag 800 innbyggere.
– Det var ikke noe miljø for sånne som meg der. Det var ikke noe miljø hvor sånne som meg kunne utvikle seg.
Studier førte han videre til Tromsø og Bodø, før han slo seg ned i Trondheim som 21-åring. Der tok han over ledervervet i Homo Nidaros, som senere skulle skifte navn til Skeiv Ungdom i Trondheim. Etter Trondheim stod Oslo for tur og vervet som leder i Skeiv Ungdom sentralt i 2009. I dag jobber han som organisasjonsrådgiver i Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU).
Tiden etterpå
Espen Evjenth er både imponert og skuffet over oppfølgingen i etterkant av terroren, ikke bare for sin egen del, men for alle de berørte.
– Jeg synes innsatsen i ettertid har vært veldig fragmentert. Jeg har problemer med å se helheten. Det psykiske helsevesenet i Norge trenger et løft. Skal du ha hjelp må du oppsøke det selv, sier han og forteller at han fikk tilbud om både fysioterapi og psykolog, men så kom sommeren.
– Da ble alt utsatt, og jeg opplevde at helsevesenet glemte timer jeg hadde. Det tar rett og slett tid å bli prioritert i Norge. Slik det er nå, må du ta ansvar selv, dessverre.
Espen Evjenth har selv kontakt med flere som opplevde terroren natt til 25. juni i år.
– De siste ukene har jeg snakket med tre personer som sliter etter terroren. Jeg er bekymret, og lurer fælt på hvor mange flere som ikke har det bra der ute. Helsevesenet vårt fungerer sånn at du må søke hjelp om du skal ha hjelp. Hvis du lurer på om du behøver hjelp, er det bedre å spørre enn å la være.
– Ikke vær en sånn som går rundt med brukket hånd og tenker at det sikkert er noen andre som har større behov for hender enn lille deg. Det er noen grunner til at folk begynner å slite nå. Jeg tror det er mange som har vært flinke til å passe på hverandre siden i sommer. Etter hvert blir kanskje nettverkene slitne og bekymret for å rippe opp i ting som ser ut til å gå greit. Eller kanskje en selv blir redd for å være til bry, ved å si at det fremdeles ikke går greit, sier han og minner om at hat er det siste som trengs.
– Hvis du trenger noe å hate, så vil jeg at du skal prøve å hate det konkrete som har skjedd. Ikke noen andre eller noe annet.