30 år med hiv. Et veiskille?

1. desember markeres Verdens aidsdag over hele verden. I år er det 30 år siden hivviruset ble oppdaget. Skeiv Ungdom og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) ønsker en ny retning i kampen mot hiv. Fra hivviruset kom til Norge på 1980-tallet, har det skjedd en formidabel medisinsk utvikling. Det som tidligere kunne bety en dødsdom er i dag blitt en kronisk lidelse som med tilgang på gode medisiner og gratis oppfølging fra staten har ført til at tilnærmet ingen hiv-pasienter utvikler aids. Medisinene er også så gode at flere hivpositive nesten ikke har målbare virustall i blodet etter å ha gått på medisinering en periode. I takt med den positive medisinske utviklingen, har hiv blitt stadig mer usynlig i samfunnet. Undersøkelser utført av FAFO viser at kunnskapen om hiv i befolkningen har gått fra å være på et ganske høy nivå til i dag å være preget av store kunnskapshull og fordommer. Særlig ser man dette blant de av oss under 25 år og de over 60. Holdningene har ikke fulgt med den medisinske utviklingen. I 1993 innførte man det som på folkemunne kalles "hivparagrafen", Straffeloven § 155. Paragrafen omhandler såkalte allmennfarlige smittsomme sykdommer, og har som formål å beskytte samfunnet mot spredning av slike sykdommer. Paragrafen skal i utgangspunktet dekke 33 sykdommer som deler betegnelsen "allmennfarlige smittsomme", blant annet klamydia, gonoré og syfilis, men brukes i dag nesten utelukkende i tilfeller som gjelder hiv. Domstolenes tolkning av paragrafen har etablert en streng regel til skade for de av oss som lever med hiv. Blant annet krever ingen av lovens alternativer at det faktisk har skjedd en smitteoverføring fra en hiv-positiv til en hiv-negativ part, og vi har flere eksempler på domfellelse med fengselsstraff for den hiv-positive der smitte ikke har skjedd eller der den hivpositive ikke er klar over egen hivstatus. Vi har i de senere årene sett en økt bruk av straffeloven § 155, ofte med påtalemyndighetene som pådriver, i tilfeller der to voksne mennesker frivillig har hatt sex. Dette mener Skeiv Ungdom og LLH er et sterkt tilbakeslag i forhold til seksuelle rettigheter. Vi mener videre at det er samfunnets oppgave å beskytte utsatte minoriteter. UNAIDS, FNs høyeste organ for hiv- og aidsspørsmål, klassifiserer paragrafen som diskriminering, og har rangert Norge som det femte verste landet i verden til å diskriminere(!) Slik havner vi i selskap med andre land vi vanligvis ikke ønsker å sammenlikne oss med. Norge som ellers er opptatt av å følge FNs anbefalinger og siden starten har spilt en aktiv rolle i organisasjonen, svikter på dette punkt. Dette gjelder dog bare den nasjonale politikken. Utenriks går vi i bresjen for at andre land i verden skal avkriminalisere og fjerne tilsvarende bestemmelser som den vi har selv. Samtidig ser en del land i verden etter Norge, et anerkjent land i verden når det gjelder helsepolitikk og med lave hivtall, når de skal forme lovgivning i eget land. Slik kan Norge bli en eksportør av diskriminering og stigma av de av oss som lever med hiv. Skeiv Ungdom og LLH er i likhet med resten av samfunnet bekymret over økende hiv-tall, spesielt mellom menn som har sex med menn. Vi tror dog at strenge straffer ikke fører til noen reduksjon, men ønsker at 30 årsmarkeringa kan bli et veiskille der man går i bresjen for en ny hivpolitikk som fokuserer på smittereduksjon ved kondom- og glidemiddeldistribusjon og folkeopplysning. Anvendelsen av § 155 i de senere årene representerer et alvorlig overtramp mot de av oss som lever med hiv, i tillegg til faren for at paragrafen har motsatt effekt enn det som var intensjonen. Helse- og omsorgsdepartementet har nå satt ned et utvalg som skal vurdere om § 155 virker diskriminerende og stigmatiserende. Skeiv Ungdom og LLH mener det er på tide at vi lever opp til våre humanitære og folkerettslige forpliktelser ved å fjerne § 155. Hiv er et virus, ikke en forbrytelse. Åshild Marie Vige, leder i Skeiv Ungdom og Bård Nylund, leder i LLH