404-barna: Kostik

Publisert

– Hver dag ropte de etter meg: «Monster! Feiting! Lesbe! Det går ikke an å være slik! Det er synd! Det hadde vært best om du døde!» Hei, 404-barn.Jeg har lest brevene i gruppa deres i lang tid, men først i dag tok jeg mot til meg og satte meg til å skrive. Jeg har lyst til å begynne med å si hvor takknemlig jeg er. De som har startet denne gruppa er fantastiske mennesker. Dere redder mennesker. Barn og tenåringer som ikke har noe sted å fortelle det som har skjedd i deres vanskelige liv. Nesten alle som skriver her er 14-18 år. Og i løpet av sine korte liv har de opplevd mer enn mange har opplevd når de er 30. Og de kommer seg gjennom det takket være dere. Takk! Jeg er 16. Jeg er lesbisk. Jeg går på tredje året på medisinsk fagskole, og nå har jeg det nesten helt bra. Men det som har skjedd de siste tre årene er det svært tungt å tenke tilbake på. Jeg vokste opp i en liten gudsforlatt landsby. Jeg var fire år da moren min kom ut for en ulykke. Hun ble dyttet og havnet under et tog og mistet begge beina. Faren min stakk fra oss da, han sa at han ikke ville bo sammen med en krøpling og et barn. Moren min og jeg bodde så hos bestemor og bestefar i landsbyen. Der hadde hun et forhold til en mann. Jeg husker ikke hva han het, og har ikke lyst til å tenke på det, fordi da jeg var fem begynte marerittet. Da mor ikke var hjemme passet han meg. Og han tok på meg. Da jeg var sju, voldtok han meg. Og mor vet fortsatt ikke om det. Hun gikk til trening for å lære å gå med proteser, og annethvert år var hun til behandling i St. Petersburg. Der traff hun stefaren min. Da jeg var 11, flyttet vi til Moskva. Mor fikk to barn med stefaren m in. Vi levde ganske bra. Jeg begynte på skole i Moskva. Og det var de verste årene i mitt liv. Jeg har aldri vært slank, selv om jeg har et ganske pent ansikt. Og jeg har min egen stil, som mange ikke forstår. Min egen musikk. Og så er det selvsagt legningen min. Da jeg begynte på skolen, var det ingen som la merke til meg. Alle ga blaffen i meg. Men så skjedde det at jeg forelsket meg i ei jente i klassen. La oss kalle henne V. I to år led jeg i stillhet. Og da jeg fortalte henne det, begynte helvetet. Helt til jeg var ferdig med niende, ble jeg daglig banket opp. Det gikk så langt som til beinbrudd og hjernerystelser. Men ingen brydde seg. Jeg kunne ikke fortelle foreldrene om det, for da ville jeg ha blitt banket opp enda verre neste dag. Hver dag ropte de etter meg: "Monster! Feiting! Lesbe! Det går ikke an å være slik" "Det er synd! Det beste hadde vært om du døde da du ble født! Det beste hadde vært om du aldri ble født!" Jeg klarte så vidt å fullføre niende klasse og begynte på fagskole, og ga opp kjærligheten til V. Etter at jeg begynte på fagskolen var jeg forsiktigere. Jeg fortalte ingen noe som helst før jeg traff S. Hun var en avviker, ganske androgyn, og jeg forelsket meg. Tre måneder gikk jeg og sukket etter henne, og til slutt ble jeg brutalt avvist. En lang og tung depresjon, og så traff jeg Violetta. Den vakreste jenta i hele verden. Hun studerte astrofysikk. Og jeg elsket henne som ingen annen. Vi var sammen et halvt år. Og da jeg bestemte meg for å fortelle det til foreldrene mine, ble jeg banket opp... Stefaren min. Han banket meg opp ganske brutalt. Men jeg tier om det. Moren min reagerte derimot rolig, selv om hun også kaller seg homofob. Og etterpå fikk jeg vite om hjernesvulsten. I bakhodelappen i hjernen min. Da forlot Violetta meg. Hun ga meg ingen forklaring. Men jeg tenker at det var på grunn av sykdommen. Jeg havnet i en dyp depresjon. Fire ganger prøvde jeg å ta mitt eget liv, men jeg ble reddet. Jeg forsøkte å henge meg. Fordi at jeg ikke så noen hensikt. Hvem trenger vel en krøpling med en svulst? I august i år skjedde det usannsynlige. Jeg ble med makt dratt ut av depresjonen av mennesker som jeg den dag i dag aldri har sett i det virkelige liv. Mennesker som jeg er bundet sammen med av musikken. Fans av gruppa My Chemical Romance og deres forum. Samtidig traff jeg også Anja. Vi traff hverandre på internett, møttes og forelsket oss. Livet mitt kom på skinner. Jeg fant ordentlige venner, selv om det bare var på internett. Jeg fant kjærligheten. Og svulsten min gikk i remisjon. Nå er nesten alt bra med meg. Jeg vil til slutt si bare en ting. Jeg vil ikke trekke noen moral ut av min historie. Bare lev. Elsk. Vær lykkelige. Vær tålmodige, og dere vil finne den som forstår dere og elsker dere slik dere er. Om ikke hele verden, så i hvert fall en person som blir hele verden for dere. Takk til dere for at dere fins. For at jeg ikke er den eneste som er slik. Deres Kostik, 16 år.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje:

De (u)synlige barna