404-barna: Nikita

Publisert

– Nylig fant jeg ut om gruppa 404-barna. Før trodde jeg at det bare var jeg som var slik, skriver Nikita. Jeg har veldig mange tanker og ord, men jeg klarer ikke å finne passende ord å begynne med. Jeg har mange ganger slettet det jeg har skrevet og begynt forfra. Det er synd at man ikke kan gjøre det i livet. Moren min fant tilfeldigvis dagboka mi, der jeg beskrev det som skjedde med meg, alle mine bekymringer og gleder; for jeg har ingen egentlige venner som jeg kan fortelle alt åpent til... Etter det hadde jeg en ubehagelig samtale med mor. Hun prøvde å fortelle meg at å kysse en gutt er unormalt og uakseptabelt i samfunnet. Hun foreslo at vi skulle gå til psykolog, deretter skylte hun på puberteten og hormonubalanse. Selv om den forbudne frukt fortalte hun... Men det endret meg ikke det spor, kan en si. Jeg skjønte at å føre dagbok ikke var det lureste jeg kunne gjøre. Og da tok jeg sjansen og fortalte om meg til venninna mi. Hun kjeftet litt på meg (hun likte meg veldig godt), men etterpå tok hun det greit. Nå er jeg veldig glad for at jeg har et menneske jeg kan fortelle alt til. For noen dager siden sa hun at hun ville hilse på typen min. Jeg hadde ikke noe imot det. Slik forsto hun at jeg var i gode hender, hos en som elsker meg og passer på meg. Min første kjærlighet var da jeg var seks år gammel. Jeg forelsket meg da i mannen til min gudmor. Han var en vakker ung mann. Fortsatt husker jeg hans smil, hans blikk og hans sterke hender som holdt meg. Mens han var på Kamtsjatka, var jeg i nærheten av ham hele tida, jeg vek ikke fra ham... men så reiste han uten å få vite om min kjærlighet. Jeg hadde også tilfeller da jeg forelsket meg i klassekamerater, men da jeg var på nippet til å fortelle dem det, ombestemte jeg meg brått. Jeg forsto godt at de var homohatere, og tok ikke sjansen. Jeg har måttet tåle mange ydmykelser og ukvemsord fra min stefar (han vet ikke om meg) og fra klassekamerater (de vet det heller ikke). Vi 404-barn har det svært vanskelig i denne homofobe verdenen... Nå tror mor at jeg har begynt et "normalt" liv... La henne fortsette å tro det, kanskje forteller jeg henne om min legning senere, men ikke nå. Når det gjelder min far, så eksisterer jeg ikke for ham... I min tidligste barndom la han ikke merke til meg og viste ingen omsorg. Han fløy mye med damer (foreldrene mine ble skilt etter 12 års ekteskap). Han var ikke interessert i meg. Når vi var på besøk, lekte han med andre barn, mens jeg sto litt unna. Og i dag tenker han ikke noe særlig på meg. Hvis det ikke hadde vært for bestemor, ville han ha glemt at jeg eksisterer. Nå skriver jeg til dere, jeg legger ut sjela mi i håp om at jeg vil bli forstått og ikke kritisert. Nylig fikk jeg vite om prosjektet "404-barna". Før den dagen trodde jeg at det bare er jeg som er slik. Men nå har jeg forstått at vi er mange. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle begynne, og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal slutte. Jeg vil bare si takk. Jeg vil veldig gjerne leve et sted der vi blir regnet for mennesker, og ikke annenrangs og som søppel. Og jeg tror oppriktig på at vi skal kunne leve i trygghet i Russland. Takk for at dere ga meg mulighet for å tømme sjela mi. Jeg føler det som om en stein har falt fra mitt hjerte. Nikita, 14 år.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje:

De (u)synlige barna

Powered by Labrador CMS