– Hei alle sammen. Jeg heter Sergej. Jeg er homofil og 16 år.

Jeg skjønte endelig min legning da jeg var 14. Før det prøvde jeg å kjempe imot, jeg rett og slett hatet meg selv, det var forferdelig skremmende å innrømme det overfor meg selv. Som en følge av det oppførte jeg meg svært homofobt selv, jeg forsøkte å framstå som homofob fordi jeg var redd for at noen skulle se at jeg var homo. Men tiden gikk, og jeg aksepterte meg selv. Så fortalte jeg det til en venn av meg, og han forsto og aksepterte meg. Deretter fikk etterhvert klassekameratene mine vite det (de forsto og aksepterte det også). Jeg var så glad at jeg bestemte meg for å fortelle det til mor også… og da begynte det. Hun aksepterte det slett ikke, hun begynte å si at hun ikke trengte noen slik sønn: «Når du fyller 18, så kan du dra til helvete!» Å se at det var sårende er svakt sagt….

Jeg ble kjent med en gutt i VKontakte. Vi avtalte å møtes, gikk en tur sammen og dro så hver til sitt. Underveis skrev vi kjærlige meldinger til hverandre. Alt var i sin skjønneste orden, men… Da han kom hjem, fikk foreldrene hans tilfeldigvis se disse meldingene. De tok smarttelefonen fra ham, fjernet siden hans i VK (dvs. innskrenket hans forbindelser med omverdenen), og før de fjernet siden hans, skrev eks-faren hans en melding til meg som var ganske homofob og full av banneord. Jeg følte meg svært dårlig. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre…

Det gikk to måneder. Tjoma fikk telefonen tilbake, og han fikk til å ringe meg og avtale et møte. (Å si at jeg var lykkelig er å underdrive.) Vi møttes, og da vi så hverandre igjen, klarte vi ikke å holde følelsene tilbake… Vi var svært lykkelige av å kunne være ved siden av hverandre igjen.

Men faren hans, som allerede visste om oss, gikk inn på hans private kundeside på Beeline og så at Tjoma hadde ringt meg, kjeftet han ham huden full og klarte til og med å brekke armen hans (drittsekken). Denne gangen ringte han meg og truet med at han skulle banke meg opp… Da jeg skjønte at jeg ikke kom til å se Tjoma mer, mistet jeg meningen med livet.

Det gikk fire måneder. Jeg hadde endelig innsett at jeg ikke kom til å se Tjoma mer… Og så 13. oktober 2013 ringte han meg! Og da skjønte jeg det… Jeg trenger Tjoma, han gir meg lykke, glede og håp. Vi avtalte å treffes, og 14. oktober 2013 møttes vi. Vi sverget at vi aldri, ALDRI mer skulle slippe taket i hverandre!

Men neste dag verken skrev eller ringte han meg. Jeg tenkte straks at det var på grunn av foreldrene, og jeg hadde rett.

I dag viser kalenderen 16. november, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er umulig å nå ham på telefonen (abonnenten er midlertidig utilgjengelig, får jeg høre). Jeg vet bare om metrostasjonen som er i nærheten av den medisinske fagskolen han går på, og tidspunktet omtrent når han tar metroen. Nå kommer jeg til å stå der hver dag og prøve å få øye på ham i mengden. Slik er livet mitt…

Kjære 404-barn, jeg ønsker dere lykke, kjærlighet og krefter slik at dere klarer å stå opp for deres rettigheter!

Sergej, 16 år, Moskva.

Les mer om Skeiv Ungdoms kampanje: De (u)synlige barna