Inkluderende feminisme på 8. mars

Politiets innsatsleder Erik Hestvik opplyser til NTB at de anslår at rundt 10.000 mennesker hadde møtt opp for å delta i markeringen på Youngstorget. På Eidsvolls plass inviterte Inkluderende Feminisme til alternativ 8. mars. Tilsluttede organisasjoner var PION, radiOrakel, Skeiv Ungdom, Skeiv Verden, SNU - Seksualpolitisk nettverk for ungdom, Comrades Inc., Grønn Ungdom, FRI Oslo og Viken og Solung Kristiania. Ifølge politiet møtte 500 mennesker opp for å høre appeller og slampoesi.

Les appellen til Jan Elisabeth Lindvik, styreleder i Fri Oslo og Viken.

Først av alt – gratulerer med dagen!

Denne gratulasjonen gjelder alle som er her – uansett kjønn, kjønnsidentitet, seksuell legning, binære, ikke-binære eller biologisk opphav.

Vi i Fri arbeider for likestilling og mot diskriminering av alle personer som bryter med normer for kjønn og seksualitet i Norge og i resten av verden.

Derfor sier jeg: gratulerer med dagen til oss alle!

Men når det er sagt så skulle jeg ønske jeg ikke trengte å stå her i dag.

Det burde være en opplagt sak at vi på selve kvinnedagen skulle kunne være sammen – i et felles tog som inkluderte alle - absolutt alle - og ikke bare «sertifiserte» cis-kvinner med politisk korrekte holdninger.

I år vil mange av dere støte på begrepet interseksjonalitet. Interseksjonalitet forteller om maktstrukturer innad eller i sosiale grupper. Eksempelvis mellom kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn – og kvinner med majoritetsbakgrunn. Interseksjonalitet betyr at vi kan avlese sammenhenger i diskrimineringsgrunnlagene. Vær klar over at der hvor det forekommer diskriminering, er den nesten alltid sammensatt.

Å være kvinne kan dessverre være grunnlag i seg selv. Er man da i tillegg transkvinne, ikke etnisk norsk, skeiv eller ikke funksjonsfrisk, ja, så øker graden av diskriminering.

Interseksjonalitet er det teoretiske grunnlaget for interseksjonell feminisme.

Som transperson er jeg forferdelig lei av å høre at transkvinner ikke er kvinne nok. Hvis vi skal legge en viss senterpartirepresentants syn til grunn, blir vi det aldri. Men kjære ... Vi er da i 2023 kommet forbi ku og kalv-stadiet?

I mine og i Fris øyne handler det om transkvinners basale menneskeretter.

Alt vi ønsker er å få være oss selv. Få være den kvinnen vi identifiserer oss som og som de aller fleste av oss har brukt store deler av sitt liv på å finne frem til.

En identitet som dere kan stole på er absolutt kvalitetssikret.

Likevel møtes vi av trakasserende uttalelser og transfobe holdninger i feminismens navn. Hvor trangsynt er det egentlig som medmenneske lov å bli?

Og hva med de av oss som er ikke-binære? Er det rett at de skal blir straffet med å ikke ha talerett eller ikke å bli representert på parolemøter for 8. mars? Nei, det er ikke rett, og det er noe Fri krever endring av.

Jeg er bare så forferdelig lei av at jeg og mine medsøstre til stadighet utsettes for hets, for hat og trakassering. Dette skjer ikke bare i sosiale medier men i våre offentlige mediekanaler. Og nå også på parolemøtene for denne viktige dagen hvor alle kvinner burde stå samlet. Og som om ikke det er nok, må enkelte attpå til stå en personlig kamp mot

langvarig hets og trakassering. En grusom heksejakt på enkeltmennesker som ikke er Norge verdig.

Transpersoner har en soleklar rett til trygghet. Se hva som er i ferd med å skje i andre land hvor rettigheter til homofile, lesbiske, transpersoner, andre skeive, til og med inkludert heterofile kvinner, hele tiden avkortes eller forsvinner. Å angripe rettighetene til en minoritet er i neste stadium et angrep på alles rettigheter.

Abortmotstand og transfobi går hånd i hånd. Nå må resten av kvinnebevegelsen våkne opp og se dette.

Da man for noen år siden i Danmark innførte loven om selvvalgt juridisk kjønn mente mange i det danske folketinget at det ville være som å åpne en låvedør! Som om man forventet tusener som ønsket å endre sitt juridiske kjønn.

Det ble til og med sagt at kvinner kom til å endre juridisk kjønn til mann for å få samme lønn som menn! Sånn ble det ikke, som vi vet. Ikke i Danmark og ikke her hjemme. Men loven som kom i 2016 har hjulpet svært mange til å få leve i det kjønnet og med den kjønnsidentiteten de har ønsket hele livet. Men også denne retten trues. Akkurat slik det skjedde i Sverige i fjor. Slå ring om loven. Ikke ta den for gitt.

Nå gjenstår å hjelpe våre ikke-binære. Vi må få innført en tredje kjønnskategori nå. Det hele er ferdig utredet. Det står bare på viljen hos våre stortingspolitikere. Fri vil fortsette kampen for tredje juridisk kjønnskategori, og vi vil fortsette å kjempe mot rikshospitalets behandlingsmonopol for personer med kjønnsinkongruens. Uten endringer her, skyves våre ikke-binære faktisk talt under bussen.

Når vi først snakker om politikernes vilje så er straffelovrådets forslag om endring av paragraf 316 ventet til behandling i løpet av året. Her foreslås at sexkjøp mellom voksne bør avkriminaliseres.

Samtykkeretten må inkludere retten til å si ja, også til handlinger som strider som samfunnets seksualmoral, da det viktigste må være å beskytte de som selger sex og ikke samfunnets moral. I Klassekampen kunne vi nylig lese at Hadia Tajik, på beste sosialdemokratiske moralske vis går inn for å bevare sexkjøpsloven. Det blir derfor kjempeviktig å stå opp for de foreslåtte endringene i månedene fremover.

Vi vet at kvinner er svært utsatt for overgrep. For voldtekter. At det også skjer i militæret, er helt forkastelig. Det er stygge historier og stygge tall vi har fått kjennskap til de siste ukene. Også transkvinner utsettes for overgrep. Bufdirs levekårsundersøkelse fra 2021 slår fast at transpersoner er de i samfunnet som skårer høyest på uhelse. Her må kraftige holdningsendringer til.

Her må vi bare få til å stå sammen og kreve endringer, kvinner, menn, transkvinner, transmenn, binære, ikke-binære, ja, alle vi som ser dette som klare brudd på fundamentale menneskeretter.

Skeive kvinner som gruppe lever i utgangspunktet gode liv. Likevel vet vi at de har helseutfordringer, som økt hyppighet av enkelte kreftformer. Vit da at Fri har fokus på kvinnehelse og ønsker at helsepersonell må få økt kompetanse på området. I tillegg krever vi at det forskes mer på denne typen kvinnesykdommer.

Jeg gikk i mange 8. marstog for kvinners rettigheter på 70-tallet. Det var ikke bare solskinn den gang heller, siden det var i Bergen så regna det nok hele tiden, men vi var i alle fall enige om de store sakene, som likestilling, likelønn og kvinners rett til abort.

Det er fælt å si det, men de samme parolene gjelder den dag i dag. I arbeidslivet tjener kvinner minst. Akkurat som for 45 år siden. Forskjellene og fattigdommen mange opplever nå rammer kvinner hardest. Sånn kan vi ikke ha det. Men det spesielle den gangen var at vi følte samhold.

Vi følte på solidaritet. Vi gikk i tog for et meningsmangfold. Det er dette jeg etterlyser i dag. Det er dette jeg mener med at det egentlig burde være helt unødvendig å stå her hvor jeg og Fri er nødt til å understreke det åpenbare: At vi alle en dag får oppleve en 8. mars hvor alle, absolutt alle, som stiller opp for likestilling, uansett kjønn eller kjønnsidentitet, binære eller ikke-binær kan kjenne seg velkomne, trygge og ikke minst inkluderte.

Fortsatt god feministisk feiring – og takk for meg!

Slampoet Mikala Sarah Kjær fremførte sitt eget verk "Jeg ble fortalt"

Jeg ble fortalt
At jeg måtte gå på opplyste gater,
aldri ta en snarvei eller spasere gjennom en park
At jeg måtte stikke fingrene i øynene til en overfallsmann og midt i ballene hans plassere et spark
At jeg måtte ha nøklene mine i hånda, parat til å slå
At jeg måtte jogge hjem fra byen, aldri gå
At jeg måtte droppe å ha navnet mitt på ringeklokka
det gjaldt åpenbart bare kvinns som bodde aleine i blokka
At jeg måtte ha på meg sneakers fordi ingen kan spurte i høye heler
og tekkelige antrekk, ikke skinnhotpants og mine rosa glitterbukseseler
At jeg måtte være edru på fest – i hvert fall ikke bli for full
At jeg måtte bevokte drinken min, så ingen krydra den med no tull
At jeg måtte ha peppersprayen du kjøpte til meg klar i neven, gjemt i en vott
hvis ikke var det min feil om jeg endte opp voldtatt og skamslått

Du sa at kvinner som går alene i mørket er som ensomme gaseller på en steppe
og at det bak enhver busk ligger løveflokker klar til å kneppe
Du nevnte ikke at mine fulle kompiser på fest kom til å prøve det samme
Og at sjokket over det skulle meg totalt handlingslamme

Du fora meg med misogyne og fryktinngytendetanker
Lenge innen du visste at dattera di skulle vokse opp til å bli en flatbanker
Med det kom det brått nye livsleksjoner å lære
Som om at man ute etter kl. 22:30 ikke kan holde hånda til sin kjære
Uten å få tilrop, tilnærmelser og tilbud fra fremmede som vil bli med dere hjem
Og plutselig står man i en truende situasjon bare fordi man vennlig avviser dem

Din intensjon var at jeg skulle unnslippe fare og alltid være trygg
At jeg skulle tørre å oppta min plass i verden, vandrende stødig med rett rygg
Du sa aldri at ikke alle skjæres over én og samme kam
Eller at samfunnets inndeling ville føles kveldende stram
At legning, hudfarge, identitet og kjønn
Legger føringer langt utover at man ikke får samme lønn

Det heter ikke privilegier, det heter rettigheter – et minste felles multiplum
Vær våken, ydmyk og empatisk – hvor var det i skolens pensum?
Lytt særlig til dine ikke-binære naboer, rullende venner, transfolk og ikke-hvite søstre og brødre,
Og glem ikke: Opplys deres mødre!
Som har tålt så inderlig mye fra tidens forstenede tann
Hvis målestokk for lenge har vært en hvit, gående, hetero cis-mann

La oss rive patriarkatet med kunnskap, samhold og livsglede
Som de sier i kirka, kom for alt ligger rede!
Holder vi hender kan vi danne en årvåken, likeverdigkjede
Og sammen en interseksjonell feministisk revolusjon i gatene lede!