– Innskrenking i abortrettighetene i USA rammer flere enn bare kvinner

For noen uker siden publiserte avisen Politico et lekket dokument som indikerte at høyesteretten i USA planlegger å sette til side Roe vs Wade, dommen som sementerte retten til selvbestemt abort som konstitusjonell.

De siste ukene har det vært mye diskusjon om hvordan dette vil påvirke kvinner i de ulike delstatene, politiske konsekvenser av en slik dom, og hvilke konsekvenser det vil ha for det amerikanske helsesystemet. Denne vinklingen kan lett gi inntrykk av at en innskrenkning i abortrettigheten bare vil gå utover kvinners helse og rettigheter. Derimot er det ikke bare kvinner som blir gravide. Å fjerne retten til selvbestemt abort kan få alvorlige konsekvenser for de av oss som er transmenn og ikke-binære i vår tilgang til reproduktiv helsehjelp.

Vanlige myter

Abort er en viktig måte å unngå uønsket graviditet, men heldigvis har vi også andre verktøy, blant annet prevensjonsmidler. Likevel krever bruken av prevensjonsmidler en kunnskap om egen kropp og fertilitet, noe transpersoner ofte ikke får. En vanlig myte, som også tenderer å opprettholdes av helsepersonell både i USA og de fleste andre land i verden, er at en person som får kjønnsbekreftende hormonbehandling blir infertile som følge av behandlingen.

Selv om forskning indikerer at bruk av hormoner kan påvirke fertiliteten i noen grad, er infertilitet langt ifra et faktum, og transpersoner og ikke-binære som beholder sine reproduktive organer kan fortsatt bli gravide. Dette betyr at mangel på relevant seksualitetsundervisning gjør de av oss som er trans og har en livmor, særlig utsatte for uønsket graviditet, og til en gruppe som har særlig behov for tilgang til abort.

Videre så møter denne gruppen også på mye diskriminering av helsepersonell. Graviditet og abort bærer også med seg sterke assosiasjoner til det feminine og kvinnelighet. Selv om flere av oss som er trans blir gravide og bygger familier, er det et problem at reproduktive helsetjenester for folk med livmor er i stor grad rettet mot kvinnelighet i samfunnet.

Større kamp for transmenn og ikke-binære

Forskning viser til at transmenn og ikke-binære møter unik stigmatisering i helsevesenet i henhold til gynekologisk og reproduktiv helsehjelp, blant annet gjennom feilkjønning (å bli referert til med andre pronomen enn man selv bruker), eller lite kunnskap rundt transhelse. Å oppsøke disse helsetjenestene kan oppleves som utilgjengelig når tjenestene er så sterkt feminisert, selv om de av oss som er trans har samme rettighet som alle andre til å oppsøke gynekologisk helsehjelp eller abort.

Resultatet er at en stor andel transpersoner ikke oppsøker hjelp fra helsevesenet, noe som byr på store helserisikoer. I forbindelse med abort kan dette innebære uønskede graviditeter og dessverre også bruk av farlige og illegale aborter, som kan være livstruende. Det er derfor viktig å jobbe for å gjøre aborttilbudet mer transinkluderende, men dette vil bli en ekstremt vanskelig prosess dersom abortlovgivning overlates til delstatene. I stater der de av oss som er ciskvinner vil måtte kjempe for retten til abort, vil kampen være desto større for de av oss som er transmenn og ikke-binære.

Frykter for skeive rettigheter

– I et land som hevder å være et demokrati, er dette alt annet enn demokratisk, sier Gro Lindstad i FOKUS.

Økonomisk sikkerhet

Dersom Roe vs Wade blir tilsidesatt, vil det være opp til hver enkelt stat hvordan de legger opp sin abortlovgivning. Mange stater har allerede såkalte trigger laws, som automatisk kommer til å forby eller kraftig innskrenke retten til abort så snart den nye dommen felles. For mange vil det betyr at for å få en abort vil man måtte reise langt, noe som involverer reiseutgifter, fritak fra arbeid og at man har et støttenett som kan bistå en.

Denne økonomiske sikkerheten er ikke en realitet for mange, men særlig ikke for de av oss som er trans og dermed, blant andre sårbarheter, er overrepresentert i fattigdomsstatistikken. Å få barn når man ikke har ressursene til det kan også holde en fanget i fattigdom, som bare vil øke denne dispariteten. Med andre ord vil en tilsidesettelse av Roe vs Wade skape store skiller mellom aborttilgangen for personer med livmor som er trans og cis på grunn av ulik økonomisk stabilitet på gruppenivå.

En uke etter lekkasjen fra Politico tredde for første gang en lov som ulovliggjør kjønnsbekreftende behandling til barn under 18 år i kraft i USA. Selv om deler av loven har blitt blokkert av en føderal dommer, er det fremdeles blant annet pålagt for lærere å rapportere til foreldrene om elever forteller at de tror de er trans, og det er ulovlig å gi kjønnsbekreftende operasjoner til barn under 18 år.

Transbarn ekstremt utsatt

I sin originale versjon gjør loven all behandling og “oppfordring” til dette, inkludert reversible hormonblokkerere, ulovlig og straffbart med opp til 10 års fengsel og titalls tusen dollar i bot. Dette betyr at en forelder som støtter sitt transkjønnede barn, eller et helsepersonell som gir noen form for kjønnsbekreftende behandling, reversibel eller ikke, kan måtte sone for dette. Naturligvis setter denne loven transkjønnede barn i en ekstremt utsatt situasjon, og tar fra dem behandlingsalternativer som finnes for ciskjønnede barn (blant annet hormonblokkerere er en vanlig behandling for barn som kommer i pubertet for tidlig). Fremst av alt er dette et kraftig inngrep på transkjønnede barn og ungdommers kroppslige autonomi.

Å se på måten transpersoners selvbestemmelse over egen kropp blir truet fra flere hold er av ytterste viktighet i den generelle kampen for seksuelle og reproduktive helserettigheter, både fordi rettighetene til de av oss som er trans ofte er særlig utsatt, og fordi det bør ses som et symptom på et større samfunnsproblem der retten til selvbestemmelse kan betviles og inndras på vilkårlige grunner.

Kroppslig autonomi

Det er ikke tilfeldig at innskrenkningen av transkjønnede barns rett til kjønnsbekreftende behandling og støtte, kommer samtidig som trusselen mot abortrettigheter. Som denne teksten har vist har alle personer, uavhengig av kjønnsidentitet, delte interesser i kampen mot disse konservative kreftene. Å innskrenke retten til selvbestemmelse over egen kropp på et premiss legitimerer også innskrenkninger på andre premisser.

Retten til kroppslig autonomi er derfor en felles kampsak, og full frigjøring krever en kompromissløs og interseksjonell forståelse av kjønn og kropp. Kampen for kroppslig autonomi og reproduktive helserettigheter må inkludere flere stemmer enn den gjør i dag, for at de av oss som tilhører marginaliserte grupper i samfunnet ikke ender opp med å bli ekskludert i prosessen. Når krefter forsøker å ta fra oss retten over egen kropp, er det derfor viktig at våre stemmer blir hørt og våre behov blir møtt.