Absolutt queer

I kategorien «homomusikk» er det sjelden man finner artister som fronter seg selv som lesbe eller homse. Derfor får du nå første del av Blikks guide til nye, spennende og absolutt skeive artister. Sjangeren «homomusikk» blir definert utfra helt andre kriterier, for å si det sånn. En gang for lenge siden stoppet verden opp og mange satt fast i en tidsklemme – ikke ulikt det Dorothy opplevde i «Trollmannen fra Oz», men folkens, «i don´t think we´re in Kansas anymore»! Qboy Når du blir omtalt som «homoversjonen av Lil´ Kim» har du en del å leve opp til. Ikke noe problem for rapperen Qboy. Halvt engelsk, halvt spansk og 100 prosent queer, er essensen av den 25 år gamle hip hopperen. Debutplata «Even The Women Like Him» kom i 2003 og sørget for stor interesse fra hip hop entusiaster og musikkpressen. Qboy legger ikke fingrene i mellom når han rapper og når det gjelder skjellsord som «faggot» utkonkurreren han uten problem Eminem. Hip hop artister liker å snakke om seg selv og er ikke plaget av dårlig selvbilde. Snarere tvert i mot. I låta «Bent Spittin» rapper Qboy «I'm real sugar/real rapper/realest British faggot emcee/Watch the boys cummin' and runnin' as haters all flee», og er et glimrende eksempel på at sex og politikk kan kombineres. Det er ikke bare homofober som får Qboy til å spytte ut satiriske rim. «Mange homoer har rap-fobi. De er oppfostret i en kultur som tilsier at homoer skal like Kylie Minogue og stereotypt dritt. Bare fordi jeg liker å ha en kuk i kjeften betyr ikke det at jeg liker den type musikk», skriver Qboy på sin hjemmeside. Qboy jobber for tiden med ny musikk, og et nytt album kan ventes tidlig i 2005. I tillegg er Qboy en av initiativtagerne til internettsiden GayHipHop.com og homoklubben Pac-Man i hjembyen Brighton. Katastrophe Se opp for Katastrophe! Plata «Let´s Fuck, Then Talk About My Problems» kom i desember og er Katastrophes inngangsbillett til artistlivet. Bak navnet Katastrophe finnes Rocco Kayiatos. En 24 år gammel transseksuell, kvinne-til-mann, klar til å utfordre både mainstream hip hop- og homokultur. Med bruk av rytmer, raske rhymes og knivskarp humor utfordrer Katastrophe selve mannsrollen og begrepet «normal». Karrieren skjøt fart i 1998 da han kapret førsteplassen på arrangementet Youth Slam i San Francisco. Katastrophe kaller musikken sin Emo-Hop, emosjonell og sårbar hip hop. Likevel slår tekstene like hardt som en baseballkølle. Og når avsenderen er en gatesmart transeksuell queergutt med tatoveringer, fører det selvfølgelig til mye oppmerksomhet. På låta «Written In Flames» ypper Katastrophe seg på Eminem. «He'll hate you for the kind of sex you're having/Rap about stabbing fags in body bags/No respect for women/And the rest are swimmin'/With women in expensive condominiums/Ain't sayin' shit 'cept what outfit they're wearin». Det at Katastrophe har laget musikk til lesbepornofilmen «Sugar High Glitter City» (2001) skulle være bevis nok på en uredd og ukonvensjonell artist. Filmmusikken ble nominert i kategorien «Best Soundtrack» under «Adult Video News Awards», men Katastrophe ble slått på målstreken av selveste Snoop Dogg. Scream Club «Girls Just Wanna Have Fun», sang Cindy Lauper en gang, og lesbene i Scream Club legger ikke skjul på det heller. Scream Clubs univers er komplett med røykmaskiner, såpebobler, synkrondans og lekre synth riff. Lesbene fra Olympia, Washington, kan allerede krone seg med tittelen «Rap's new feminist icons». Scream Club linker feminisme, politikk og antidiskriminering sammen til en felles kampsak. Budskapet pakker de inn i drivende rytmer og samplinger i en form som gjør at mange sammenligner dem med Le Tigre. Forskjellen er større enn likheten. Kjæresteparet Cindy Wonderful og Sarah Adorable har sin egen unike stil på både melodier og tekster. Sjekk albumet «Don´t Bite Your Sister» (2004) hvor du finner lounge hip hop, frekke danselåter, grovkornet sex og queerfeministiske kampsanger. En salig, og deilig, blanding. Fran Skal det gjøres tabloid er disse ordene essensielle; hivpositiv, eksjunkie, debutant og Madonna. Fran er en debutant med motiv og visjon, og han er ikke redd for å misjonere. Han er åpen homse, hivpositiv og debuterte for et øyeblikk siden med plata «Violent Silence». Om ikke livshistorien hans skulle være interessant nok, vil pressen garantert gi Fran oppmerksomhet på grunn av linken til Madonna. Låta «Violent Silence»er bygget opp rundt en sample av Madonnas «Why Is It So Hard». Madonna har ikke godkjent bruken. «Jeg har laget denne plata for å øke folks bevissthet om hiv- og aids problematikken. Alle inntekter fra salget går til hjelpearbeid. «Hvis hun (Madonna) sier nei tror jeg hun skuffer mange mennesker», sier Fran i et intervju med Rainbow Network. I 1994, åtte år etter han flyttet fra Italia til London, fikk han diagnosen hivpositiv. På samme tid ble han også hektet på heroin. Det tok mange år før han kom seg på beina igjen. Med eget plateselskap og hjelp fra venner, som Marc Almond, starter Fran et nytt kapittel. Debutplata «Violent Silence» er en eklektisk miks av stilarter som rock og synth. Remikser skreddersydd for dansegulvet blir levert av electrohomsene Marc Almond og Kinky Roland.