ULIKHET FOR LOVEN

Anne Hellum er professor ved Institutt for offentlig rett ved universitetet i Oslo. Hennes hovedområder er diskriminerings- og likestillingsrett, kvinnerett, menneskerettigheter og internasjonal utvikling, afrikansk rett og rettssosiologi.

I 2021 var hun medredaktør for den tverrfaglige antologien «Frihet, likhet og mangfold. Kjønnsidentitet og seksuell orientering i rettslig, medisinsk og samfunnsvitenskapelig kontekst». Boka bygget på prosjektet «Kjønnsidentitet og seksuell orientering i internasjonal og nasjonal rett», som hun ledet fra starten av i 2013.

– Det var viktig å bidra med juridisk kunnskap på et felt i rask utvikling, og hvor mye er uklart og uavklart, sier Hellum som er kjent både nasjonalt og internasjonalt for sitt arbeid innen likestillings- og diskrimineringsrett, kvinnerett og menneskerettigheter.

Norge under press

– Hvordan står det til med rettsstillingen for skeive i Norge dag?

– Norge har både vært i forkant og i etterkant av den menneskerettslige utviklingen på feltet. Da partnerskapsloven ble innført i 1993, var Norge det andre landet i verden som åpnet for at samkjønnete par kunne formalisere samlivet. I 2008 ble vi det det sjette landet som fikk felles ekteskapslov. Lovene lå i forkant av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen. Men da lov om endring av juridisk kjønn kom i 2016, var Norge et av landene i verden med de mest inngripende vilkårene. Kravet om at transpersoner både måtte være diagnostisert og ha vært igjennom kirurgisk inngrep, var i strid med både internasjonale menneskerettighetsnormer og Yogyakartaprinsippene, sier Hellum som mener at det var årsaken til at loven om juridisk kjønn ble en hastesak.

– Hastverket skyldtes at det lå et betydelig internasjonalt press på norske myndigheter som var opptatt av å framtre som et foregangsland når det gjelder lhbt+-personers rettsstilling, sier Hellum.

«Annen status»

Kvinner, barn, mennesker med funksjonsnedsettelser og mange andre grupper har sin egen menneskerettskonvensjon, men ikke skeive. Ifølge Hellum inneholder ikke tekstene til menneskerettighetskonvensjonene et uttrykkelig forbud mot å diskriminere på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

I praksis har skeives menneskerettslige beskyttelse blitt utviklet gjennom samlekategorien «annen status». De menneskerettslige klageorganene har , med utgangspunkt i denne åpne kategorien, gitt enkeltpersoner medhold i at de har blitt diskriminert på grunnlag av seksuell orientering.

Et annet forhold som har bidratt til å styrke skeives diskrimineringsvern, har vært endringen i kjønnsdefinisjon fra biologisk til sosialt kjønn.

– Under FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 var inkludering av lesbiske kvinner i erklæringen ett av de store stridsspørsmålene, forteller Hellum.

Religiøse og konservative kvinnegrupper stemte sammen med Den katolske kirken, og katolske og muslimske stater mot forslaget om å inkludere lesbiske.

– Men striden endte med at Beijing-erklæringen definerer kjønn som sosial konstruksjon. Det har bidratt til å skape en plattform der diskrimineringsvernet favner bredere enn kjønnsdikotomien kvinne/mann, sier Hellum.

Lesbiske mødre

Yogyakarta-prinsippene er ifølge Hellum, en deklarasjon som klargjør lhbt+-personers menneskerettigheter. Selv om den formelt ikke er en rettslig bindende konvensjon, bygger den på avgjørelser fra internasjonale menneskerettighetsdomstoler og overvåkingsorganer.

– Norge har ratifisert alle konvensjonene som er av spesiell betydning for lhbt+-personer, og støtter Yogyakarta-prinsippene, påpeker Hellum.

Det betyr at det norske lovverket på papiret er kjønnsnøytralt, og at lhbt+-befolkningen skal ha samme rettigheter og beskyttelse mot diskriminering som ciskvinner og cismenn. I alle fall i teorien.

– Problemet melder seg når lover, som på papiret er kjønnsnøytral, skal anvendes i praksis. I mange tilfelle virker de ulikt fordi de er grunnlagt på heterofile pars livssituasjon og tokjønnsmodellen, forklarer Hellum.

Ifølge jussprofessoren gjelder dette spesielt lover og praksiser relatert til reproduktive rettigheter, personvern, trygderettigheter, men også strafferettslig vern mot hatefulle ytringer og vern mot forfølgelse etter flyktningretten.

Et eksempel er folketrygdloven som, ifølge Austgulen, Sperre og Ikdahl, ikke tilrettelagt for at lesbiske kan føde med kortere mellomrom enn heteropar. Hvis lesbiske ektefeller får hvert sitt barn med mindre enn ni måneders mellomrom, vil stønadsrettigheter (fødselspenger) for kvinnen som fødte det første barnet, falle bort når et nytt barn blir født.

Uenige jurister

Ifølge Hellum handler gapet mellom skeives rettigheter på papiret og i praksis, også om både mangel på kunnskap og ulikt syn på hva som er i enkeltindividers eller i samfunnets interesse.

– Men loven om endring av juridisk kjønn har også avdekket at jurister nødvendigvis heller ikke er enige om hvordan lover skal tolkes?

– Det stemmer. Noen jurister vil vektlegge lovforarbeidene og lovgivers intensjon med gjeldende lov. I lys av lovens knappe og uklare forarbeider argumenteres det med at loven må tolkes innskrenkende. Mens andre igjen vil vektlegg hvordan loven står seg i forhold til de internasjonalekonvensjonene og erklæringene som norske myndigheter har forpliktet seg til å følge.

– De rettslige konsekvensene av retten til å endre juridisk kjønn uten diagnose og kirurgiske inngrep, er også omstridt. Enkelte feministiske og religiøse grupper mener at loven går for langt. Har det overrasket deg?

– Debattene avdekker problemer med loven, særlig forarbeidenes mangel på rettslig konsekvensutredning, sier Hellum.

Løsning i det blå

Ifølge jussprofessoren viser dagens stridigheter om hvordan ulike praktiske forhold skal løses i alt fra garderober til fengsler som er basert på tokjønnsmodellen at lovgiver har gjort en dårlig jobb. Det er overlatt til det enkelte individ å ta opp kampen. – Rettigheter knyttet til loven om juridisk kjønn er ufullstendig utredet. Det er et paradoks at loven er binær og basert på tokjønnsmodellen, og samtidig bryter med vernet i likestillings- og diskrimineringsloven der forbudet også omfatter diskriminering basert på kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, påpeker Hellum.

Du kan altså velge å definere deg som et annet kjønn enn det som er fødekjønnet, men du må enten definere seg som mann eller kvinne. Ikke-binære, altså personer som ikke definerer seg innenfor tokjønnsmodellen, anerkjennes ikke.

Hellum mener at forholdet mellom diskrimineringsvernet og lov om endring av kjønn bør inngå i en større offentlig utredning om behovet for å styrke skeives diskrimineringsvern.

Venter på utredning

Hellum tror at innføring av et tredje juridisk kjønn sammen med lov om endring av juridisk kjønn, vil kunne bøte på noen av disse problemene som i dag skaper konflikter.

– Men det var ikke noe press nedenifra for å inkludere en tredje kjønnskategori i lov om endring av juridisk kjønn som kom i 2016, heller ikke fra skeive organisasjoner. Årsaken var at mange var redde for at utredning ville ta for langt tid, og at det hastet med å få endret den menneskerettighetsstridige praksisen om vilkår for å endre juridisk kjønn, forteller Hellum.

Sju år senere ble det heller ikke denne gangen seier på Stortinget. I midten av januar i år stemte Helse- og omsorgskomiteen nei til Venstres forslag om et tredje juridisk kjønn. Komitémedlemmene ønsket å vente på utredningen som likestillingsminister Anette Trettebergstuen har satt i gang om saken, og som er ventet i løpet av våren.

Dårlige lovforarbeider

Diskrimineringsvernet i likestillings- og diskrimineringsloven fra 2018 er et annet problem, ifølge Hellum. Loven bryter med den binære kjønnsforståelsen, og forbudet mot diskriminering inkluderer også grunnlagene seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Selv om dette er viktig for å sikre vern mot diskriminering, mener Hellum at loven i mindre grad enn forventet styrker skeives diskrimineringsvern. Hun mener dårlige lovforarbeider er noe av grunnen til at så få når fram med klager til diskrimineringsnemnda som håndhever vernet.

– Forarbeidene er knappe og tynne. Da det ble innført forbud om diskriminering på grunnlag av etnisitet og nedsatt funksjonsevne, ble det oppnevnt offentlige utvalg som gikk grundig igjennom utformingen av ny lovgivning. Men det ble ikke oppnevnt et offentlig utvalg for å utrede innføring av forbud mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Forarbeidene her er på knappe 16 sider og sier lite om hvilke konsekvenser lovendringen vil ha for andre lover og praksiser.

Ikke krav på fri rettshjelp

Når det gjelder håndhevingspraksisen, er den også kritikkverdig, ifølge jussprofessoren. Da den nye diskrimineringsombudsloven kom i 2017, ble håndhevelsen av diskrimineringsvernet overlatt til Diskrimineringsnemnda. Målet var å effektivisere arbeidet, men Hellum mener at dette tvert imot har svekket rettsvernet.

–Tidligere kunne personer klage via Likestilling- og diskrimineringsombudet. I dag må de stile klagen direkte til Diskrimineringsnemnda og den må leveres skriftlig. Men mange avvises fordi de ikke klarer å framstille forholdet mellom diskrimineringsforbudet og sakens faktum på en slik måte at klagen tas til behandling. Det handler ofte om kompliserte rettsspørsmål hvor individene det gjelder har et stort behov for juridisk assistanse. påpeker Hellum.

Hissige debatter

Etter at lov om endring av juridisk kjønn kom i 2016, har det vært mange hissige og polariserte debatter der det hevdes at transkvinner ikke kan ha rettslig status som kvinner, og at transkvinners rettigheter gis på bekostning av ciskvinners rettigheter.

Et stridstema er om kjønn skal defineres kroppslig, eller som en kombinasjon av det kroppslige, sosiale og identitetsbaserte.

– Som medredaktør av antologien «Frihet, likhet og mangfold» og leder av prosjektet som boka bygger på, synes du det er frustrerende å ha vært med på å produsere solid forskning og kunnskap som i så liten grad gjør seg gjeldende i disse debattene?

– I grunnen ikke, men i dag ville nok boka hatt et kapittel om det politiske landskapet disse debattene beveger seg i både nasjonalt og internasjonalt, sier Hellum.

Enig med FNs kvinnekomité

Selv vil hun ikke være med på at det finnes en særegen kvinnelighet som utelukker transkvinner. Hun viser til FNs kvinnekomité som i sin fortolkning av FNs kvinnekonvensjon, har utviklet en interseksjonell forståelse av hvem som er beskyttet av konvensjonens diskrimineringsforbud. Konvensjonen anerkjenner at kvinner opplever diskriminering på grunnlag av samspill mellom biologisk kjønn, etnisitet, funksjonsnedsettelse, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

– Det er klart at når man jobber internasjonalt, blir man som hvit heterofil middelklassekvinne spesielt bevisst på at ulike grupper kvinner har ulike problemer. Gjennom mitt mangeårige arbeid i sørlig og østlig Afrika, har jeg måttet ta samspillet mellom kjønn, rase, etnisitet, religion og sosial stilling inn over meg. Kjønn kan ikke reduseres til biologi. Det konstrueres i samspill med historiske, kulturelle og sosiale forhold, slår Hellum fast.