Adrians valg

Før kjente operaelskere ham som Angelica Voje, men da mezzosopranen gikk på scenen i Stormen konserthus i Bodø i mars i år i «Ariadne auf Naxos» av Richard Strauss, var operasangeren for første gang oppført i programmet med sitt nye navn, Adrian Angelico.

Da Blikk møter ham på kafé i Kværnerbyen i Oslo, bærer han seg selv som en selvsikker og detaljbevisst fyr, med et lite stilnikk til Morrissey – kledt i mørke jeans, rutete dressjakke og svart slips. Frisyren ligger stødig og oser brylkrem, og han framstår som motsatsen til alt vi i våre fordommer forbinder med operadivaer og snobbete finkultur.

– Opera fikk et finkulturstempel på 50-tallet, men var egentlig folkekultur for mindre enn hundre år siden. Finkulturstempelet stemmer ikke. I dag er det billigere å gå i operaen enn å gå på fotballkamp, sier han med et skjevt smil og rører i sin doble cortado.

Takknemlig og overveldet

Adrian Angelico har for lengst blitt utropt til Norges nye store operatalent. I 2009 ble han tildelt to priser, Troldhaugens Grieg-pris og Ingrid Bjoners stipend, under Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, som er en av verdens ledende sangkonkurranser. I november ble han tildelt Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris for å satse på internasjonal karriere.

Jeg har ingen lidelseshistorie å fortelle, heldigvis. Jeg husker det var noen som forsøkte å erte meg, men det fungerte ikke.

Adrian Angelico

– Jeg føler meg så utrolig beæret over å få prisen. Jeg er både takknemlig og overveldet. Tidligere prisvinnere er talentfulle folk, og nå er jeg en av dem. Det er stort.

Med prisen på 300 000 kroner følger også en uavhengighet som er viktig for en frilansoperasanger.

– Nå får jeg større mulighet til å velge hvem jeg vil jobbe med, og hvilke jobber jeg vil ta. I tillegg gir prispengene meg mulighet til å jobbe med lærere som kan utvikle meg som artist og gjøre meg bedre.

– Er det fristende å vinke farvel til Norge?

– Å flytte utenlands? Nei, jeg elsker å ha Oslo som base.

Den nordnorske dialekten klinger godt i rommet når han snakker, til tross for at han ikke har tilbrakt mer enn fem år i fødebyen Tromsø.

– Jeg har fortsatt mye slekt og familie i Troms og har en sterk tilknytning til Tromsø. Nord-Norge generelt er en stor del av identiteten min, forteller Angelico, som også har samiske røtter.

Apokalypse i Groruddalen

Resten av barne- og ungdomsårene vokste han opp sammen med faren sin på Furuset i Groruddalen i Oslo.

– Helt siden jeg var liten, har jeg gått mine egne veier. Jeg spilte aktivt fotball, og favorittleken min var å late som om det hadde vært en apokalypse. Jeg fikk med vennene mine ut for å samle mat, slik at vi skulle kunne overleve verdens undergang. Jeg hadde lest en bok om en ung gutt som overlevde en atomvinter og vokste opp sammen med noen ulver. Den gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg lekte apokalypse gjennom hele barneskolen.

Han har aldri brydd seg noe særlig om hva andre måtte mene om ham, og forteller at han følte seg aldri utenfor selv om han var annerledes.

– Jeg var en nerd, og det var jeg stolt av. Jeg var også kreativ som barn og hadde en vennegjeng på barneskolen som jeg fortsatt har den dag i dag. Oppveksten min i Groruddalen var fin. Kreativiteten min var god å ha de gangene livet var vanskelig, som det er for de fleste av oss i løpet av livet.

Det «vanskelige» hang sammen med følelsen hans av utenforskap, men igjen peker Angelico på at de fleste har slike perioder.

– Jeg har ingen lidelseshistorie å fortelle, heldigvis. Jeg husker det var noen som forsøkte å erte meg, men det fungerte ikke.

Heavy metal og Tordenskiold

Musikkinteressen kom tidlig, mye takket være foreldrenes platesamling.

– Mamma var fan av Black Sabbath. Jeg spiller fortsatt albumet «Sabotage». Pappa var fan av Pink Floyd, og det var han som tok meg med på min første Metallica-konsert.

Gjennom heavy metal og rock ble Angelico fort oppmerksom på vokalister som sang i falsett.

– For eksempel Roger Daltrey i bandet The Who, som både pappa og jeg elsker. Pappa har alltid lurt på hvorfor jeg ikke synger Metallica-låter, men det er fordi jeg ikke har den type stemme. The Who-musikalen «Tommy» er mer i min vokalsjanger, for ikke å snakke om låtene til Queen. Freddie Mercury var en fantastisk vokalist.

Som de fleste barn og ungdommer har Adrian Angelico hatt forbilder han ser opp til. Men de er nok ikke de mest typiske.

– Den ene er Tordenskiold, den dansk-norske krigshelten og sjøoffiseren. Som meg tenkte han utenfor boksen. Han hadde jo dessverre et kort liv, men det var hårda bud på 1700-tallet. Det andre barndomsidolet mitt var Johann Friedrich Struensee, som var lege og politiker, og den egentlige makthaveren i Danmark-Norge i årene 1770–1772. Struensee innførte forbud mot tortur og slavearbeid. Topp karer!

Idolet Freddie Mercury

Men det ultimate barndomsidolet som fortsatt holder stand den dag i dag, er Freddie Mercury, vokalist i Queen.

– Freddie Mercury dreit i reglene. Han brukte sminke og gikk i kjoler når det passet ham. Det er ingen som kan si noe stygt om Freddie, sier han bestemt og avslører at det var Queen-vokalistens fortjeneste at han oppsøkte opera.

– Jeg ville finne det samme som Freddie Mercury fant i opera.

Når musikkanlegget hjemme fikk en pause fra Queen og heavy metal, var det musikalen «Which Witch» som dundret ut av høyttalerne. Angelico oppdaget den i 1992 som tiåring.

– Jeg elsket at de blandet opera og rock, og jeg spilte den CD-en hele tida, sier Angelico, som forteller at drømmen hans om å stå på en scene ble født til tonene fra denne musikalen av Dollie de Luxe.

«Which Witch» ble gitt ut på plate i 1987 og var i tillegg en helaftens musikal der handlingen var basert på historien om Maria Vittoria di Benevento, som ble brent som heks. For plata fikk duoen Dollie de Luxe Spellemannprisen 1987 i åpen klasse. De vant dessuten Gammleng-prisen i klassen pop i 1988.

«På scenen kan jeg spille hva faen som helst.»

Adrian Angelico

Turné med Dollie de Luxe

Sin unge alder til tross var ikke Angelico skyggeredd.

– En dag jeg spilte «Which Witch» på høyeste volum, ringte jeg til plateselskapet til Dollie de Luxe. Jeg forklarte at jeg ville synge i musikalen fordi jeg kunne alle sangene.

– Hva svarte de da?

– Jeg fikk beskjed om å skru ned lyden. De klarte ikke å høre hva jeg sa, sier han og ler godt.

Ole A. Sørli, direktør i plateselskapet NotaBene og manager for Dollie de Luxe, var stemmen i andre enden av røret den dagen.

– Sørli fortalte da at London-versjonen av «Which Witch» skulle på turné i Norge med World Festival Choir, og at jeg burde kontakte dem.

Som sagt, så gjort. Angelico dro på audition og fikk bli med på turneen.

– Det ble min første proffe jobb som sanger og starten på drømmen om en artistkarriere. Bare det å jobbe med så proffe folk som Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov og se hvordan de hadde det backstage, gjorde ønsket mitt om en artistkarriere enda sterkere. Jeg har møtt dem flere ganger siden, og i august i år fikk jeg synge «Which Witch» etter hukommelsen sammen med Ingrid Bjørnov i radioprogrammet «Klassisk vorspiel» på NRK.

Kan ikke lese noter

Etter «Which Witch»-opplevelsen var drømmen hans å bli musikalartist, men så ble det altså opera. Han studerte ved Royal College of Music i England og Internationales Opernstudio ved Operahuset i Zürich.

– Men jeg har diagnosen dyskalkuli, eller tallblindhet, så jeg strøk i matematikk på videregående. Selv om jeg hadde glimrende karakterer i alle andre fag, førte det likevel til at jeg ikke fikk studiekompetanse i Norge. Da gikk ferden utenlands og til Royal College of Music.

– På opptaksprøven fikk jeg beskjed at jeg sang på et masternivå. De skulle gjerne satt meg på et bachelorstudium, men jeg ville ikke bestått opptaksprøven engang, siden dyskalkuli innebærer at jeg heller ikke kan lese noter. Løsningen ble en audition til postgraduate, som er trinnet før masternivå. Jeg kom inn!

Siden har det gått fort i svingene. Han har lært seg mange teknikker for å kompensere for tallblindheten og har tolket krevende roller over hele verden siden gjennombruddsåret i 2010.

– Jeg håper jo at jeg er en god skuespiller. Det sies at jeg er det, koketterer han, og forklarer at han er opptatt av å gi alt i en rolle.

– På scenen kan jeg spille hva faen som helst. Får jeg i oppgave å spille Carmen, så er jeg Carmen. Skuespill for meg handler om å portrettere et menneske, og i den sammenhengen betyr kjønn ingenting.

7 kjappe med Adrian Angelico:

1) Hva er din favorittopera?

– Jeg har mange favoritter, men må jeg velge én, så må det bli «Der Rosenkavalier» av Richard Strauss.

2) Hvem er din favorittoperasanger?

– Jeg er stor fan av Jussi Björling. Han hadde noe unikt, og han hadde noe på hjertet. Jeg liker alle sangere som har en spesiell klang og en historie de vil fortelle.

3) Hva er de vanligste fordommene mot opera?

– At det er en utilgjengelig og elitistisk kunstform. Og at det synges på et språk man ikke forstår. Men opera tekstes, slik som filmer på TV, så det burde ikke være noe problem. En annen fordom er at alle operasangere er feite og store divaer.

4) Hvilken opera vil du anbefale nybegynnere?

Det er 400 år av stilarter å velge mellom. Men om jeg skal anbefale noen, så vil jeg si «Figaros bryllup» av Wolfgang Amadeus Mozart, «Tosca» av Giacomo Puccini eller «Don Giovanni» av Wolfgang Amadeus Mozart.

5) Hva hører du på når du ikke hører på opera?

– Akkurat i dag var det «Fy faen» med Hkeem feat. Temur.

6) Spiser du IFA-pastiller?

– Å ja. Jeg har alltid saltpastiller i lomma.

7) Hvis livet ditt blir en opera, hva er tittelen?

– «Mad About the Boy».

Vendepunktet Caitlyn Jenner

Sommeren 2015 satt han på en kafé i Covent Garden i London og sjekket Facebook. Da kom han over en YouTube-video der Caitlyn Jenner mottok Arthur Ashe Courage Award, en pris Jenner fikk for sitt mot da hun kom ut som trans. Videoklippet gjorde umiddelbart inntrykk på Angelico, som selv aldri hadde truffet en transperson.

– Caitlyn Jenner var jo allerede kjent både som tidligere OL-mester og gjennom realityserien «Keeping up with the Kardashians». Hun hadde en fantastisk idrettskarriere bak seg, og nå kom hun ut som transkvinne. Det var tøft gjort, og jeg ble bare veldig inspirert av henne.

Jenners takketale ble et vendepunkt for Angelico. Den satte i gang tanker og åpnet for nye muligheter.

Lov om endring av juridisk kjønn, som trådte i kraft 1. juli 2016, innebærer at personer over 16 år har rett til å endre juridisk kjønn uten at det stilles krav om en bestemt diagnose eller gjennomgått medisinsk behandling.

– En dag fortalte jeg til folk at jeg hadde skiftet navn til Adrian. Det lå ingen dramatikk i det, selv om jeg selvsagt hadde brukt mye tid og tanker på dette privat.

Blandede følelser

Valget hans førte til stor interesse fra pressen her hjemme, med tv-innslag på NRK og intervjuer i aviser som Dagbladet og iTroms. Det at han har fjernet brystene, fikk også spalteplass.

– Men jeg vil ikke fortsette å snakke om bryst og operasjoner hver gang jeg blir intervjuet, sier han og vi forstår at det hører privatlivet til. Reaksjonene på valget hans var uansett udelt positive, både fra familie, slekt, venner, kolleger og fra musikkmiljøet.

– Jeg får lov å være den personen jeg alltid har følt meg som, og det synes jeg er flott og befriende. Jeg ønsker ikke at hovedfokuset i min livshistorie for alltid skal være at jeg først levde som kvinne og deretter som mann. Min historie er unik, men det er alle andre menneskers historie også, sier han, og forteller at han ikke har møtt fordommer.

– Jeg selv var nok den med flest fordommer, om sant skal sies. Jeg hadde forventninger om å bli møtt med fordommer, og så skjedde det ikke. Mine egne fordommer ble gjort til skamme, rett og slett.