Velger seg Nairobi

– Nei, jeg kommer ikke fra bistands- eller misjonærfamilie, sier NRKs nye korrespondent i Afrika, Vegard Tjørhom, når Blikk etterspør hans interesse for Afrika.

– Mange tror det, men min far var sauebonde og gårdbruker. Jeg har derimot vokst opp med en mor som var mer enn alminnelig interessert i Nelson Mandela og apartheidpolitikken i Sør-Afrika, og det ble ivrig diskutert hjemme.

– Det forklarer seg, og vi vil gjerne gratulerer med stillingen som Afrika-korrespondent! I media kan vi lese at du har kapret jobben og danket ut 12 andre søkere. Hva er det som imponerer, korrespondentjobben eller fast stilling i NRK?

– Ha,ha,ha! Og takk. Jeg hadde faktisk fast stilling fra før av, men det tok sju år før jeg fikk det. Det var egentlig vanskeligere å få fast stilling enn det var å få denne jobben, sier Vegard Tjørhom.

– Det betyr at jeg var en av få interne søkere, men jeg tror kanskje jeg hadde stått like sterkt om jeg ikke hadde hatt fast jobb.

– Som intern søker stiller man så klart sterkere fordi man kjenner systemet. NRK er en av de få mediene som leverer både på TV, radio og nettsaker, og det er en stor fordel å ha erfaringer med det som korrespondent fordi det er en av de få jobbene man må levere på alle flatene.

– I tillegg kjenner jeg jo folk på innersiden, og vet hvordan det fungerer og hvordan det tenkes i det ulike redaksjonene.

– Men det er jo selvsagt mange som mener NRK burde rekruttere journalister utenfor, og det skjer jo. For eksempel så var NRKs Europa-korrespondent, Simen Ekern, og Kristin Solberg, NRKs Midtøsten-korrespondent, eksterne søkere.

– Var det sterke søkere på stillingen?

– Ja, listen var ikke så lang, men det var sterke navn på den . Blant journalister som dekker Afrika var de få som finnes på den listen, deriblant Mari Sæbø som er en anerkjent journalist med lang erfaring i dekning av Afrika.

– Det er nok hardere kamp om korrespondentjobber i London og Washington DC, så sånn sett skulle jeg gjerne ha sett at listen var enda lengre fordi det hadde jo betydd at det er flere journalister som er opptatt av Afrika.

– Både du og din kollega som du skal overta for er litt yngre enn korrespondentene på de populære plassene, betyr det at det er et aldershierarki i korrespondentmarkedet?

– Min forgjenger Ida Titlestad Dahlback og jeg er ganske unge i korrespondentkorpset, men det har vært både eldre korrespondenter i Afrika og yngre i de andre landene, så det er ikke aldershierarki på valg av steder.

– Men ja, jeg føler meg ganske ung i korrespondentkorpset. Jeg er vel den yngste, men jeg mener likevel at jeg har den erfaringer som trengs, og så gjenstår det å bevise det, sier Tjørhom.

– Er korrespondentjobber spesielt populære for alle journalister eller er det journalister med spesielt interesse som søker?

– Det kommer litt an på hvordan du ser på det. Søkerlisten har blitt kortere med årene, og det tror jeg er fordi at de som sitter på NRK ser at det er en krevende jobb. Det er høye forventinger og høyt press, og det er som sagt mange flater man skal levere på. Det er ikke slik det var i Tomm Kristiansen og Hans-William Steinfelds glansdager der man leverte til radio på morgenen og tv på kvelden.

– I dag er det 24/ sju, og man skal levere på alle nyhetsflatene og sosiale medier. Det er en krevende jobb og det gjør at søkerlisten har blitt kortere.

– Men det er også en jobb som henger høyt. Det er knyttet store forventninger til den som får jobben, og det er sterke meninger både om meg og min rolle.

– Det er viktig at det er meninger om hvordan stillingen som korrespondent forvaltes.

NRKs stemme i Afrika?

– Din forgjenger blir omtalt som NRKs stemme i Afrika. Det er jo et stort kontinent med 54 selvstendige stater som riktignok er bare fire mer enn USA, men adskillig mer konfliktfylt enn det er mellom de amerikanske demokratiske og republikanske statene.

– Hvordan føles det å skulle være én stemme for et helt kontinent og verdens nest største verdensdel med så store regionale forskjeller? Skal du dekke alle områdene - og må du være klar til å reise når det skjer noe ett sted?

– Det er mangfold i USA også! Men ja, jeg er enig i at det er større mangfold mellom statene i Afrika, ikke minst er det mye vanskeligere å krysse grensene.

– Jeg må nok være klar til å reise på øyeblikket, men jeg skal ikke drive med kontinuerlig nyhetsoppdatering. Det vil bli håndtert på desken i NRK, min jobb vil være å få til gode reportasjer rundt hendelser.

– Når det gjelder "stemmen fra Afrika" så er nok det en formulering som henger igjen fra tiden før digitaliseringen da radioreportasjene ofte besto av korrespondentens analyser som ble sendt i posten til NRK. Dagens digitale utvikling og verktøy som Afrika i aller høyeste grad er med på gir helt andre reportasjemuligheter.

– Jeg håper jo at jeg er den som skal formidle stemmer fra Afrika, og ikke være Afrikas stemme, og at det er et mantra jeg klarerer å holde de årene jeg skal være korrespondent.

– Målet er å få Afrikas stemmer ut til nordmenn. Jeg kommer sikkert til å intervju en og annen norsk ekspert på et felt, men jeg målet mitt er å belyse hvorfor Afrika står opp i de problemene kontinentet gjør i dag, sier Tjørhom.

– Jeg vil intervjue de som jobber med å finne løsninger, og utforske hvorfor de stanger hodene veggen.

– Hva er det med de afrikanske samfunnene som gjør at de sliter med så stor fattigdom? Ja kan man si, det er ofte relatert til korrupsjon og hvorfor kan man ikke bare slå ned på det?

– Men det ikke så enkelt, og det er hele den kompleksiteten og stemmene som finnes rundt det jeg vil formidle. For eksempel må vi huske at de landegrensene vi ser i dagens Afrika i stor grad er tegnet opp av europeere. I tillegg har mange afrikanske land endt opp med samfunnsmodeller som ikke tok særlig hensyn til de maktstrukturene som allerede fantes. Over tid har noen land klart å bygge sine egne styringssystemer, der noen fungerer bra, og andre har fungert veldig dårlig i mange tiår.

Karriereveier

– Dine sambygdinger er tydelig stolte av deg, og på sirdalmedia.no ble du omtalt med din nye stilling som Afrika-korrespondent. Der sto det at du etter tiår på Sinnes grunnskole begynte du på skigymnaset på Tonstad. Hva var det som trakk deg fra skiløypa til språk, statsvitenskap og journalist? Og hva er det med Afrika?

– Skiskyting er veldig stort i Sirdal, men jeg ble aldri god nok på ski. Jeg gikk mot Tarjei Bø [han har blant annet vært olympisk mester i skiskyting tre ganger, journ. anmerk.], og tapte solid for han.

– Jeg har alltid vært interessert i verden der ute, og likt språk og politikk. Og jeg har etter hvert blitt spesielt opptatt av Afrika, og har også jobbet der for Kirkens Nødhjelp og Flyktninghjelpa.

– Men jeg tror kanskje det hele startet med min mors interesse for Nelson Mandela, og at det har inspirert meg. Jeg har alltid heiet på de fotballagene som er litt outsidere og som møter litt mer motgang enn andre.

– Afrika er på mange vis et slikt kontinent, der potensialet er stort, men hindringene så mange. Også er det et område av verden som er full av kontraster og motsetninger. Det er så mye vakker og storslått natur og fantastiske mennesker og kultur samtidig som så mange av statene er preget av eviggående vold, konflikter og krig.

– Det er også et område med utrolig interessant politikk som hverken kan ses uavhengig av å ha vært underlagt de vestlige kolonimaktene som styrte ulike regioner av verdensdelen, eller de ulike landenes samspill med dagens supermakter.

– I dag er det store endringer på gang. Før var det vanligere at vestlige land - og stormakter intervenerte når det var konflikter, men nå er afrikanske land bedre på å organisere seg og ta tak i problemene. Statskupp og de politiske konfliktene i Mali har for eksempel blitt møtt med reaksjoner og sanksjoner fra både nabolandene og ECOWAS - De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap og den Afrikanske Unionen (AU).

– En annen positiv ting med den utviklingen er at regimet i Mali ikke kan skylde på at det er «vesten som prøver å diktere oss», for nå er det nabolandene som reagerer.

Med fare for egen sikkerhet?

– La oss være litt personlig. Du skal være korrespondent på et kontinent der det, ifølge tall fra 2015, er 34 stater som har forbudt homofili, og noen av dem operer med dødsstraff. Var det et tema under ansettelsesprosessen at du er åpen homofil med hensyn til din sikkerhet?

– Ja, men mest fordi jeg tok det opp selv. I korrespondentjobber er det ofte satt hvilken by man skal være i, men i denne jobben er det litt opp til korrespondenten hvor man vil være. Min forgjenger hadde sterke bånd til Cape Town, og flyttet kontoret fra Nairobi til Cape Town.

– Etter mye tenking har vi landet på at jeg starter med å teste ut Nairobi, men jeg tar ikke med hele flyttelasset og skriver leiekontrakter med en gang. Jeg skal kjenne litt på det, og kanskje lander vi på at Nairobi er det beste stedet. Der er det gode flyforbindelser både for reise i og utenfor Afrika, og det er et veldig god korrespondentnettverk der. Ikke minst kommer jeg tettere på den afrikanske hverdagen enn jeg vil gjøre i Cape Town som er en veldig vestlig orientert by.

Et steg inn i skapet igjen

– Hvilke tanker gjør du deg om hvordan du skal håndtere forbudet mot homofile når du selv lever i et samkjønnet forhold?

– Samkjønnet sex er kriminalisert i Kenya, men homofile kan stå offentlig fram, og det er et sterkt undergrunnsmiljø der som er veldig politisk aktiv. Om det blir Nairobi vil vi sikkert bli boende i områder med andre vestlige korrespondenter og diplomater, og der er det i alle fall trygt.

– Ulempen er lovgivningen og NRK har måtte ta en vurdering, men jeg mener at jeg til tross for min legning er lite utsatt. Det er den afrikanske lhbt-befolkningen som føler forbudet på kroppen og må leve med stor risiko i de landene som praktiserer undertrykkende forbud.

– Afrika er kanskje litt sånn det var da Kim Friele startet sin kamp her i Norge. De som tør å gå foran er beintøffe og møter harde sanksjoner og motstand fra både familie, samfunn og regjeringen. I noen land som Senegal er seksuelle minoriteter både forbudt og et svært politisk betent spørsmål, og det er jo ofte koblet til religion både i land der kristendommen og islam dominerer samfunnene. Mange afrikanske land hevder at homofili er et resultat av vestlig påvirkning, og i noen land hevdes skeive aktivister å være vestlige agenter,

– Så jeg vil tro at jeg vil leve helt greit, men må muligens ta et skritt inn i skapet igjen både når det gjelder hvordan jeg opptrer og hva jeg sier.

– Min partner og jeg vil neppe holde hverandre i hendene når vi er ute. Men å holde legningen min skjult for andre er jeg jo vant med fra min egen ungdomstid, så det er ikke noen ny erfaring. Men jeg skulle jo helst sett at dette ikke var noe tema i det hele tatt.

Sirdøler, tro og legning

– På Twitter presenterer du seg som «sirdøl». Det indikerer, ifølge Wikipedia, at du kommer fra Sirdalen, og det er vel det stedet Norge med størst tetthet av bedehus?

– Jo, ha, ha, ha, men det har forsvunnet noen bedehus de siste årene. Mange vil nok si at det ligger midt i bibelbeltet. Jeg har en kristen bakgrunn, og jeg har vokst opp med kirka og arbeid i kristne organisasjoner med konservative tanker og lav takhøyde.

– Det er en liten plass - i underkant av 2000 innbyggere. Hvordan var det å vokse opp som skeiv i et så lite miljø? Visste sambygdingene dine at du var homofil?

– Det er ikke lett på et sånt lite sted, det er en bygd homofile reiser ifra, men jeg håper og vil tro at det er lettere i dag.

– Så jeg sto absolutt ikke fram da jeg bodde hjemme, det gjorde jeg ikke før jeg flyttet til Oslo og begynte å studere. Det er vel slik det er for de fleste - at man ikke står fram som ungdom, men at det er en prosess man gjør over tid?

– Jeg tok det steg for steg, og om ikke noen spurte eller at det falt seg naturlig i samtalen formidlet jeg ikke at jeg var skeiv. Jeg synes det er litt påklistret å skulle presentere seg med legningen.

– I dag vet vel alle i Sirdal at jeg er homofil, og det skyldes at KRIK som er en landsdekkende kristen idrettsorganisasjon som jeg selv var veldig aktiv i, ville vedtaksfeste at man ikke kunne være skeiv og leder i KRIK. Den kampen tenkte jeg at jeg ville ta, og sto offentlig fram og argumenterte imot ledelsen.

– Vi vant saken, og mange forlot organisasjonen av den grunn.

– Det var en delvis seier og endte med et litt ullent vedtak, men homofile kan i alle fall være ledere, sier Tjørhom.

Han forteller at årsaken til at han tok den kampen da han selv var i slutten av 20-årene at han ville at andre unge skulle se at det er fullt mulig å være skeiv og kristen. Og at de skal kunne føle seg velkommen i KRIK.

– Hvordan var det å være homofil i et kristent miljø? Opplevde du negative kommentarer eller hets? Og hvordan reagerte du på debatter innad i KRIK med visshet om hvem du selv var?

– Kristen Norge slår som kjent ikke om seg med skjellsord, så det var mer det at det ikke var et tema enn at det ble sagt stygge ting til meg. Holdningene kom fram nå vi snakket om det som var syndig og det som ikke var syndig. Og samtaler om seksualitet inkluderte ikke samkjønnede relasjoner. Stilte man spørsmål til det kunne man få svar man ikke ville høre.

– KRIK var jo beryktet i de kristne miljøene for å være en sjekkeplass - det var et sted for å finne sin framtidige kone eller ektemann. Så jeg balet mye med tanker om min egen legning, og ja, det tynget.

– Vi kunne legge anonyme lapper i en kasse ting vi ønsket å bli bedt for, og jeg husker at det som oftest var legningen min som var tema om jeg skrev en slik lapp.

– Ønsket du at bønn skulle endre din legning?

– Nei det var ikke snakk om noe konverteringstenkning. Man drev ikke på med slikt i KRIK. For meg så handlet det om at jeg hadde mine bekymringer, og det virket mye enklere å være heteroseksuell både når det gjaldt mulighet for valg av partner, og hva framtiden skulle bringe med barn og familie. Og det er jo mye enklere.

– Vi er utsatt for vold, trakassering og forbud, og terror som i sommer under Oslo Pride, sier Tjørhom.

– Men, det kan jo også være en utfordring å stå fram som troende i skeive miljøer. Det er mange som naturlig nok har et agg til Kirka, eller ikke skjønner hvordan det er mulig å tro på at det finnes en Gud.

Hverdagsliv, sivilbefolkningen og skeivt liv

– Du har uttalt at nyheter fra Afrika som oftest handler om statsledere, krig og interne konflikter, og du vil gå tettere på hvordan sivilbefolkningen lever. Gjelder det også formidling av nyhetsstoff fra skeive organisasjoner og undergrunnsmiljøer?

– Jeg kommer ikke til å skrive om homofiles liv bare fordi jeg selv er homofil, men jeg kommer til å skrive om politisk saker som berører homofile. Det er stor forskjell mellom de ulike landene om hvordan forbudet håndheves. I Nairobi kan som nevnt homofile være offentlig, selv om samkjønnet sex er kriminalisert og de opplever trakassering og diskriminering, mens i Uganda er det et veldig politisert tema.

– Nylig ble menneskerettighetsorganisasjonen SMUG (Sexual Minorities Uganda), som jobber for rettigheter til lhbti-befolkningen stengt ned. Skeive aktivister utsettes for politiraid og hevdes å være vestlige agenter. Vold mot homofile sanksjoneres ikke, og noen politikere har til og med foreslått dødsstraff.

– Motstand mot homofile har i noen land en sentral plass i politiske valgkampanjer, og både landets egne religiøse leder og tilreisende amerikanske misjonærer driver aktivt anti-homokampanjer.

– Det er mange fasettert, og det som skjer Uganda har store paralleller til det som skjer i noen land i Øst-Europa der anti-homopolitikk har blitt en del av regjeringspolitikk. Det vil det være interessant å skrive om, og ikke bare hva som skjer, men også prøve å forstå hvorfor det skjer.

– Så det at jeg selv er homofil vil være underordnet sakens interesse. Samtidig er det mulig at jeg lettere får innpass i miljøer som kan være stengt for andre. Og det er mange interessante reportasjetemaer som for eksempel så kalte «safehouses», som er et botilbud til ungdom har blitt kastet ut eller rømt hjemme i fra for å unngå at de blir gatebarn. Det kan også være moro å skrive en reportasje om det livlige skeive nattklubblivet i Nairobi.

Korrespondentlivet

– Hva gleder og gruer du deg mest til?

– Byråkratiet er helt klart det jeg gruer meg mest til. Det å søke visum for å krysse landegrensene og ofte til land som ikke er så glad i journalister, kan være et krevende byråkrati.

– Sikkerhet er også noe jeg tenker på - spesielt i konfliktområder som Somalia, Sør-Sudan og Kongo. Om det skjer noe så har man ikke det samme sikkerhetsnettet som korrespondenter i London og Washington DC har.

– Det jeg gleder meg mest til er å kunne jobbe fra en plattform som NRKs korrespondent i Afrika gir meg, og nå ut med nyheter slik at folk kan være mer oppdatert på det som skjer der.

– Det er andre forventninger til korrespondentrollen, og jeg håper at jeg jeg kan leve opp til den tilliten jeg har fått.

Fem kjappe:

Hvilket afrikansk land er ditt favorittland?

Mali er nok landet som ligg mitt hjarte nærast etter at eg budde eit år der. Det er eit vakkert land, med elva Niger som snirklar seg som ei blodåre gjennom landet. Men samtidig eit land med enorm fattigdom, og ein stadig verre konflikt. Malis folk, og alt det dei må tole, er noko eg tenker mykje på.

Hvilken bok av en skeiv afrikansk forfatter vil du anbefale?

Eg er ingen stor boklesar, men ei bok som står på lista over kva eg ønskjer å lese er «La Bastarda», skriven av Trifonia Melibea Obono frå Ekvatorial Guinea. Den handlar om tenåringen Okomo som veks opp utan foreldre, men bur hos bestemora. Når ho etter kvart søker kontakt med sin homofile onkel blir ho kjent med nokre mystiske jenter som vekker noko inni ho.

Hvilken skeiv artist/musiker fra et afrikansk land hører du mest på/vil anbefale?

Queen og Freddie Mercury frå Zanzibar i Tanzania er den desidert største og beste. Elles sprenger transpersonen Titica skap i Angola, og er eit førebilete slik sett. Og reint musikalsk trur eg Shishani, med røter frå Namibia, må trekkast fram. Hennar musikk kan du lytte til både om du treng bakgrunnsmusikk til ein romantisk samtale langt utpå natta, eller om du har ansvaret for spelelista til ein trendy klesbutikk i London. Roleg musikk med vakker vokal, som skaper ro.

Hvilken skeiv film fra en afrikansk regissør vil du anbefale?

«I am Samuel» er ein dokumentar som fortel den ekte historia om ein ung kenyansk mann som har funne sin livs kjærleik i Alex, men som samtidig har ein far som ikkje akspeterer at sonen er homofil. Vond, men samtidig fin. Aktuell film, som også får oss bortskjemte norske homoar til å reflektere litt over kampen som tidlegare generasjonar med norske homofile har kjempa for at me faktisk har kome dit me er i dag.

Hvilken skeiv afrikanske ikon burde Blikk-leserne bli kjent med?

Eg har vore heldig å få møte Frank Mugisha. Han er leiar for den ugandiske organisasjonen Smug, som jobbar for skeives rettar. Han risikere livet sitt for denne kampen, og bur i eit land kor det har blitt farlegare å vere skeiv dei siste åra. Nyleg fekk Smug beskjed om at organisasjonen deira ikkje var lovleg. Det var nok eit tilbakeskritt som innskrenkar rettane til skeive i Uganda. Mugisha og Smug fekk Raftoprisen i 2011, og dei fortener at me veit kva kamp dei kjempar.