Essay

Nora leter etter en annen, men vet ikke hvem. Så begynner noe eller noen å kalle på henne.
Nora leter etter en annen, men vet ikke hvem. Så begynner noe eller noen å kalle på henne.

På spøkelsessiden

«Det er en skeiv erfaring, det der å leve i parallelle virkeligheter. Spør hvem som helst som tilhører en minoritet», skriver Siri Lindstad i dette essayet.

Publisert

DA JEG FOR NOEN år siden bodde i Stockholm, spurte Agneta meg en dag om jeg ville bli med på beversafari. Jeg trodde hun snakket i koder, at hun ville ha meg med på en eller annen mørk og syndefull lesbeklubb, så jeg sa begeistret ja, og begynte straks å fundere på hva jeg skulle ha på meg. Men nei, hun mente beversafari. Og jeg som vil gå over grenser! Men ja, jeg ville jo også se en ordentlig bever.

Jeg hadde flyttet til Stockholm fordi jeg plutselig hadde muligheten til det. Det åpnet seg et rom. Ulrika hadde i likhet med meg nylig vært gjennom et samlivsbrudd, og trengte en å dele leilighet med. Selv holdt jeg litt halvhjertet på med en masteroppgave og jobbet som frilansjournalist, så jeg var flyttbar. Endelig skulle jeg bo i byen som jeg hadde hatt et kjærlighetsforhold til siden jeg var 18 år, og jeg skulle få henge med folk som Agneta og Ulrika når enn jeg ville.

Eller kanskje begynte det enda tidligere, kjærlighetsforholdet, helt tilbake til da jeg var elleve år og leste «Agnes Cecilia» av Maria Gripe for første gang. Der møtte jeg Nora, som står midt i sitt eget rom og bare vet at det er noen andre i nærheten, noen hun ikke kan se. «I hele ryggen, i nakken og bakhodet kjenner Nora at det står noen bak henne. I døråpningen, helt innved terskelen. Like stille som hun selv. Og venter. Og ser.»

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Powered by Labrador CMS