Mil etter mil

På bilder fra marsjene og togene på 1970- og 80-tallet, ser det grått og regntungt ut, og nesten uten tilskuere. Ingen streite familier dro til sentrum for å se skeive toge oppover Karl Johan.

– Det ble flere farger på 80-tallet, mye takket være regnbueflaggene. Det var kjempeviktig at de kom til Norge og vi kunne ta dem i bruk. Vi hadde også fargerike paroler, som den flotte «Opp alle jordens homofile», og ballonger. Se på dette bildet fra 1983, hvor min far og stemor gikk med oss i Homomarsjen. Da var det sol og vi gikk til Spikersuppa hvor det var show, appeller og Elisabeth Granneman var konferansier. Det var flott. Årene før 1983 og noen år etter, var det mye regn. Det var en kald fornøyelse å gå i regn å spille gitar og synge.

Enderud arrangerte sine siste Homodagene i 1992. Den gang gikk 500 mennesker i homomarsjen, som hun minnes at de het, hvor hun selvsagt stilte med gitaren, sammen med Singing Dykes.

Plass til litt skrull