Arven fra familien Flem

.

Sommeren 1991 var varm. Det ble målt over 35 grader flere steder i Norge. Heldigvis var det uvanlig høyt under taket på infeksjonsmedisinsk sengepost ved Ullevål universitetssykehus. Særlig på de seks rommene som ble brukt som isolat.

Døra inn til rom 3 nederst i gangen, hjørnerommet på nesten 20 kvadratmeter, ledet inn til en liten gang med en vask og knagger til smittefrakker. De ansatte på avdelingen tok bare på seg smittefrakk og hansker om de skulle ta blodprøver eller stelle sår på hivpasienter. De visste at det var blodsmitte de skulle unngå. Døren inn til pasienten hadde et lite vindu slik at han skulle se at det kom noen inn. I utlandet var det vanlig med streng besøkskontroll. På Ullevål kunne nesten hvem som helst komme, selv midt på natten hvis besøket var meldt inn og ønsket. Slik ville avdelingssjef Johan N. Bruun ha det.

Alle ansatte her hadde grundig innsikt i hvem som kunne besøke hvem, hvem som visste hva, og hvem de kunne si hva til. For det hendte at noen ringte bare for å stille sin egen nysgjerrighet.