40 år etter at aidsepidemien kom til Norge, kan en blå pille redde deg fra å få hiv. 

PÅ DEN amerikanske nasjonaldagen 4. juli 1981, hadde avisa The New York Times på trykk en liten nyhetsnotis om at det var oppdaget en sjelden krefttype som rammet homoseksuelle menn. 

Senere samme år la det velansette legetidsskriftet New England Journal of Medicine fram data som bekreftet svikt i immunsystemet hos 180 menn i USA, de aller fleste homser. Sykdommen fikk raskt betegnelsen GRID – Gay Related Immune Deficiency.

I 1982 kom sykdommen til Danmark og Sverige, og 1983 kom det de den gangen trodde var det første aidsdødsfallet, også til Norge. Stig S. Frøland, spesialist i infeksjonssykdommer, påviste senere at de første som døde av aids var en familie med mor, far og barn i 1976. 

Da det ble kjent at også blødere, sprøytenarkomane, sexarbeidere og en rekke heteroseksuelle, også var rammet av samme immunsviktsykdom, fikk den navnet AIDS, Acquired Immune Deficiency Syndrom. Men menn som hadde sex med menn, var en av de mest utsatte gruppene. 

DA AIDSEPIDEMIEN brøt ut, var det bare ti år siden mannlig homoseksualitet hadde blitt avkriminalisert og enda kortere tid siden homofili som psykiatrisk diagnose var fjernet. Avsløringsfrykten var fortsatt sterk blant homofile menn og nå ble hele miljøet også rammet av panikk, rykter, skam og dødsangst idet flere og flere døde av aids. Fram til 1996 fikk 592 homser diagnosen, og 242 døde av sykdommen. Antakelig var tallene mye høyere på grunn av stigmaet knyttet til sykdommen. 

Det hjalp ikke at artiklene om «homopesten» i norske aviser på 80-tallet var preget av sensasjon og uvitenhet. Overskrifter om sykdommen ble blåst opp i krigstyper. Ifølge datidas MMI-undersøkelser, var det ingenting nordmenn var så redde for som aids. Forsikringsselskapene nektet hiv- positive livsforsikring, sosialdepartementet sendte ut et lovforslag til høring om at enkeltpersoner og grupper skulle kunne tvangstestes og folk mistet jobbene sine.

HVORDAN VAR det å være åpen hivpositiv homse i dette klimaet av heksejakt og fordømmelse? «Jeg følte meg frosset ut av de jeg behøvde mest støtte fra», forteller Jens Harald Eliassen (68) i dette nummeret av Blikk der vi har intervjuet han og Ole Christian Pedersen (33) om å deres erfaringer som hivpositive i ulike generasjoner. 

Eliassen har følt stigmatiseringen på kroppen gjennom snart 40 år, men mest blant «sine egne».

«Er du ikke dau, ennå?», fikk han høre på London Pub, der han også ble dytta ned fra en barkrakk en gang på midten av 90-tallet. På puben var det også noen som hadde for vane å skrive opp navn på hivpositive på doveggen. «Navnene ble riktignok fjernet regelmessig, men det var litt av en gapestokk», sier Eliassen. 

Til tross for at effektive hivmedisiner kom i 1996, og diagnosen gikk fra å være en dødsdom til å bli en kronisk sykdom som kan behandles, har ikke stigma og skyld knyttet til diagnosen forsvunnet verken i homomiljøet eller i samfunnet. 

«Det er fortsatt mye skam og en lang vei å gå», slår Eliassen fast.

PEDERSEN HAR vært åpen hivpositiv siden han fikk diagnosen i 2017. «Åpenhet er et viktig våpen og et viktig argument for at det hivpolitiske arbeidet skal kunne komme videre», sier han til Blikk.

Begge kjenner til hivpositive som har familier som har vendt dem ryggen. «Nettopp derfor er det så viktig at flere står fram. Selv om det koster. For jo flere ansikter sykdommen får, jo lettere vil det bli for folk å akseptere hiv som en hvilken som helst annen kronisk sykdom», sier Eliassen. 

I dag er over 98 prosent av Norges 4800 hiv- pasienter smittefrie - takket være en vellykket medisinering. Hivpositive på behandling kan ikke lenger smitte andre.

I tillegg har antallet som blir smittet i Norge, gått ned med nær 80 prosent de siste ti årene, ifølge Folkehelseinstituttet. PrEP er en av de viktigste årsaker til nedgangen blant menn som har sex med menn. Med den forebyggende hivmedisinen PrEP, kan friske med smitterisiko for første gang i livet ha sex uten frykt for å få hiv. 

MEN FOR FEM år siden fikk ikke lenger fastlegene lov til å skrive ut de PrEP-tablettene. I de fleste steder i landet må fastleger henvise de som ønsker behandling, til spesialisthelsetjenesten. 

Resultatet er ifølge hivpositives egen organisasjon, HivNorge, at de som ønsker PrEP mange steder i landet må stå månedsvis i kø, og viser til at ventetiden på for eksempel Lovisenberg Diakonale Sykehus, allerede er oppe i ni måneder. HivNorge vil derfor at fastlegene skal overta ansvaret for å skrive ut PrEP igjen. 

Man skulle tro at regjeringen er villig til lære noe av tidligere helsemyndigheters håndtering av aidsepidemien. I så fall ville den straks ha fjernet det byråkratiske systemet som hindrer folk i å ta ansvar for egen og andres seksuelle helse. Å la fastlegene få skrive ut de blå pillene, vil spare oss for mange hivinfeksjoner hvert år og vil avlaste en allerede overarbeidet spesialisthelsetjeneste.

Det finnes ingen medisinske og samfunns- økonomiske grunner til å tviholde på en ordning som bare skaper lange køer og enda mer hivfrykt og homoskam.