Hvert år blir mer enn tusen mennesker gravlagt på Hart Island.
Hvert år blir mer enn tusen mennesker gravlagt på Hart Island.

Den begravde aidshistorien

Ingen vet hvor mange tusen aidsofre som ligger i massegraver på øya Hart Island utenfor New York. Den mest kjente er trolig transkvinnen Rachel Humphreys, som var kjæreste med Lou Reed på 70-tallet.

Publisert

Hart Island

• Hart Island er 1,6 kilometer lang og 500 meter bred, og ligger i Bronx i den vestlige enden av Long Island Sound. I alt er mer enn en million mennesker begravet på øya siden 1869.

• I løpet 1980- og 1990-tallet døde mer enn 100.000 mennesker i New York av aids. Ingen vet hvor mange tusen av dem som ligger i massegraver på øya Hart Island

• Ifølge New York Times er det trolig snakk om flere tusen - noe som i så fall gjør det til den største gravplassen for aidsofre i USA.

• Alle som døde av aids ligger begravet for seg selv i massegraver sør på øya.

• Fanger fra nærliggende Riker’s Island sto for gravleggingsarbeidet. Voksne legges i furubokser som så stables med opptil tre i høyden og to i bredden.

• Ingen graver er merket med navn som viser hvem som ligger hvor.

NEW YORK (Blikk): Hart Island ligger bare noen hundre meter fra land utenfor Bronx i New York. Siden 1800-tallet har øya har fungert som offentlig gravplass for avdøde med pårørende som av ulike grunner ikke kan eller vil gravlegge dem.

Da aidsepidemien traff for fullt på 1980-tallet, begynte byen å sende dødsofrene til et adskilt område sør på øya.
– Deler av den ukjente historien om aidsepidemien ligger begravet på Hart Island. Det er helt uakseptabelt at øya fortsatt ligger der som et åpent sår. Vi må gjennom en prosess som hedrer disse menneskene, sier Melinda Hunt til Blikk.

Hun er kunstner og driver Hart Island Project. Siden 1991 har hun jobbet med å fortelle omverdenen om den mørke historien, og komme til bunns i hvem alle de som ble gravlagt på øya, er. Først i år ble deler av historien kjent for allmennheten gjennom tv-serien «Pose».

Året er 1990. To av hovedpersonene, Pray og Blanca, drar til øya for å hedre vennene som har dødd av aids. Der får de se brutaliteten i en sykdom som skapte frykt, skam og hysteri.

De ser lik ingen familier har gjort krav på, eller ikke hadde råd til å begrave. Likene ligger i tynne, billige kister av finér og er plassert i massegraver. På en side av øya får har folk lagt igjen små hjerteformede steiner til minne om sine kjære.

Segregert også som død
«Pose» har tatt seg noen kunstneriske friheter, men idéen om steinene kom trolig fra Elsie Soto (36). Faren hennes, Norbert Soto, døde av aids i 1993 og ble begravet på Hart Island. Først våren 2018 fikk hun reise og besøke grava.

Da hadde hun med seg en hjerteformet stein som ble avbildet i New York Times.
– Sykdommen gjorde at han ble segregert da han var i live. På Hart Island ble han segregert igjen etter sin død. Det har vært veldig trist og vanskelig for meg å forstå, sier Soto til Blikk.

Elsie Soto.
Elsie Soto.

Hun var ti år da faren døde. Foreldrene hadde da vært separert en stund. Faren slet med rusproblemer og tilbrakte perioder i fengsel. Soto som i dag selv har to barn, tror faren ble smittet av en infisert sprøytespiss.
– Vi hadde ikke hørt fra ham på nesten et år da mora mi fikk vite at han hadde aids, forteller Soto.

Hun sitter i Union Square. Sola skinner mens hun viser fram bildet hun har av foreldrene. Det er et slitt, gammelt polaroidbilde fra 1980-tallet og viser et ungt par som smiler forsiktig inn i kameraet. Hun har også et håndskrevet brev fra en gang faren satt i fengsel. Her forsøker en far i en vanskelig situasjon å fortelle ei ung datter hvor høyt han elsker henne og å gi henne noen faderlige råd.

–Jeg hadde klemt ham, og han svettet. Vi visste ikke hvordan smitten kunne bli overført.

Elsie Soto

Desinfiserte klemmer
Soto får tårer i øynene når hun forteller om den siste tida. Særlig husker hun et besøk på sykehuset.
– Da jeg kom dit tenkte jeg: faren min er i ferd med å dø. Han var helt utmagret. Han hadde lungebetennelse og lå på isolat. Sykepleieren ville at jeg skulle ta på meg hansker, men jeg nektet. Han var faren min, og hvis han trengte en klem, var det nå mer enn noensinne. Vi tok farvel og trodde ikke vi skulle få se ham igjen, forteller Soto.

Men seks måneder seinere kom hun hjem fra skolen. Da satt faren plutselig der.
– Jeg husker han reiste seg fra sofaen. Vi tilbrakte dagen sammen. Gjorde leksene mine. Det er et av mine beste minner om ham, sier Soto.

Hun husker fortsatt hvordan mora tørket henne med desinfiserende kluter etterpå.
– Jeg hadde klemt ham, og han svettet. Vi visste ikke hvordan smitten kunne bli overført.

Det skulle bli siste gang hun så faren.
– Jeg tenker fortsatt at jeg skulle ha klemt ham litt mer i stedet for å være redd, men jeg forsøker å huske det positive, forteller Soto.

Selv om faren hadde oppgitt moras kontaktinformasjon til sykehuset, tok det to måneder fra han døde, til familien fikk vite om det.
– Selv på dødsattesten står han oppført med feil alder. Det står at han var 38, men han var 40 år gammel. Dette er før datamaskiner. Alt er håndskrevet, så det er mye det er vanskelig å finne ut av, forklarer Soto.

Faren hennes hadde ikke lenger kontakt med familien sin i Puerto Rico, og fordi han hadde aids, klarte ikke mora til Elsie Soto å finne et begravelsesbyrå som ville ta seg av ham. Dermed havnet han på Hart Island.

Fanger fra nærliggende Riker’s Island sto for gravleggingsarbeidet. Voksne legges i furubokser som så stables med opptil tre i høyden og to i bredden.
Fanger fra nærliggende Riker’s Island sto for gravleggingsarbeidet. Voksne legges i furubokser som så stables med opptil tre i høyden og to i bredden.

Begraves av fanger
Hart Island er 1,6 kilometer lang og 500 meter bred. Øya er stor nok til at de ikke har gått tom for plass, ifølge Hunt.

Rachel Humphreys

• Transkvinnen Rachel Humphreys (1952 – 1990) var Lou Reeds partner i over tre år etter å ha møttes i 1974 på Club 82 i East Village.

• Hun var inspirasjonen for musikken og coveret på Reeds album «Coney Island Baby» (1976) og vises også på forsida av «Walk on the Wild Side: The Best of Lou Reed» (1977).

• Det er lite informasjon tilgjengelig om Humphreys liv annet enn at hun opprinnelig kom fra Philadelphia og den gang ble omtalt som en «halv-meksikansk transvestitt», selv om hun fra 1975 levde som kvinne og tok hormoner.

• Hun døde på Saint Clare's Hospital i Hell's Kitchen på Manhattan, og ble gravlagt i en massegrav på Hart Island. Selv om sykehuset hadde spesialisert seg på å behandle aidspasienter, er hennes offisielle dødsårsak ukjent.

Kilde: The AIDS Memorial

Mye er fortsatt ikke kjent, men offentlige dokumenter viser at 17 personer, som hadde dødd av aids, ble sendt til Hart Island i 1985. Øya drives av fengselsvesenet. De plasserte innsatte til å grave gravene. Andre lik ble begravet i lange massegraver. Men aidsofrene ble behandlet annerledes. De hadde dødd av en fryktet sykdom og ble plassert helt for seg selv på sørspissen av øya.

– En journalist jeg kjenner, dro dit i 1985 og snakket med fangene om aidsbegravelsene. De gravde graver som var 14 fot (4,3 meter red.anm.) dype. De innsatte måtte deretter kaste klærne sine ned i gravene når de var ferdige av frykt for smitte, forteller Hunt.

Hun har også intervjuet innsatte, som var livredde for å bo på øya.
– De fikk knapt noen instruksjoner om hvordan de skulle håndtere situasjonen. Og dette var stort sett fattige folk, som var dømt for ting som å snike på t-banen, men som havnet i fengsel fordi de ikke hadde råd til å betale boten eller å skaffe seg en advokat, sier Hunt.

Fortsatt vet ikke offentligheten hvem de 17 personene som ble gravlagt i 1985, er. De dokumentene ligger trolig fortsatt godt gjemt i et av New Yorks arkiver.
– Vi vet heller ikke hvor mange aidsofre som til sammen ligger gravlagt på øya, sier Hunt.

Ifølge New York Times er det trolig snakk om flere tusen - noe som i så fall gjør det til den største gravplassen for aidsofre i USA. Noen av ofrene er blitt kjent gjennom pårørendes jakt på svar. Den mest kjente er trolig transkvinnen Rachel Humphreys, som var kjæreste med Lou Reed i flere år på 1970 tallet. Hun døde av aids 37 år gammel i 1990.

Rachel Humphreys og Lou Reed.
Rachel Humphreys og Lou Reed.

Forbudt å fotografere
I april 2018 kunne Elsie Soto besøke Hart Island for første gang.
– Det er det mest følelsesmessige jeg noensinne har opplevd som voksen.

I motsetning til hvordan det ser ut i tv-serien «Pose», er det ikke bare å ta en ferje dit. Siden det drives av fengselsvesenet, minner det mer om å besøke et fengsel. Bare pårørende får dra dit, bortsett fra et par ganger i året hvor andre slipper i land. Det er strengt forbudt å fotografere og mobiltelefonen må legges igjen. For Soto tok det to måneder å få til en avtale om å besøke grava til faren. Vel framme på øya ble de pårørende transportert i en fengselsbuss.

– Jeg var der for å besøke faren min, som jeg elsker. Men ble møtt av noe veldig lite gjestmildt. Jeg fikk bare lyst til å få det overstått. Det var fryktelig respektløst, forteller Soto.

Takket være hjelp fra Melinda Hunt, visste hun hvilken grav som var farens.
– De som jobbet der, forsto ikke at jeg var der for å besøke grava til faren min for første gang og viste lite medfølelse. Mange er der for første gang. Det er vanskelig å se folk bryte sammen på den måten, sier Soto.

Hun fikk stå i en drøy halvtime ved grava og la ned den hjerteformede steinen. Der og da bestemte hun seg for at noe må forandres.
– Faren min skal ikke ha blitt begravet der forgjeves. Det skal ikke være et stigma å ha dødd av aids eller å være begravet på Hart Island.

Plutselig var folk borte, og du fikk ingen informasjon.

Melinda Hunt

Fornektelse og fordømmelse
Melinda Hunt var nylig ferdig med college da hun ble en del av kunstmiljøet på nedre Manhattan i begynnelsen av 1980-tallet. Hun beskriver hvordan den seksuelle revolusjonen feide over USA på 1960-tallet.

Melinda Hunt.
Melinda Hunt.

På 1970-tallet kom disko-kulturen til New York, fylt av sex og dop.
– Innen begynnelsen av 1980-tallet var det en følelse av død i lufta. I kunstmiljøet var det veldig tydelig at folk var skikkelig syke. Du kunne gå gjennom The Village og se unge folk i 30-åra som gikk med stokk og så helt fryktelige ut. Jeg husker jeg lurte på hva vi kunne gjøre, forteller Hunt.

I løpet 1980- og 1990-tallet døde mer enn 100.000 mennesker i New York av aids. Sykdommen ble i enkelte kretser kalt for homokreft, og amerikanske myndigheter reagerte med en blanding av fornektelse og fordømmelse.
– For oss som var der, fantes det ikke et språk for å snakke om det. Folk ble bare borte. Noen døde hjemme, kanskje var noen sammen med dem. Kanskje ikke. Eller kanskje de dro til aidssykehuset Saint Clare. Plutselig var folk borte, og du fikk ingen informasjon, minnes Hunt.

Mange som ble smittet av aids opplevde å bli forlatt av både venner og familie
– Når du er i 20-, 30-åra, er du ikke forberedt på en pest. Du har ikke mye erfaring med å takle døden. Folk hadde ikke ferdighetene til det. Og dersom familier ikke stilte opp, hadde du ikke noen rettigheter til å besøke folk på sykehus eller få informasjon. Og definitivt ingen rett til å gravlegge noen, forteller Hunt.

For mange familier har det vært en vond, lang og komplisert jakt på svar.

Melinda Hunt

Nøler med å fortelle
På 1990-tallet begynte hun å engasjere i Hart Island-historien. Hun var opprørt over situasjonen og ga ut boka «Hart Island» sammen med fotografen Joel Sternfeld. Der dokumenterer de hvordan det går når fengselsvesenet får ansvaret for å gravlegge folk.

I dag er hun travelt opp tatt med Hart Island-prosjektet hvor hun prøver å samle historiene til aidsofrene og deres pårørende.
– Jeg prøver å gjøre det til et rom hvor vi kan snakke om hva som skjedde. Aidsepidemien var noe som hadde enorme konsekvenser for helsevesenet, for familier, for venner. Det skjedde i New York, og det rammet oss alle, sier Hunt.

På ni måneder har hun samlet inn historier om 24 aidsdøde som ligger på Hart Island.
– Fortsatt er det folk som nøler med å fortelle. Jeg tror det skyldes skammen knyttet til at de ikke begravet sine pårørende. De fleste som tar kontakt, er barn av avdøde, og som var for unge til at det kunne være deres skyld. For mange familier har det vært en vond, lang og komplisert jakt på svar, forklarer Hunt.

Nå er Elsie Soto, sammen med Melinda Hunt, blant de mest høylytte forkjemperne for å forandre Hart Island. Tidligere i år holdt hun et svært følelsesladd innlegg i bystyret i New York.

Ingen minnesmerker
Bystyret ledes av speaker Corey Johnson. Han er svært profilert, og mange mener han kan bli den neste ordføreren i verdensmetropolen.

Han er også en ung, hivpositiv, homofil mann. For ham er Hart Island personlig.
– Restaureringen av Hart Island er et steg i riktig retning. Måten vi minnes folk på, sier mye om hvem vi er som en by, og det er smertelig klart at folk som er blitt gravlagt på Hart Island fortjener så mye bedre. Vi har en forpliktelse til å gjøre Hart Island bedre, og jeg er klar for å få oss dit som by, sier Johnson i et skriftlig svar til Blikk.

Bystyret i New York har derfor besluttet å overføre ansvaret for Hart Island fra fengselsvesenet til parkvesenet. Planen er å gjøre området langt mer gjestmildt og kanskje sette opp et minnesmerke over aidsofrene.

Da Soto kom til farens grav, brøt hun sammen.
– Jeg sa til ham at jeg tilgir ham. Jeg kan ikke forestille meg hva han gikk gjennom. Han var helt alene da han døde.

Familien vurderte å flytte faren til en annen kirkegård.
– Men jeg vil ikke flytte ham lenger. Nå skal han bli hedret. Han skal ikke ha blitt begravet der forgjeves, sier Soto som bor i Bronx sammen med ektemannen og barna, ikke så langt unna.
– Når jeg er på stranda med ungene mine, har jeg pekt bort på Hart Island og sagt: der borte er bestefar.