Villige syndere

HBO Nordics nye serie «It’s a Sin», gir et tidsbilde på aids-krisen, men denne gangen er ikke USA stedet. I stedet legges handlingen til Storbritannia, rettere sagt London. Året er 1981 og vi følger en gjeng venner, skeive og streite, som navigerer livene sine i et samfunn som er homofobt og som har merket effekten av statsminister Margaret Thatchers visjoner om et nytt Storbritannia – som blant annet førte til loven Clause 28, en lov som gjorde det forbudt å «promotere» homoseksualitet, samt et forbud mot å «promote the teaching in any maintained school of the acceptability of homosexuality as a pretended family relationship.»

Thatcher slåss også mot informasjon om hiv og aids. Hun hevdet informasjonsmateriale om seksuell praksis som kunne føre til hiv var «bad taste», noe som spesielt rammet informasjon om analsex.

I 1982 døde britiske Terry Higgins av aids på St Thomas-sykehus i London. Partneren Martyn Butler og venner etablerte Terry Higgins Trust, senere kjent som Terrence Higgins Trust, som ble Storbritannias første organisasjon dedikert til kampen mot aids.

Dette er bakteppet i HBO Nordic-serien «It’s a Sin». Serieskaper Russell T. Davies, kjent for suksesser som «Dr. Who», «A Very English Scandal» og «Years and Years», skildrer denne skeive tiden med stort engasjement og mye kjærlighet. De skeive rollene spilles av skeive skuespillere og seerne får et innblikk i et London som er både fargerikt og spennende, men også farlig og homofobt.

Nyheter og vandrehistorier om «homsekreften» finner veien til London fra USA. Vennegjengen i «It’s a Sin» tar ikke nyhetene på alvor og finner ut at den beste strategien er å ikke ligge med folk fra New York. Men det tar ikke lang tid før gjengen selv rammes.

Hvem stiller opp for de som er syke? Hva skjer med dem når familiene henter dem hjem tilbake der de rømte fra? Hvordan skal de unngå å bli smittet? Det er bare noen få problemstillinger som utfordres i serien.

Olly Alexander, kjent fra bandet Years & Years, spiller rollen som Ritchie Tozer i serien. Neil Patrick Harris imponerer i gjesterollen som Henry Coltrane, som er en av de første som rammes av epidemien. Selveste Stephen Fry dukker også opp i løpet av serien.

Blikk intervjuet Olly Alexander i Oslo i september 2018. Da fortalte han om sin egen vei ut av skapet og om seksuell identitet, mobbing og psykisk uhelse.

Ollys dans

Som tenåring var han deprimert, bulimiker og selvskader. Nå har han suksess som artist og skuespiller, og er et forbilde for unge skeive. Selv drømmer Olly Alexander om at alle skal danse sammen til skitten og sexy pop.

Sommervarmen har tatt skikkelig godt grep om Oslo og svetten renner der Blikks utsendte sitter i skyggen utenfor Café Laundromat på Bislett og venter på Olly Alexander. Vokalisten og bandet Years & Years er bare på et raskt norgesbesøk for å spille konsert i Sandvika. Dagen etter skal de slippe sin nye plate «Palo Santo», et konseptalbum hvor handlingen er lagt til den fiktive verdenen Palo Santo der tradisjonelle normer og regler rundt kjønn og seksualitet ikke eksisterer. I tekstene og musikkvideoene males et bilde av en dystopisk verden befolket av androider på jakt etter følelser.

Topper hitlistene

Da Years & Years slapp singelen «King» i 2015, fikk bandets sin første nummer én hit i Storbritannia. «King» sikret seg plass på topp-ti-lister i land som Australia, Østerrike, Bulgaria, Danmark og Tyskland. Suksessen fortsatte da debutplata «Communion» kom noen måneder senere. Albumet føk til topps i både England, Irland og Skottland, og klatret høyt oppe på listene ellers i verden også.

Året etter slapp Years & Years nok en låt fra «Communion». «Desire» hadde først blitt utgitt i 2014, men nå slapp de den på nytt med artisten Tove Lo på vokal og med en ny musikkvideo. Nyheten ble annonsert på bandets Facebook-side sammen med et åpent brev fra Olly der han forklarte at musikkvideoen handlet om seksualitet og kjønnsidentitet.

Dette ble starten på hans posisjon som talsperson for lhbt-saker. I kjølvannet av singelslippet, spilte Years & Years sin største konsert noensinne for et utsolgt Wembley Arena i London i april 2016.

Rullings, salat og Cola

På Bislett steiker fortsatt sola og klokka har tikket seg varm. En time for seint bråstopper en bil med sotede vinduer og ut hopper Olly. 28-åringen er lett å få øye på med knallrøde krøller og fargerikt antrekk.

– Å, du røyker, sier han oppglødd etter at han har bestilt en Cola og en salat. Han peker på journalistens militærgrønne rulletobakk, godkjent av helseminister Bent Høie.

– Merkelig farge, sier Olly mens han fisker fram sin egen rulletobakk og en pose med filter.

Han får en kjapp innføring i både norske tobakksrestriksjoner og i helseminister Høie.

– Seriøst? Er han åpen homo? Kult, sier Olly mens han ruller en sigg.

Juni og juli er pride-måneder mange steder i verden, så også i Norge. Artisten og skuepilleren sier han gjerne skulle ha opplevd Oslo Pride selv, men med nytt album ute må tida brukes på intervjuer og på konserter.

– Men vi har spilt på mange pride-festivaler de siste årene, forteller Olly.

– Så pride er fortsatt relevant?

– Ja, det virker i alle fall sånn selv om pride har utviklet seg til å bli noe annet enn det opprinnelig var. Pride har for så vidt alltid vært en blanding av protest og party, men de siste årene har nok partyfaktoren tatt over, sier Olly som har blandete følelser rundt pride.

– Jeg får vondt i hjertet av å se hvor stor plass kommersielle aktører tar og får. Jeg forstår at pride trenger sponsorer, og jeg synes det er flott at bedrifter og konserner flagger mangfold. Men det må forplikte også.

Drøy på scenen

Olly synes ikke det holder for disse å være regnbueturister, og flagge regnbuen i logoen sin bare i pride-månedene.

– Jeg kjenner ingen som har fått et bedre liv av at Smirnoff plasserer regnbuen på spritflaskene sine, slår han fast.

– Sånne påfunn kan ikke viske ut år med mobbing og undertrykking. Og da er vi tilbake til virkeligheten der unge skeive fortsatt mobbes, og hatkriminaliteten øker. Alle rettigheter er ikke på plass, og sannheten er at kommersielle aktører er mest opptatt av å selge produktene sine, sier Olly.

Han selv har også merket pågangen.

– De siste årene har jeg blitt kontaktet av mange aktører som vil samarbeide, eller ha meg til å fronte pride-kampanjer. Det er alt fra regnbuekolleksjoner til helt tullete ting. Men jeg ser ikke verdien. I hvert fall ikke når det ikke generer penger til skeive tiltak. Og sorry, men å tilby 10 eller 20 prosent av fortjenesten holder ikke. Det er en fornærmelse.

Å være åpen skeiv kan by på utfordringer, selv for en kjent artist – eller kanskje nettopp derfor. Olly har blitt kritisert for å være for flamboyant og drøy på scenen.

– Den kritikken er basert på at jeg er skeiv og det viser en dobbeltmoral. Jeg har mindre spillerom enn såkalt streite artister. Jeg settes oftere inn i en seksuell kontekst enn streite blir.

Skeive stanger hodet i glasstaket, konstaterer Olly som også har opplevd at bransjefolk ikke vil at han skal være åpen.

– En person som var ansatt for å gi bandet medietrening, forsøkte å få meg til å legge bånd på meg. Samtidig kjenner jeg til mange artister og kunstnere som ikke er komfortable med å være åpne. Deres valg er helt greit for meg, men det er trist at det fortsatt er sånn.

Reddet av terapien

En lhbt-spørreundersøkelsen i Storbritannia i fjor med 100 000 deltakere, viser at 68 prosent unngår å holde hender med partneren offentlighet. 70 prosent var ikke åpne om seksuell orientering i enkelte situasjoner. De høye tallene overrasker ikke Olly.

– Spør en hvilken som helst skeiv og de kommer til å fortelle om situasjoner hvor de ikke føler seg trygge, hvor de velger bort partneren sin, eller ikke tør å være romantisk. Skeive blir seksualisert hele tida. Holdningen om at vi kan gjøre hva vi vil bare det er privat, står sterkt fortsatt og er en form for homofobi, sier aktivisten og artisten som stadig utfordrer slike holdninger.

Blant annet i BBC-dokumentar «Growing up gay» fra 2014. Her møter han unge skeive som har alt fra spiseforstyrrelser til dop-problemer.

– Jeg laget dokumentaren fordi det er en forestilling om at skeive har samme rettigheter som andre og at livene våre er blitt uproblematiske. Det er så feil. I «Growing up gay» forteller jeg også om egne erfaringer med mobbing, angst, depresjon, bulimi og selvskading. Det var til slutt terapien som reddet livet mitt.

Selv i dag sliter han med angst, og kan få panikkanfall når han minst venter det.

Oppdaget i dusjen

Olly vokste først opp i Yorkshire og Blackpool i nord, og flyttet deretter til Gloucester i sør. Foreldrene ble skilt da han var tretten år, og han og broren vokste opp hos mora. Han hadde få venner, og på skolen ble han mobbet for å være jente. I «Growing up gay» får seerne være med hjem til Ollys mor og blir vitne til et sterkt møte mellom henne og sønnen.

– Mamma var der for meg, men hun føler at hun sviktet. Sannheten er at hun ikke kunne gjort noe fra eller til uansett. Det er tungt for en mor å vite det, sier han ettertenksomt.

Olly spiser litt salat, og samtalen beveger seg inn på «flukten» hans til London, hvor pop-eventyret etter hvert startet.

– Det var sterkt å møte et miljø med likesinnede. Spennende og kreative folk, men også med mange fristelser. Mange skeive er traumatisert av det de opplevde som unge. Da er veien kort til endeløs festing og dop. Jeg har erfaring fra det selv. Men på et eller annet tidspunkt må det stoppe. Som et kreativt menneske, hadde jeg ikke tid eller lyst til å kaste bort livet mitt.

Olly ble med i Years & Years for åtte år siden. Han ble hentet inn som vokalist og låtskriver da bandkompis Mikey Goldsworthy hørte ham synge i dusjen. Etter noen singelutgivelser ble de signet til Polydor Records i 2014, og da begynte det å ta av. Olly bruker nå plattformen som homofil og kjendis til å løfte fram det skeive perspektivet.

– Jeg er veldig privilegert som kan bruke stemmen min til å snakke på vegne av mange som ikke har samme mulighet til å bli hørt. Hvis man har en posisjon slik jeg har, så synes jeg man skal bruke den til noe bra. Jeg forsøker å ta min del av ansvaret.

Suksess som skuespiller

Olly vokste opp med pophelter som Britney Spears, Oasis og Spice Girls. Han blir nærmest svar skyldig på spørsmålet om han hadde noen skeive idoler. Nølende svarer han Rufus Wainwright.

– Han var ikke et idol, men var så flamboyant og sjokkerende. Hallo, han synger om å bli døpt i sæd på låta «Gay Messiah»! Hvordan kan man unngå å bli fascinert?

Som ung fant Olly først og fremst sine likesinnede i film og i litteratur.

– Jeg var ganske ung da jeg leste «Giovanni’s room» av James Baldwin, og jeg elsket den historien. Jeg elsket også Gus Van Sant sin «My Own Private Idaho». Jeg kjente meg igjen i rollefiguren til River Phoenix og filmen endret livet mitt, føler jeg.

I tillegg til artistkarrieren, har Olly også suksess som skuespiller både i film og på teaterscenen. Han har spilt i fjorten spillefilmer allerede, som «The Riot Club», og i tv-serier som «Skins» og «Penny Dreadful». Han har dessuten delt scenen med selveste Judi Dench og Ben Wishaw i stykket «Peter and Alice» på Nöel Coward Theatre i London.

Selv om det er musikken han konsentrerer seg om nå, utelukker han ikke nye film- og teaterroller.

– Hvis Gus Van Sant ringer, er svaret ja. Uansett hva slags film det er.

Mens Olly venter på telefonen fra Gus Van Sant, kan du se han i serien «It’s a Sin» på HBO Nordic.