Musikk
SLITENELITEN
De er unge og radikale og synger om politikk og skeiv kjærlighet med alvor, humor og håp. Fredag 8. mars har Sliteneliten konsert sammen med Sosialistisk kor og Halvsøstra i Oslo.
– EN FLAU TING med å være skeiv, er at man blir styrtende glad om man hører at en annen person er skeiv, sier bassist og vokalist Maria Refsland.
Blikk møter henne og fire andre i sekstetten Sliteneliten over et kafébord på Deichman bibliotek i Bjørvika. Trommisen er den neste som ikke kunne stille til intervju denne dagen. Visepønkorkesteret kommer rett fra en spillejobb og snart skal de ta toget ut av Oslo.
På scenen røsker Maria flauheten opp med rota, og snakker mer enn gjerne om å være lesbisk. Ofte spøker hun med at alle som ikke synger med på de skeiveste sangene, er homofobe. Responsen på det blir som regel folkelig allsang. Og litt latter.
Sliteneliten er Marias drømmeband. Hun ville etter flere andre bandprosjekt, spille bare med damer, eller i hvert fall ikke cis-menn. En dag hun kom hjem til kollektivet sitt i Ås, sto Silje Strøm, daværende medstudent på Universitetet i Ås, i stua med ei tverrfløyte. Noen dager senere var hun på konsert og så Inga Haugdahl Solberg spille fele i et folkrockband. Og da hun også møtte Ylva, den gitarspillende kjæresten til ei venninne, ble det nærmest hallelujastemning.
La Repparfjorden leva!
Marias løse tanke om å starte et band, vokste seg nå til en konkret plan og like etter oppdaget hun Synneva på gitar og langeleik. Etter to år med kurtiserende meldinger til henne, sa hun også omsider ja.
Rundt samme tid tipset Thea som nettopp hadde begynt å spille trommer, Maria om en ledig deltidsjobb. Theas baktanke var å få bli med i bandet som hadde sin første øving vinteren 2019. Siden har det meste vært politikk og musikk for bandet.
Om ikke samtidig, så har nesten alle bandmedlemmene vært innom Ås Feministiske Studenter. Minoriteters rettigheter og dagsaktuelle kampsaker står sentralt både i studentforeningen, og ikke minst i Slitenelitens låter.
Sangen «La fjorden leva!» laget bandet mens de bodde i en protestleir og kjempet mot gruveutbygging av Repparfjorden i Finnmark som Stortinget har utpekt «som en av landets 29 nasjonale laksefjorder». Sistesingelen deres handler om nedleggelser av fødeklinikker. Bandet lager protestviser mot maktmisbruk og for sekstimers arbeidsdag, og har også låter om skeive utopier på repertoaret sitt.
Gnist og sprut
Synneva: Ingen er fri før alle er fri. Det magiske med enkeltsaker er at det rammer oss alle.
Inga: Det skal heller ikke være sånn at det må ramme deg for at du skal bry deg.
Maria: Jeg ville ikke starte band for å synge om å pule, eller om kjærligheten. Man vil jo at det man gjør, skal bety noe. Jeg ville ha tekster som sier noe viktig.
Ylva: Men vi skrev akkurat en låt om kjærlighet og fugler …
Alle: Hahahaha!
Synneva: Jeg kunne egentlig spilt i band bare for lattis. Men det som gjorde at jeg ble med, etter litt mas, er budskapet og bandet. Det er mye gnist og sprut i denne aktivismen som har vært viktig for min personlige utvikling. Det tror jeg gjelder for alle oss. Det kjennes veldig privilegert å kunne drive med aktivisme og samtidig ha det veldig artig.
Maria: Det er veldig deilig å synge ut frustrasjonen sin. Når jeg ser på nyheter kan jeg føle meg avmektig, men når jeg får lage sanger om det føler jeg at jeg gjør noe.
Synneva: Musikk kan være en motvekt til apatisering. Visesang er aktivitet. Å synge sammen tenner noe i folk. Det er også viktig å si at man er skeiv mellom låtene. Det tror jeg.
Inga: Det handler om å åpne et rom. Annonsere at i dette rommet har vi det sånn.
Ylva: Dessverre er det jo sånn at man kan blir stressa av å være den man er. Men med en gang det blir sagt veldig høyt i et rom at det er skeivt, så er det vedtatt at her kan du være fri.
Den lesbiske dalen
Ifølge bandet er det å synge om skeiv kjærlighet en politisk handling. Når det gjelder hvilket pronomen den enkelte i bandet får benytte i romantiske tekster, så setter lesbiske Maria ned foten for bruk av «han», selv om ikke alle i bandet identifiserer seg som skeive, i hvert fall ikke når det kommer til legning.
Synneva: Litt personlighetsskeive er vi nok alle sammen.
Maria: Vi pleier å spøke med at det er to skeive, to streite og to «bicurious», for øvrig en legning det ikke snakkes så mye om. Den er jo helt legitim.
Silje: Den er innafor.
Inga: Man vet kanskje ikke alltid hva man er. Ting kan skje i løpet av livet, det kan være litt flytende.
Maria: Vi har veldig lyst til å være synlig skeive.
Silje: Heldigvis tror mange at vi alle er skeive.
Ylva: Det er et pluss.
Maria: Selv om ikke alle er legningsskeive, så er vi jo en gjeng som bryter med kjønnsnormene. Og hvorfor skal vi egentlig lage den skeive boksen så trang?
Synneva (bryter ut i sang): «Jeg var mange år fan av lesbisk separatisme … (strofe fra Sliteneliten-låta «Kapitalistknuseren»).
Maria: Uansett identifiserer alle i bandet seg, til en viss grad, med dette og sangen «Den lesbiske dalen». Dalen er en utopi.
Kontrastenes dag
Refrenget til «Den lesbiske dalen» går sånn: «Så eg drømme meg vekk te den lesbiske dalen / Der lesbisk og lykkelig det e normalen / Trappa og London, gang det med fem / Den lesbiske dalen, mitt nye hjem».
Videoen til sangen spilte bandet inn 25. juni i 2022, den dagen Zaniar Matapour drepte to menn og skadet 23 utenfor Per på hjørnet og London Pub i Oslo. Han er tiltalt for grov terrorhandling, og totalt 266 personer har status som fornærmet i rettsaken som starter 11. mars.
Maria: Det føles absolutt viktigere å ha laget den videoen nå. Politiske sanger endrer mening når noe skjer.
Silje: Det var en ekstrem kontrast.
Synneva: Det var som om alt det gode under innspillingen ble blåst vekk. Det kjennes uvirkelig at det skjedde samme dag. Det var jo så jævlig.
Ylva: Ikke at det ikke kjentes viktig før, men det har skjedd noe med meg etter skytinga. Alle de bittesmå tingene som man opplever hele tiden, føles større. Vi skjønte tidligere også at sangen er viktig, men nå er den mer presserende på en annen måte. Skytinga har endret mye for meg.
Maria: Det er en ekstrem letthet i den videoen. At vi vinner, er liksom rett rundt hjørnet. Det spørs om vi hadde fått til den stemningen igjen.
Pønk i ånden
Melodiene er det som oftest Synneva som lager. Om ikke noen andre kommer med en snutt de spiller ut sammen. Men sangene deres begynner som regel med en tekst. Hvem som skriver de bevingende ordene, varierer. Det kan være Inga, eller Maria, eller de skriver dem sammen på en av sine veldig sjeldne øvinger. De bor tross alt spredt rundt i landet; Bergen, Voss, Ås og Oslo.
Synneva: Vi har ikke øvd på ett år. Vi spiller bare konserter.
Silje: I går fikk vi øvd litt før konsert. Det var sykt digg. Og så må vi øve før 8. mars- konserten i Kulturkirken Jakob.
Maria: Vi var på turné i tolv dager. Da følte vi oss nesten profesjonelle etter hvert. Hehe. Men vi er jo i endring? Det er det som gjør det gøy.
Inga: Søsteren min har vært på flere konserter. Hun sier at vi alltid høres annerledes ut. Og det er så fint.
Ylva: Det er jo litt morsomt når folk spør hvordan vi kom fram til «soundet» vårt. Det er jo bare sånn at alle spiller samtidig på det instrumentet de kan. Og så blir det sånn.
Synneva: Å være på konsert med oss er en helt annen opplevelse enn å høre på plata. Ikke at de ikke er gode, det er bangers der. Men på konsertene er det vitser og glede. Vi synes selv vi er et pønkeband, om enn det kanskje er mest i ånden. Vi gir litt faen. Og så skiller vi oss fra pønken med ikke å være så nihilistiske. Vi er litt på godfot. Vi synger om det som er problematisk, men vi gjør helt Sigrid-pop av det.
Ekte forbilder
Nå ville kanskje ikke Sigrid være den første assosiasjonen andre lyttere får. Sliteneliten skriver seg inn i tradisjonen med venstreradikal viser. Ofte beskrevet som skranglete folkrock. Ikke helt ulikt hva 70-tallsbandet Amtmandens døtre i sin tid gjorde. Amtmandens døtre, og det delvis gjenforente bandet Halvsøstra er da også bandets store forbilder. Sliteneliten har både festet og spilt med sine musikalske medsøstre og forbilder. Halvsøstra. skal også være med når drømmen deres om å spille sammen med Sosialistisk kor går i oppfyllelse i Kulturkirken Jakob på Kvinnedagen 8. mars i år.
Synneva: Halvsøstra er de originale pønkerne. Og de har også mye glede i sangene. Det er basslinjer fulle av overskudd. Helt rai-rai, samtidig som de synger om abortrettigheter. Det er alvorlige tema, om folks ekte liv. Så tuller de og ler av det også. Jeg tror at det gjør at alvoret treffer rett i hjertet. Men det er jo en hårfin balanse før det blir fjas.
Silje: Vi er jo opptatt av håp. For det er mye man kan bli deppa av.
Ylva: Det som er så fint, er at vi får reise rundt og oppdage at mange jobber med å skape en bedre verden.
Silje: Å være del av en bevegelse er berikende.
Synneva: Som Halvsøstra sang i «Nye stemmer»; vi er de nye stemmene. Og da vi så dem på konsert, var vi så gira. Vi hadde aldri sett 70 år gamle damer gjøre sånn. De har det så gøy på scenen.
Ylva: Det viser hvor viktig representasjon er. Det finnes jo flust av gamle gubber som spiller.
Silje: Når de har det så gøy, kan vi også tro at det går an å leve og spille sånn.
Maria: De er ekte forbilder!
Synneva: Ja, for jeg trodde jo at livet ble satt og slutt når vi blir 30-40 år, men ikke nå lenger etter at jeg møtte Halvsøstra.
