Svein Skeid.
Svein Skeid.

«Kjære Svein»

Tom Ovlien, tidligere journalist og redaksjonssekretær i Blikk, minnes Svein Skeid.

Publisert

Svein Skeid

Svein Skeid (f. 1950) døde søndag 13. desember 2020 av et hjerteinfarkt. Han ble 70 år gammel og var en sentral person i norsk homo- og fetisjhistorie.

Den siste tiden har gått med til å tenke mye på de mer enn tredve årene vi har hatt vårt vennskap: Fra Apotekergården på St. Olavs plass på slutten av åttitallet, der vi begge bidro til Fritt Fram, seinere Blikk. Du utformet både kryssordene og ofte også artikler.

Sammen med ei sentral kjerne av lesber og homser satte vi i gang det dengang vågale stykket løsrivelse fra DNF-48 ved å slå Fritt Fram konkurs og skape den uavhengige månedsavisa Blikk. Vi trengte mer høyde under taket, flere idéer, mer engasjement og en skarpere politikk, skulle vi klare få til liknende endringer som våre venner i Sverige og Danmark hadde oppnådd.

SM-folket i bevegelsen

Du inngikk som en viktig del i det prosjektet vårt redaksjonelle arbeid var, nettopp fordi en åpnere, tøffere og dermed sterkere homobevegelse måtte gi plass for alle. Det var slett ingen selvfølge for tredve år siden, heller ikke innad i Blikks redaksjon, at sm-folket og ulike grupper fetisjister skulle ha en plass i en bredere homobevegelse.

Svein Skeid.
Svein Skeid.

Denne kampen drev du med Blikk som talerstol og i ulike organiserte former helt fram til i dag. Dine kamper var seige, dine seire noen ganger også seine, men jeg vet det var en uendelig lettelse blant tusener i Norge da diagnoser omsider ble fjernet og deres seksualitet ble friskmeldt.

Seksualpolitisk revolusjonært

Og det betydde mye for kjerneverdien av mangfold i homobevegelsen at dine farger også var del av vår regnbue. Det var slett ingen selvfølge at vi skulle komme dit, og jeg husker godt nær sagt hver en etappe i din kamp. «Samtykkende, frivillig og sikrere sex er ikke overgrep, men sunn sm-sex» var ditt mantra. På nittitallet var dette seksualpolitisk revolusjonært, både innad i homobevegelsen som overfor storsamfunnet.

Da jeg i 1999 sluttet i Blikk beholdt vi to likevel kontakten, til min store glede. Med ujamne mellomrom møttes vi også de neste tyve årene. Du hadde dine ryggproblemer, og du mistet din kjære Tore. Men gledene over å se nye grupper lesber og homser finne frihet i den homobevegelsen du hadde gitt så viktige verdier til, ga deg mye. Vi delte interessen for historie, og ditt nitidige arbeid for å avdekke homohistorien, ikke minst pissoarenes rolle som erotiske oaser, har gitt ettertiden mye interessant materiale.

Du hadde stadige prosjekter, ofte knyttet til nettopp historien. For kun et par uker siden tok du kontakt fordi du behøvde kopi av en artikkel jeg skrev om Oslo-politiets forfølgelser av homser på Sognsvann for tyve år siden. På ditt kjente, rause vis slik så mange opplevde deg på kloss hold, skrøt du av artikkelen og min journalistiske virksomhet. Sånn var du skapt.

«Det må i så fall bli i himmelen»

La meg avslutte med ei historie som også viser hvem du var. Da seremonien ved Wenche Lowzows begravelse var ferdig for fire år siden, møttes vi to og Martin Strømme utenfor kirken. Jeg foreslo at vi alle tre skulle gå i samlingen Kim hadde på Schafteløkken, men du sa den kun var for inviterte. Vi gikk likevel alle tre, jeg antok ungdommene fra Fri hadde begått en feil da de arrangerte dette. Til slutt kom vi inn, og til vårt hell gjorde Kåre Willoch og kona plass til oss ved sitt bord. Det ble en interessant samtale med Willoch der vi også diskuterte Trumps isolasjonisme og USAs politikk før 2. verdenskrig.

Da du nevnte SLM, kvapp Willoch litt og spurte hva det var? Jeg må innrømme jeg hygget meg godt da du på ditt sedvanlig nøye og relativt detaljerte vis svarte den tidligere statsministeren. Da vi var ferdige med snitter og kaffe og skulle ta farvel, bemerket Willoch at dette hadde vært en usedvanlig interessant samtale. «Ja, kanskje vi skal fortsette den en annen gang», sa jeg. «Det må i så fall bli i himmelen», smilte Willoch tilbake.

Og se: Kanskje sitter Svein og venter på å få fortsette nettopp den samtalen med oss en gang i framtida.

Tom Ovlien