TilbakeBlikk: Hele Bergens Kenneth

Alle kjenner Kenneths Brophy. Han er byens fagforeningsaktivist, Ap-politiker, Brann- og Liverpool-supporter, og ikke minst homopionér. For 49 år siden startet han bergensavdelingen av DNF-48 på Chianti Restaurant.

Da biografien «Hetset og hedret – Kenneth Brophys regnbueliv» ble lansert på slutten av fjoråret, skjedde det på Fotballpuben i Vestre Torggaten 9, Brophys stamsted gjennom mange år. Puben var fylt til randen av venner, bekjente, politikere og kulturpersonligheter, som lyttet til skuespiller Helge Jordal som leste høyt fra biografien. Brophy selv signerte bøker i et slikt tempo at klirringen i alle gullringene hans, hørtes i hele lokalet.

Etter lanseringen, dro 72-åringen til Liverpool for å feire jul og nyttår med familien sin. Vel hjemme igjen i Bergen, kan se tilbake på noen travle måneder med mye oppmerksomhet, gode anmeldelser og godt salg. Ikke verst all den tid han strittet litt imot da ideen om en biografi ble lansert.
– Jeg var i utgangspunktet litt redd for hele boka. Meningen var å skrive om min homopolitiske historie i Bergen. Men etter hvert utviklet det seg til å bli en biografi om
min livshistorie, sier Brophy til Blikk.

Bergens første åpne
Da det var avgjort at Brophys liv skulle mellom to permer, startet han arbeidet med å grave i sin egen historie.
– Jeg måtte finne dokumentasjon og friske opp gamle minner. Vi måtte gå tilbake til barndommen min, på godt og vondt.

I norsk homohistorie og lhbt-kamp regnes Brophy som en av pionerene.
– Ja, de sier så, ler Brophy lettere beskjemmet.
– Da jeg sto fram offentlig i 1972, var jeg den første homsen i Bergen som gjorde det. Karen Christine [journ.anm. Friele] hadde jo allerede stått fram og var talsperson for homobevegelsen, da spesielt i Oslo som hun flyttet til fra Bergen.

Moren hans døde da han var liten, og faren hans var en gammel konservativ sjømann som ikke kunne akseptere at sønnen var homofil. Brophy hadde ellers ingen nær familie å forholde seg til.
– Jeg kunne stå fram uten å risikere så mye. Mens andre bare brukte fornavn og første forbokstav i etternavnet, gikk jeg under fullt navn. Jeg ble en homsefigur i byen og et ansikt utad i organisasjonen. Og det syntes jeg var helt ok. Jeg var ikke redd for åpenheten. Alle var glade for at det ble aktivitet i Bergen og at vi fikk startet DNF-48 og senere en klubb og et møtested. Men åpenheten min var nok ikke like spiselig for alle, sier han med rungende latter.

– Men det er klart at åpenheten kostet også. Venner blant annet. De som ikke kunne eller turte å være åpne, unngikk meg. Hvis de ble sett sammen med meg, ville jo andre forstå at de også var homo, ikke sant?

En mann i hver havn
Men Brophys historie som homofil startet lenge før 70-tallet. Han stakk til sjøs som 15-åring i 1961. Han mønstret på TS Leda hvor han jobbet som slaktergutt fram til 1963. Så ble det ulike båter fram til 1965. Da tok han et avbrekk for å utdanne seg ved kokkeskolen i Tromsø. Etter endt utdannelse dro han ut på bøljan blå igjen og var der til 1970. I disse årene kom han også ut som homofil.
– Å være til sjøs som åpen homo var helt problemfritt for min del. Det var jo andre skeive til sjøs også, selv om de ikke var åpne. Gjett om jeg tok for meg. Jeg hadde forhold over alt, i hver havn nær sagt, og kom meg rundt i verden.

Brophy har tidligere fortalt om livet sitt til sjøs som åpen homo i boka «Sjøfolkenes hemmeligheter – opplevelser fra handelsflåten i etterkrigstiden» (2003), skrevet av Edvard Pettersen og Hans Brundtland.
– Jeg husker da den kom ut. Jon Michelet sa at det var første gang han hadde hørt og lest om en åpen homofil til sjøs.

Hemmelighetskremmeri
Det var mens han fartet rundt fra havn til havn, at Brophy begynte å tenke på det skeive livet hjemme i Norge.
– Det var etter å ha sett så mye av verden og opplevd så mye – og ha møtt andre homofile, at tanken på å etablere en homoorganisasjon i Bergen begynte å spire. Jeg hadde jo oppsøkt homobarer over hele Amerika og ikke minst i Europa, og hadde sett med egne øyne at det gikk an.

På en tur til Oslo på 70-tallet, oppsøkte Brophy Snarøya sportsklubb, 20 minutter utenfor Oslo sentrum. Det var der DNF-48 hadde sine hemmelige ukentlige fester.
– Det var mye hemmelighetskremmeri og styr på den tida. Men bussjåførene som kjørte bussene fra Oslo og ut til Snarøya, visste meget godt hva det gikk i. Det skjulte miljøet i Norge var en stor kontrast til det jeg hadde opplevd, som for eksempel de mange homoklubbene i San Francisco. Men det var en begynnelse på noe og jeg var fast bestemt på å få til det samme hjemme i Bergen.

Aktivisme i blodet
Brophy mønstret av i april 1970 og fikk jobb som servitør på Chianti Restaurant i 2. etasje på Bergen busstasjon. Han fikk låne lokalet til stiftelsesmøtet av DNF-48 i Bergen i november 1970. Beliggenheten til Chianti var ikke spesielt usjenert, med travle bygater på alle kanter. Det sies at de som kom til oppstartsmøtet sto og ventet til det ikke var noen andre i sikte, før de løp over veien og inn i bygget.

Men møtet ble en suksess. Rundt 35 personer hadde møtt opp, og den organiserte homobevegelsen i Bergen var født. Kenneth Brophy ble i en alder av 23 år valgt til lokallagets første leder, og har siden hatt en sentral plass Bergens homohistorie.
– Allerede mens jeg tok utdannelse, og da jeg var på sjøen, var jeg alltid tillitsvalgt. Det er et engasjement jeg har hatt med meg hele livet. Jeg mener selv at det er noe jeg har arvet fra min bestefar, på den engelske siden av familien. Han var fagforeningsmann på sin hals.

Begrepet «seksuelle flyktninger» fantes ikke på 70-tallet. Men mange homofile og lesbiske i norske byer og bygder pakket koffertene og rømte til Oslo. Hovedstaden hadde i alle fall et miljø for dem som «følte slik». Kenneth Brophy var ikke en av dem.
– Det falt meg aldri inn å flytte fra Bergen. Bergen er min by, ferdig med det. Mange venner flyttet dit for godt, eller for en periode. De av oss som valgte å bli, klarte å stable bergensavdelingen av DNF-48 på beina.

Kampen mot straffeloven
Da lokallaget av DNF-48 var stiftet, fikk de gjennom bekjente lov til å leie Kafé Arnold på Landås, og etter hvert fikk de også innpass på Folkets Hus, som ble den første faste møteplassen for homobevegelsen i Bergen. Nye bekjentskaper førte dem etter hvert videre til Ranhuset der DNF-48 kjempet sin viktigste kamp i norsk homohistorie.
– Trykkemaskinen vår på Ranhuset var helt rød da vi jobbet med å avskaffe 213-paragrafen, forteller Brophy.

Straffelovens paragraf som kriminaliserte sex mellom menn, ble opphevet i 1972.
– Kampen mot straffeloven står igjen som det tydeligste minnet mitt fra den tida. Det var en hard kamp vi gikk gjennom. Å sitte på galleriet på Stortinget som kriminell og høre at paragrafen ble opphevet, det sitter friskt i minne.

Å være en offentlig skeiv person har kostet, men Brophy angrer ingenting selv om han forteller Blikk at det har kostet han en dyr pris rent følelsesmessig.
– Jeg leste nylig en anmeldelse av biografien min i en bergensavis, hvor anmelderen etterlyste kjærlighet i boka. Men å finne en kjæreste når man er offentlig homo, er ikke bare bare. Så det kostet på det området. Selv om jeg heldigvis fikk kjæreste og samboer etter hvert.

Kvinnen i skranken
Brophy møtte Alf Henrik Vetås høsten 1970 via felles kjente. De ble ikke kjærester da, men gode venner. Brophy leide på den tida et rom hos et ektepar på Nygårdshøyden, men da de fikk vite at leietakeren deres var homo, sa de opp kontrakten og han sto plutselig uten et sted på bo.

Vetås foreslo da at de skulle finne noe sammen.
– Vi søkte om et kommunalt lån sammen for å kjøpe en aksjeleilighet, men fikk avslag. «Vi gir ikke garanti til sånne som dere», sa kvinnen i skranken.

Nå skulle Brophy få bruk for aktivisten i seg. Han ble rasende over forskjellsbehandlingen og tok kontakt med Kim Friele i Oslo og spurte henne til råds. Friele formulerte en klage fra DNF-48, som førte til at kommunen gjorde helomvending.

En viktig seier, ikke bare for Brophy og Vetås, men for alle skeive.
– Jeg opplevde det ikke som noe problem å leve som homofilt samboerpar på 70-tallet i Bergen. Men Alf syntes det var vanskelig. Han var ikke åpen overfor familien sin, og plutselig bor han sammen med meg som hadde vært åpen homo i avisa med både navn og bilde.

Praten går
Etter hvert som tida gikk, slappet Alf mer av, ifølge Brophy.
– Vi hadde et veldig godt samboerskap i leiligheten i Myrdalskogen i nesten 15 år.

I biografien forteller Brophy om hvordan reaksjonene kunne være på å få et homofilt samboerpar inn i nabolaget: «To mødre sitter på en benk og prater mens barna leker i sandkassen. Den ene sier: ‘Borte i blokken vår har vi fått et stort problem. Vi har fått mus og rotter i kjelleren.’ Da svarer den andre kjapt: ‘É det nokke, då! Vi har fått homofile i fjerde.’»
– Unge som vokser opp i dag skal være den eldre generasjonen evig takknemlig. De skal vite at vi ikke har fått dette gratis. Det har kostet noe for mange i alle år. Derfor er viktig at vi får fram historien slik at ungdom også skjønner hva det betyr å være organisert i bevegelsen og hvor mye makt det kan ha, understreker Brophy.

– Jeg føler jeg har bidratt med det jeg kunne.