Ikonet: Kim Friele

Under utdelingen av Blikkprisen 2004 lørdag 12. mars 2005, fikk Kim Friele tildelt Blikks spesialpris «Århundrets homodronning» for sin livslange innsats som menneskerettighetsforkjemper.

Dette intervjuet sto på trykk i BLIKK nr. 4/2005

Århundrets homodronning

– Lokket må vel smelle igjen over hodet på meg før jeg holder tåta, proklamerte den nykronede homodronninga på Sentrum Scene, til stående og langvarig applaus fra et begeistret publikum som elsker sin dronning.

– Hva er du mest stolt av som homoaktivist?

– At vi på hver vår måte, sammen har fått løftet homofrigjøringen opp der den hører hjemme: På den politiske agenda. For min egen del er det vel at jeg har klart å holde koken i 43 år. Og så er jeg stolt av alt jeg har fått til, til tross for at jeg ikke har noen utdannelse. Jeg var en god sekretær etter å ha jobbet i forsikringsbransjen, men ellers er jeg en selvlært røver. Jeg var jo medlem av forbundet (Det Norske Forbundet av 1948, forgjengeren til LLH. Red.anm.) i ni år før jeg fikk jobb der. Det synes jeg er en fin blomst i vårt demokrati: At man ikke behøver å være annet enn en enkel kjeftesmelle og likevel klare å forandre ting.

En steil person

– Hva er det viktigste du noen gang har gjort?

– For meg er det viktigste som har skjedd avkriminaliseringen og fjerning av homofili som en sykdomsdiagnose. Begge sakene jobbet jeg veldig alene med – lenge.

– Andre vil kanskje si at partnerskapsloven er det viktigste?

– Jeg begynte å jobbe iherdig for en partnerskapslov allerede i 1982, men senere endte jeg opp med å kjempe mot den fordi den fraskrev homofile og lesbiske rettigheter som adopsjon og stebarnsadopsjon. Ingen partnerskapslov uten barna, mente jeg.

– Er det noe du angrer på eller ville gjort annerledes?

– Ja, men det forutsetter at jeg da visste hva jeg vet nå. Jeg ville kanskje ha taklet min konflikt med forbundet annerledes og vært litt lettere å ha med å gjøre. Jeg er jo uansett en steil person, men jeg har blitt mykere i kantene med årene. Ellers kan jeg ikke si at det er noe homobevegelsen har gjort, som jeg angrer på.

En del av gamet

– Hvordan ville homonorge vært uten deg?

– Sikkert et fargerikt fellesskap. Det virkelig ergerlige med å bli gammel og skulle dø, er at jeg jo ikke får sett hvordan folk klarer seg uten meg.

– Hva har vært det vanskeligste med å være synlig homo i alle disse årene?

– Det er utrolig viktig å feire lesbisk synlighet

– Det høres sikkert tullete ut, men jeg synes ikke det har vært noe vanskelig. Kanskje jeg er tett i boksen.

– Men du har vel opplevd trusler og sjikane?

– Ja da, men det er jo en del av gamet. Det er jo alltid de som er ekstremt uenig og nærmest framstiller oss som om vi spiser barn, men de der erkereligiøse har jeg bestemt meg for å aldri ta fatt i. De endrer aldri mening. Vet du, jeg har rett og slett ikke legning for å fordype meg i problemer.

– Fortell om den beste tilbakemeldingen du noen gang har fått?

– Et par ganger har jeg blitt stoppet på gaten av et menneske som har sagt: «Du kjenner ikke meg, men vi har pratet sammen en gang. Hadde du ikke tatt deg tid til meg den gangen, hadde jeg aldri fått et så godt liv som det jeg har.» Det er fantastisk at jeg har stimulert et menneske til å si ja til seg selv. Formelle rettigheter blekner i forhold til at et menneske har turt å være lykkelig. De møtene har gjort meg så ufattelig glad.

– Vi trengs alle sammen

– Hvilken pris har betydd mest for deg?

– Jeg har jo fått dem under forskjellige omstendigheter og på forskjellige tidspunkter. Fritt Ord-prisen jeg fikk i 1978 har vel betydd aller mest. Den tror jeg alle homoer følte de hadde en bit i. Det var en triumfens pris. En anerkjennelse av at en undertrykt gruppe hadde benyttet seg av det edleste våpen som finnes: Det frie ord. På den tiden ble vinneren kåret gjennom en avstemning blant alle som jobbet i Narvesen-konsernet og det var hemmelig hvem som vant helt fram til siste stund. Jeg har hørt via omveier at det ble et helvetes spetakkel i komiteen da det ble klart at jeg vant. «Homoenes Ærespris» som jeg fikk under homodagene i 1993, samme år som partnerskapsloven ble innført, var også spesiell fordi den kom som en kontrast til konflikten jeg hadde hatt med forbundet. Den kom fra noen som ikke hadde deltatt i diskusjonen. Noen som var yngre enn oss. For meg symboliserte den at vi nå må legge krangelen bak oss og gå videre. Vi trengs alle sammen. Den symboliserte fred.

Trofaste slitere

– Er det viktig at homoer gir priser og påskjønnelser til hverandre.

– Ja! Vi er en liten gruppe, og mange av oss er trofaste slitere. Det er ikke alle du ser heller. Noen prater, mens andre skriver, planlegger, lager show, syr kostymer, gjør alle de tingene som gir oss et felleskap og masse moro. Jeg skulle ønske alle kunne få en pris. Tilbakemeldinger gjør oss godt. Jeg tror det er helt nødvendig for utholdenhetens skyld. Men alle kan ikke få hovedrollen samtidig. Det betyr ikke at alle andre er statister. Selv Wenche Foss kan ikke spille Ibsen alene.

– Hva betyr mest for deg i livet?

– Det er det da ingen tvil om…!? At Wenche holder av meg og ut med meg. Det som er det største i livet mitt er at jeg virkelig vet hva det vil si å elske noen av hele sitt hjerte.

– Hvordan er det å sitte modell for kunstneren Nina Sundby som skal lage byste av deg?

– Jeg går da til denne hodedamen, eller hodejegeren som jeg kaller henne. Og jeg har bare et krav, jeg må bli absolutt vakker. Men jeg blir faktisk litt brydd. Mange har sikkert vanskelig for å tro på det, men når det gjelder ros og festivitas, så blir jeg litt sjenert. Når jeg likevel skal stå på sokkel, så håper jeg bysten kan symbolisere: «Ikke gi opp! Ikke la deg tråkke på!», som er mine slagord i livet.

Å ligge med alle fire beina i været

– I takketalen etter utdelingen av Blikkprisen, sa du at du skal bruke hele juni til «å ligge med alle fire beina i været og ikke mene en dritt». Skal du slutte å være kjeftesmelle?

– Nei, det gjør jeg nok aldri. Det går så lett fyr i meg. Jeg kommer alltid til å mene, kjempe, holde foredrag, undervise konfirmanter, engasjere meg og uttale meg, men jeg skal prøve å være litt mer selektiv. Jeg skal også gjøre ferdig arkivet jeg har samlet i 43 år. Jeg har 45 permer med homostoff, esker, bokser, bånd, teiper og videoklipp. Hadde det ikke skullet til Riksarkivet, kunne jeg laget museum.

Å ha med fortiden inn i framtiden

– Er det behov for en ny Kim Friele?

– Ja! Det er alltid behov for en som kan skrike opp. En som stortrives i rollen som vaktbikkje. Den glimrende SV- politikeren Siri Hall Arnøy er en sånn type som jeg har sansen for. Det som bekymrer meg litt, er om det kommer til å vise seg at vi ikke har lært noe av historien. Mange tror at frihet er noe du får ved fødselen og bare beholder. Men man må aldri slutte å kjempe. Vi må ha med fortiden inn i framtiden. Vi må passe på å låse døra om natta ellers kommer Bondevik eller en annen mørkemann og tar noe fra oss igjen. Vi må holde opinionen på vår side. Gjør vi ikke det, kan de gjøre hva de vil med oss.

– Hvordan vil du bli husket?

– Jeg håper jeg blir husket for mitt gode humør, for det synes jeg at jeg fortjener. I tillegg vil jeg bli husket for min rettferdighetssans og mitt arbeid for menneskerettigheter.. Homosaken har alltid representert for meg et genuint ønske om å gjøre vel. Livet har lært meg hvor mye angst mennesker bærer på.